Brasil er den nest største eksportøren av biff i verden. I dag gresser over 200 millioner fe i landet, og 40 prosent av dem i de 9 statene som utgjør brasiliansk Amazonas. (Foto: Elise Kjørstad)

Regnskogen i Brasil hugges fortsatt ned og gjøres om til beitemark. Hvorfor er det så vanskelig å stanse det?

Brasilianske bønder hugger fortsatt ned regnskog for å lage beitemark til kveg. Men hvorfor gjør de det når det er mye mer penger å tjene på annet jordbruk? Våre journalister dro til Brasil for å prøve å finne svar.

Det første du ser når du går ut av den lille flyplassen i Marabá, sørøst i delstaten Pará, nord i Brasil, er en kopi av frihetsgudinnen som våker over byen. Herfra og videre innover i Amazonas har det foregått en kaotisk okkupasjon av landområder basert på massiv hogst av regnskog.

Brasil har den største gjenværende regnskogen i verden. Men for hvert år forsvinner det skog. I fjor ble 8000 kvadratkilometer hugget ned.

Områdene langs hele sørgrensen av Amazonas kalles for the arc of deforestation, eller avskogingsbuen.

Så fort du kommer ut av bykjernen i Marabá åpner det seg et nytt landskap.

Tynne, ensomme palmer på sletter med gress, hvite kyr og el-master farer forbi bilvinduet. Utsikten fortsetter i time etter time. Disse enorme gresslettene danner næringsgrunnlaget for de mange kvegbøndene i regionen.

Flere drøvtyggere enn mennesker

Brasil er den nest største eksportøren av biff i verden. Antall kveg i landet økte med 60 millioner mellom 1996 og 2016. I dag gresser over 200 millioner fe i Brasil. 40 prosent av dem i de 9 statene som utgjør brasiliansk Amazonas. Det bor langt flere drøvtyggere enn mennesker i regionen.

Omtrent 80 prosent av alt avskoget land i brasiliansk Amazonas brukes til beiter for dette kveget, eller består av gjengrodde beiter, ifølge den statlige institusjonen for jordbruksforskning i Brasil. Bare 5 prosent brukes til annet landbruk, slik som soya.

Kjøttproduksjon har vært en enkel måte å finne levebrød på i Amazonas. Du trenger et stykke jord og tilgang på et slakteri. Oksen brukes fremdeles som en måte å kapre ny jord på. Spekulanter og landtyver raserer offentlige regnskogsområder, plasserer ut kveg, og satser på å ikke blir tatt.

I delstaten Pará er kvegdrift ikke bare en viktig del av økonomien. Det er også en del av identiten på landsbygda. Kveglobbyen har stor makt i det brasilianske samfunnet.

Men de siste årene har det begynt å skje endringer. Private initiativer, ideelle organisasjoner og myndigheter har forsøkt å endre kursen. Noen rancheiere har selv gått i front for å endre sin egen sektor.

Bønder kan tjene mer på frukt enn kveg

Ifølge brasiliansk lov skal bønder i Amazonas bevare 50-80 prosent av urskogen på eiendommen sin. Likevel er det lite regnskog å se. Loven har eksistert siden 1965. Den har vært gjenstand for mye motstand og har i praksis ikke blitt fulgt.

Men bønder kan tjene hele 12 ganger mer på fruktproduksjon enn på kveg, ifølge en studie gjort av blant annet Joice Ferreira, forsker ved den statlige landbruksforsknings-institusjonen Embrapa.

Dyrking av frukt krever mindre arealer, beskytter jorda bedre og er bedre for artsmangfoldet.

Frederico Brandao er forsker ved Center for International Forestry Research (CIFOR). (Foto Elise Kjørstad)

Likevel er det kveg de aller fleste sverger til. Ferreira har intervjuet en rekke bønder til forskningen sin. De trekker frem at livsstilen som følger med kvegdrift er viktigere enn penger. Mange bor langt unna tettsteder og byer, og det er mangel på infrastruktur for å drive med frukt og grønnsaker.

– Folk her er besatt av kveg, sier Frederico Brandao. Han er forsker ved Center for International Forestry Research (CIFOR).

Sammen med Francisco Fonseca, en representant for den ideelle organisasjonen The Nature Conservancy, er han på vei for å besøke kvegbønder i kommunen São Félix do Xingu.

