Den politiske bevisstheten omkring vern av våtmark som et virkemiddel i kampen mot vår tids miljøutfordringer strekker seg i dag til at det nå i noen grad tas hensyn til biologisk mangfold på lokalt og regionalt forvaltningsnivå.

Særlig gledelig er det derfor å se at det nå er et lovendringsforslag under behandling som vil forby nydyrking av myr, altså å gjøre om myrområder til dyrket mark. Grunnen til forslaget er at våtmarka lagrer klimagassen karbondioksid (CO2), som da ikke slipper ut i atmosfæren.

Et slikt forbud vil imidlertid få positive ringvirkninger som ikke er tatt i betraktning. Det medfører nemlig at det også blir et vern av sårbare dyre- og plantearter og sikrer oss dessuten et arkiv om vår felles fortid som ligger bevart i de dypere lagene i myra.

Kulturarven er mer enn det som kan ses over bakken

Det meste av den kunnskapen vi har om fortidas naturmiljøer skriver seg fra biologiske og geologiske undersøkelser av myr og bunnlag i sjøer. Der har vi kunnet rekonstruere endringer i naturmiljøet ved å analysere pollen og andre planterester, insekter, mikro-organismer, kjemiske og fysiske spor. En del av grunnlagsmaterialet for FNs klimarapporter består av slike undersøkelser.

Særlig stor betydning vil det ha hvis forbudet kan håndheves slik at de små restarealene av myr i det industrialiserte jordbrukslandskapet kan vernes. Slik endringsforslaget nå foreligger åpnes det imidlertid for vide dispensasjons-muligheter, og det er en fare for at det ender opp som en papirtiger.

Uerstattelig kunnskap om historiske tiders flora og fauna, så vel som menneskenes bruk av myra, vil gå helt tapt om nydyrking av myr får lov til å fortsette i den hastighet som skjer nå helt uten krav om undersøkelser for å redde den informasjonen som finnes.

Kanskje er det derfor også tid for å se nærmere på Kulturminneloven og miljøvernlovgivningen for øvrig, og gi også de mindre synlige sporene etter fortidsmennesket et sterkere vern? Det ville ha sikret et unikt materiale og ikke minst gi muligheter for å drive forskning på de langsiktige konsekvensene av menneskelig adferd på økosystemene.

En reise nedover i myra er en reise bakover i tid

Myr og tjern har vært en naturlig del av det førindustrielle kulturlandskapet. De har ofte en svært høy alder, helt tilbake til eldre steinalder. I dette lange tidsrommet har de ligget som små speil i landskapet og fanget opp og lagret spor etter menneskelig aktivitet. Her finner man både gjenstander og spor som ikke er synlige for det blotte øye, slik som avrenning fra husholdninger på land og endring av den opprinnelige vegetasjonen gjennom hogst, beite og åkerbruk.

Likevel har ikke disse naturtypene noen automatisk vernestatus innen kulturminnevernet. Slik dagens lovverk om kulturminnevern er utformet og praktiseres, er ikke myr og annen våtmark pålagt samme undersøkelsesplikt som områder på tørt land.

Det historiske perspektivet er heller ikke tilstrekkelig tilstede innen naturforvaltninga til at de ivaretas av denne delen av miljøvernet. Dybde og lag under myroverflata undersøkes ikke ved miljøkonsekvensutredninger.

Men en reise nedover i myra er en reise bakover i tid. Selv om dagens myroverflate kan se uinteressant og kanskje ødelagt ut, så kan den skjule flere meter med torv som har blitt dannet suksessivt over lang tid.

Mange myrer var opprinnelig små sjøer eller tjern som folk hadde et religiøst forhold til ved at de ble brukt som offerplasser. Felles for bunnlagene i tjern og torvlag i myr er at de er oksygenfrie. Det reduserer forråtnelse og rustangrep. Torvmose inneholder et kjemisk stoff (sphagnan, en polysakkarid) som har en antiseptisk og konserverende effekt på biologisk materiale.

En kombinasjon av torvmose, lav pH, lav temperatur og oksygenmangel skaper derfor et perfekt miljø for langsiktig bevaring av organisk materiale.

Fantastiske funn fra myra

Ved Arkeologisk Museum i Stavanger er det utstilt en trebutt med smør som noen la i ei myr på Madla for ca. 1600 år siden, enten som et offer eller bare for lagring – vi vet jo fra vår nære fortid at myr, tjern og bekker var fortidas kjøleskap. Fra museets samlinger kan også nevnes de flotte bronselurene som også ble funnet i denne myra, trolig enda et eksempel på den religiøse tilnærmingen menneskene hadde til sine våtmarker.

Treverk brytes veldig langsomt ned i oksygenfritt miljø, det samme med lær, skinn, hår og ull. Derfor har man kunnet finne rester av skikkelig gamle trebåter i norske myrer. De fleste er antatt å ha blitt lagt ned i myra eller det opprinnelige tjernet, som offer.

