Akkurat nå pågår forhandlinger om klima på toppmøte i Glasgow.

Her skal verdensledere følge opp Parisavtalen fra 2015. Da ble alle verdens land enige om å holde den globale oppvarmingen til godt under to grader, og ikke mer enn 1,5 grader.

Alle landene skal jevnlig rapportere om nye klimaplaner og klimamål, og de skal være mer ambisiøse for hvert internasjonalt møte.

I Glasgow skal landene for første gang presentere de nye klimaplanene sine. Dette blir sett på som den første reelle testen på om Parisavtalen faktisk fungerer.

Hva er det beste, eller verste, som kan skje på toppmøtet i Glasgow? Og hvor er det størst sjanse for at det stopper opp, i diskusjonene om kvotehandel, ambisjoner for CO2-fangst eller utslipp i fattige land?

Og hva om landene leverer for dårlige klimamål?

Forholdet mellom Kina og USA – Espen Moe

Forskning.no har spurt tre norske forskere hva de mener er de viktigste punktene som må løses under klimatoppmøtet.

Først ut er Espen Moe, professor på Institutt for sosiologi og statsvitenskap ved NTNU. Han mener det viktigste på årets møte er at USA er tilbake. Han håper Kina og USA kan samles om noe.

– Hva skal til for at politikerne blir enige?

– Det store problemet er at klimapolitikken avgjøres stort sett på hjemmebane og i mindre grad på store konferanser. Derfor trenger vi at de store nasjonene utøver lederskap og press. Spørsmålet er for eksempel om Kina er villig til å gi noe mer enn Kina allerede har bestemt seg for at Kina vil gi. Og det samme gjelder de andre store landene.

– Hva er det verste som kan skje?

– Business as usual. Det er neppe sånn at vi ender opp dårligere stilt enn tidligere, men null reell fremgang, er nesten like ille.

– Hva er det beste som kan skje?

– At de store landene tar lederskap. Det er ikke nødvendigvis sånn at det spiller noen rolle om vi blir enige om 1,5 grader eller to grader, men om hvordan vi kommer oss dit. Uansett trenger vi mer enn kvotehandel. Problemet er ikke målene vi har satt oss, men at knapt nok noen land er i rute for å oppnå disse målene. Derfor må fokuset være på mekanismer og midler heller enn mål.

– Hvilken rolle spiller Norge, egentlig?

– Norge har masse kompetanse, og forhandlerne er dyktige og godt forberedt. Det Norge gjør og foreslår, er gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Men husk at Norge også har sine interesser. Det er ikke sånn at Norge foreslår ting som er skadelig for Norge. Vi betoner som alltid internasjonale løsninger fordi det er der kostnadene for oss, både politisk og økonomisk, er minst.

Mer ambisiøse klimamål – Steffen Kallbekken

Steffen Kallbekken er forskningsleder for klimaøkonomigruppen ved Cicero. Han er mest opptatt av markedsmekanismer og kvotehandel.

– Hva mener du er det det viktigste ved årets COP?

– Det viktigste de skal forhandle om, er regler for kvotehandel mellom land.

Kvotehandel handler kort fortalt om at hvert land skal kunne velge om de vil redusere utslipp selv eller kjøpe kvoter fra et annet land.

Dette kvotesystemet har landene kranglet om i årevis, og de har ennå ikke lykkes med å bli enige. I år er det Singapore og Norge som leder forhandlingene om kvotesystemer.

– Men det som er langt viktigere – og som de ikke forhandler om – er at alle land skal melde inn mer ambisiøse klimamål.

– Hva skal til for at politikerne blir enige?

– Større fleksibilitet blant landene som har vært uenige, samt dyktige forhandlere som finner de kreative løsningene.

– Hva er det verste som kan skje?

– At flere land leverer inn utilstrekkelige klimamål eller blokkerer forhandlingene slik at tilliten til hele prosessen faller.

– Hva er det beste som kan skje?

– At de blir enige om regelverket og at vi får noen positive overraskelser i form av nye løfter fra et land, nye samarbeid som annonseres eller teknologiske gjennombrudd som presenteres.

– Hvilken rolle spiller Norge, egentlig?

– Norge spiller en viktigere rolle enn størrelse på landet skulle tilsi, og vi har blant annet fått et viktig og vanskelig oppdrag med å «megle» i de vanskelige forhandlingene om kvotehandel.

Tror ikke på enighet – Tarje Iversen Wanvik

Tarje Iversen Wanvik er forskningsleder ved avdeling for klima og miljø ved forskningsinstituttet NORCE i Bergen. Han mener også Norge spiller en stor rolle som verdens rikeste land.

– Hva skal til for at politikerne blir enige?

– Jeg tror det blir vanskelig å bli enige. Den enkleste måten å bli enige på, er å lage så generelle mål at ingen kan være uenige.

– Hva er det beste som kan skje?

– Det aller beste som kan skje, er at man blir enige om konkrete, målbare mål og klare budsjetter for hvor mye man kan slippe ut per land per år fram mot 2050.

– Hvilken rolle spiller Norge, egentlig?

– Norge spiller en stor rolle som verdens rikeste land. Dersom ikke vi med våre ressurser får dette til, er det ingen som kommer til å få det til.

Svensk forsker håper på utfasing av kullkraft

Den svenske avisen Dagens Nyheter har stilt lignende spørsmål til svenske forskere.

En av dem var Naghmeh Nasiritousi, som er forsker i klimapolitikk ved Stockholms universitet og Utenrikspolitisk Institutt.

Hun mener den viktigste saken å bli enige om, er utfasing av kullkraft.

– Det ville vært flott om landene ble enige om en klar formulering om det, sier Nasiritousi til Dagens Nyheter.

Hun mener spørsmålet om kullkraft først og fremst handler om å gi mer penger til de fattigere landene. Under toppmøtet i København 2019 fikk temaet mye motstand. Det til tross for at alle var enige om at det er de fattige landene som blir rammet hardest av klimaendringene.

Likevel lovet de rike landene at de skulle gi 100 milliarder dollar i året til fattige land.

Fikk ikke penger som lovet

Nasiritousi tror de fattige landene trenger hjelp til å stoppe kullproduksjonen.

– Når vi ser på energikrisen i India og Kina handler det i stor grad om å ikke ha tilstrekkelig med fornybar energi. De trenger hjelp til dette, gjennom mer klimabistand, sier hun.

På spørsmål om hva som er det verste som kan skje på toppmøtet i Glasgow, er Nasiritousi klar: At formannskapet mister kontrollen og forhandlingene krasjer.

– Stemningen føles litt som før toppmøtet i København, der rike og fattige land pekte fingre mot hverandre. Det gapet har vokst i nyere tid med OECD-rapporten som viser at de rike landene ikke har gitt den klimastøtten til de fattigere landene som ble lovet for mer enn ti år siden, sier hun til den svenske avisen.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

Slik har oljeindustrien i årevis forsøkt å skyve klimaansvar over på forbrukerne

Det kan være med på å bremse avgjørende handling på klimaets vegne.