Hva skjer egentlig med isen i Arktis?

De mange og motstridende avisartiklene de senere år har forvirret menigmann: Hva er egentlig sannheten om issmeltingen i Arktis? En ennå upublisert, norsk artikkel beregner at kun 20 prosent av dagens ismasse vil overleve det 21. århundre.

Forskningsrapporter har varslet en alarmerende grad av issmelting i Arktis, med skremmende implikasjoner for havstigning og oversvømmelser av kystnære områder. Det har imidlertid også kommet forskningsresultater som peker i en mer moderat retning.

Forskere er enig i at det finner sted en global oppvarming, og at menneskelig påvirkning er en viktig faktor. Klimamessig er konsekvensene spesielt store for arktiske områder. Hvor store, er derimot gjenstand for diskusjon. En norsk forsker forutser at 80 prosent av polisen vil forsvinne innen utgangen av dette århundret.

Forskning.no har tidligere skrevet om noen av de vitenskapelige utfordringene i kjølvannet av nye, åpne havområder i det isdekte nord. Et internasjonalt forskerteam - som inkluderte eksperter fra USA, Canada og Storbritannia - spår at store havområder vil åpne seg i polisen innen fem til ti år. Dette kan gi muligheter innen fiskeri, skipsfart og forsvar.

Men er dette scenarioet sannsynlig? To framtredende norske forskere mener det.

Et åpent Arktis

Professor og direktør ved Nansen-senteret for miljø og fjernmåling, Ola M. Johannessen, har arbeidet med disse problemstillingene i en årrekke. Han har nylig avsluttet en artikkelen som beskriver et scenario for polisen i det 21. århundre. Arbeidet er basert på tre avanserte klimamodeller for simulering av polisens utvikling gjennom det 21. århundre. Alle de tre simuleringene viser samme tendenser:

  • Vi går mot et “åpnere” Arktis, med nye havområder.
  • Potensielle, nye fiskerifelt kan bli utnyttet.
  • Nordøstpassasjen nord for Norge mot Asia vil bli farbar for kommersiell skipstrafikk store deler av året.
  • Barentshavet vil bli permanent isfritt.
"Ola M Johannesen: - Modellene viser dramatiske konsekvenser"
"Ola M Johannesen: - Modellene viser dramatiske konsekvenser"

- Modellene viser dramatiske konsekvenser utover i dette århundre, sier Johannessen.

Den globale oppvarmingen har langt større implikasjoner for nordområdene enn for det globale gjennomsnitt. Økningen i den atmosfæriske temperaturen har vært to til tre ganger større over polområdene enn for kloden sett under ett, opplyser Johannessen. Resultatene er skremmende.

- 80 prosent av den arktiske isen vil forsvinne fram mot slutten av dette århundret, konkluderer Johannessen.

- Totalt har vi sett en reduksjon i isutbredelsen på ca tre prosent per tiår de siste 20 årene, sier Johannessen. Isutbredelsen er den geografiske utbredelsen av isen, men sier ingenting om hva som skjuler seg under isoverflaten, nemlig isens tykkelse.

Motstridende forskningsresultater

Beregning av istykkelse - og endringen av denne over lengre tid - er en langt vanskelige oppgave enn utregning av isutbredelsen. Satellittmålinger har blitt et stort - om ikke fullstendig - hjelpemiddel de senere år.

Tidligere forskningsresultater har blitt tilbakevist som overdrevne. Bl.a. beregnet en internasjonal artikkel i 1999 at det hadde funnet sted en 40 prosent reduksjon i istykkelsen, noe som i så fall ville være en skremmende reduksjon av den totale ismassen. Senere ble resultatene revurdert.

Dagens beregninger tilsier en reduksjon på mellom fem og ti prosent, ifølge Jan-Gunnar Winther ved Norsk polarinstitutt. Winther sier på et generelt grunnlag at mangelfulle data og feil dataanvendelse har tidvis gitt store sprik i resultatene.

Johannessen understreker at ulike forskningsprosjekter kan bidra til forvirring for den allmenne observatør. Russiske målestasjoner på selve isen og data fra 1970 til 1990 har fortalt oss at den gjennomsnittlige istykkelsen ikke hadde endret seg i perioden med mer enn 10 centimeter. Tilsvarende amerikanske resultater har varslet langt mer alarmerende reduksjoner.

Media har vært flinke til å kaste seg over spådommer om polenes endelikt, mens mer moderate resultater fra klimaforskningen har vært oversett på grunn av mindre nyhetsverdi.

Langtidsperspektiv

Winther understreker hvor viktig landtidsperspektivet er i forbindelse med å “måle” tendenser og spå scenarioer.

- En type landtidstrend er en respons fra den såkalte “lille istid”, sier han. Denne fant sted på 1700-tallet, og man regner med at svingninger i temperaturene kan være reaksjoner på den kalde perioden for over 200 år siden. En del av årsaken til temperaturendringer kan dermed forklares med naturlige, globale svingninger .

Langtidssvingningene er det lite mennesket kan gjøre med. Den menneskelige faktor, på den annen side, er en kortsiktige trend. Bla. har Norsk Polarinstitutt søkt å kartlegge klimarelaterte endringer de siste 30 årene, hvor den menneskelige hånd har vært sterkt delaktig. Et spesielt element ved den menneskelige faktor åpner for et meget problematisk 21. århundre.

Grunn til pessimisme

Det er en “forsinkelse” i den menneskelige miljøpåvirkning gjennom utslipp av klimagasser. Miljøgasser gjennom utslipp i dag, vil ikke gi miljøkonsekvenser før om et visst antall år. I dag høster vi “fruktene” av miljøsynder flere tiår tilbake.

Blant annet på dette grunnlaget, påpeker Winther at vi må regne med en økt negativ menneskelig faktor i mange år fremover. FNs Klimapanel forutser at den globale temperaturen vil øke med mellom 1,4 og 5,8 grader fram mot 2100. Dette er dramatisk, med tanke på at gjennomsnittstemperaturen i det 20. århundre økte med det langt mer beskjedne 0,8 grader. Klimapanelet mener også at den menneskelige aktiviteten de siste 50 årene har vært den viktigste årsaken til den globale temperaturøkningen.

Som nevnt, vil dette medføre spesielt dramatiske konsekvenser i arktiske strøk. Selv beskjedne temperaturendringer vil her representere store endringer i blant annet livsbetingelsene for områdets dyreliv. Ingen vet imidlertid nøyaktig hvordan og i hvilken grad dette vil påvirke Arktis.

Powered by Labrador CMS