Noen har vært mulig å datere ved hjelp av karbondatering eller årringanalyse og de eldste er fra et par hundreår etter Kristi fødsel (romertid), som

Halsnøybåten i Sunnhordland, og er da fra samme tid som den godt bevarte Nydambåten i Danmark. Fra tida nærmere vikingtiden, har vi for eksempel Kvalsundbåten i Møre og Romsdal datert til år 690 e.kr. (merovingertid) og Bårsetbåten i Troms datert til år 800 e.kr. (tidlig vikingetid). Disse er funnet gjennom torvbrytning, og ikke arkeologiske undersøkelser.

Man kan bare lure på hva som går tapt i alle de myrer vi nå dyrker opp uten undersøkelser. Georadar vil kanskje oppdage at det finnes noe interessant i myra, men uten en arkeologisk utgravning vet man ikke så mye mer enn det.

Bevarer også menneskekropper

De fleste kjenner sikkert også til de naturlig mumifiserte myrlikene i Danmark, slik som Grauballemannen og Tollundmannen. Selv om det i Norge ikke er funnet hele menneskekropper, så er det funnet bevart organisk materiale i form av rester av mennesket selv, som hår og skjelettdeler samt deler av klesplagg.

Det best bevarte forhistoriske mennesket som er funnet i Norge ble gjort under torvstikking på Skjoldehamn, Andøya i Nordland i 1936, hvor skjelettrestene av et vikingtidsmenneske med full påkledning av ullplagg kom for dagen, inntullet i et teppe og lagt på reinskinn oppå bjørkegreiner.

Dette er trolig den eldste komplette klesdrakten hittil funnet i Nord-Europa. Men også fra andre hold er det funnet menneskerester. Fra Rogaland har vi funn av flettet menneskehår sammen med ulltråder og vevd ullstoff i ei myr i Vindafjord, datert til perioden 400-550 e.kr.(folkevandringstid).

Det vanligste er imidlertid å finne bare skjelettdeler, og at de kommer inn til museene som løsfunn og ikke som del av ei utgravning. I noen tilfeller har det vært mulig å få midler fra Riksantikvaren til å foreta ei systematisk utgraving av funnstedet i etterkant. Dette er ikke optimalt for dokumentasjon ettersom stedet da allerede er skadet.

Hva skjer med kulturminneforvaltninga?

Norge har skrevet under på den europeiske konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarven (Valetta-konvensjonen utformet av Europarådet). Den stadfester at alle rester og gjenstander og alle andre spor etter menneskeheten fra tidligere epoker anses som elementer i den arkeologiske kulturarven.

Valetta-konvensjonen inkluderer menneskets forhold til naturmiljøet som en del av kulturarven og gir dermed grunnlag for også å inkludere omgivelsene til de faste kulturminnene i planarbeidet. Norsk kulturminneforvaltning forholder seg imidlertid i første rekke til Kulturminneloven som uttrykker seg i mer vage vendinger om miljø og gir stort rom for skjønn i tolkningen av lovteksten.

Det gis ikke tilstrekkelig rom til å verne helhetlige forhistoriske kulturmiljøer som våtmarker ofte er en del av. Dette ser man særlig i alle de nydyrkingssaker som Riksantikvaren dispenserer for, der det offentlige dekker kostnadene for tiltak som er mindre enn 15 dekar over en 5-årsperiode. Det blir ofte ei stykkvis frigiving av kulturminner, hvor områder som ikke inneholder registrerte kulturminner, slik som myr, ikke omfattes av en arkeologisk utgravning.

Ansvar for å se helheten i miljøforvaltninga

Norsk miljøforvaltning er organisert som en todeling mellom naturvern og kulturminnevern. Det baserer seg på en foreldet oppfatning av at mennesket er overordnet og skilt fra naturen for øvrig. Innen forskning er det imidlertid en anerkjennelse av at mennesket er en medspiller og ofte pådriver i endringer av naturmiljøet.

Det forhistoriske mennesket var ikke miljøbevisst i vår moderne betydning av ordet, men omvandlet ofte store arealer uten skjønn til miljø eller mangfold. Forskning på tvers av fagfelt er derfor noe som det satses stadig mer på, også innen arkeologi og forskning på kulturminner. Det er ønskelig at dette i større grad kan gjenspeiles i måten miljøforvaltninga praktiseres på. Kulturminnevernet skal være forskningsbasert, men det er ikke lett for forvaltningsmuseene å ivareta sitt samfunnsansvar for sikring og utforskning av den helhetlige forhistoriske kulturarven når byråkratiet skaper barrierer.

Det er nå på gang en regioninndeling av Norge hvor en ny forskrift om myndighet etter kulturminneloven vil flytte mye beslutningsmyndighet fra statlig nivå, med Klima- og miljødepartementet ved Riksantikvaren, til regionalt nivå, med fylkeskommune og kommune.

Det påhviler disse førsteleddsetatene et stort ansvar i å se helhetsperspektivet i miljøforvaltninga, men inntil nå ser vi hvordan tilrådinger i nydyrkingssaker nærmest automatisk tilrår oppdyrking uten krav om arkeologisk undersøkelse av disse uerstattelige arkivene fra vår egne historie. Det gjør ikke saken bedre at denne praksisen også er gjeldende for andre tiltak det dispenseres for, slik som vegbygging og etablering av boligfelt og industriområder.