Dette er en kommune med dobbelt så stort areal som Danmark, og den ligger godt inne i regnskogen nordøst i Brasil. Tidligere bestod den omtrent bare av tett skog og urfolksreservater. I dag er kommunen blitt den med mest kveg i Brasil.

Å se skogen for bare gress

– Jeg satt på et fly over São Félix do Xingu og så all skogen. Jeg ønsket meg et stort område så jeg kjøpte 12 000 hektar med skog her i 1987, forteller Acioli José Teixeira.

Han er kvegbonde i Amazonas og fører daglig kontroll med sine 6000 dyr.

Acioli José Teixeira eier 5000 hektar med gress, en størrelse som ikke er uvanlig i brasiliansk målestokk. (Foto: Elise Kjørstad)

– Vi kom hit, midt inne i en skog, og hugget det ned. Denne gården er et resultat av 30 år med arbeid, sier Teixeira.

I dag er landskapet blitt til flate gressletter.

Teixeira har fått besøk av Francisco Fonseca fra The Nature Conservancy. De to sitter sammen og snakker på portugisisk. Teixeira virker oppgitt. Barnebarnet hans forklarer at Fonseca prøver å hjelpe familien med å få et skjøte på landområdene sine. Det er nemlig vanskelig å få lån til å finansiere oppgraderinger på gården uten å ha det.

Det er få som har godkjente dokumenter på hvem som eier jord i denne regionen.

– Jeg er en rancher

Teixeira setter seg i førersetet i sin store pickup. Et kraftig kjøretøy er godt å ha på jordveiene som går gjennom et nettverk av inngjerdede beiter. Kvegbonden Teixeira har i dag 5000 hektar med gress, en størrelse som ikke er uvanlig i brasiliansk målestokk. Det er over 15 ganger så stort som Norges største jordbrukseiendom, Jarlsberg hovedgård, med sine 330 hektar dyrket mark.

Da Teixeira kom til São Félix do Xingu i 1987, skjønte han at dette var stedet der han ville ale opp kveg. Han solgte de andre gårdene sine.

– Alt lå til rette for det. Klimaet, den fruktbare jorden og regnet. Her er det nesten ingen tørketid, og temperaturen synker ikke så mye om kvelden.

Han vurderte aldri å drive med noe annet enn kveg.

– Jeg har drevet med kveg siden jeg var 12 år. Når du gjør det du liker så går ting bra, fordi du har lidenskap for det. Jeg har aldri solgt et tre, jeg har aldri brydd meg om gruvedrift, jeg er en rancher.

Slash and burn

– Den økonomiske aktiviteten som forårsaker mest avskoging i Amazonas, er kvegdrift, sier Andre Cutrim Carvalho.

Han er professor i økonomi ved Federal University of Pará, og har studert avskoging knyttet til landbruk i Pará.

Han forklarer at det tradisjonelt har vært brukt en metode som kalles slash and burn. Det går ut på å hugge og brenne skogen. De brente plantene og trærne legger seg som aske på det som har vært skogbunnen og gjødsler bakken. Deretter kan man så gress.

Men etter om lag ti år begynner kvaliteten på beitet å bli dårligere. Uten kunnskap eller penger til å investere i jorda har det vært enklere å avskoge et nytt område, som gir nye inntekter i noen år.

Selger ikke du, så gjør enken din det

São Félix do Xingu har siden 2001 toppet listen over kommuner i Brasil med mest avskoging. Det blir mer og mer kvegdrift her, også i vernede områder hvor det bor urfolk.

– For meg er en av de sørgeligste konsekvensene med avskoging den sosiale siden. Slavearbeid og konflikter om land er utbredt, sier Carlos Valério Aguiar Gomes.

Han er foreleser og forsker ved Federal University of Parà og har tidligere laget en dokumentarfilm om São Félix do Xingu.

Carlos Valério Aguiar Gomes sier at slavearbeid og landkonflikter er utbredt i Brasil. (Foto: Elise Kjørstad)

– Store landeiere har presset ut småbønder ved å kjøpe opp jorden deres. De kunne komme på døra å be om å få kjøpe. Hvis mannen i huset nektet, så var svaret at da kjøper de den isteden av hans enke. Mange steder eies enorme områder nå av landeiere som bare flyr inn med privatfly for å inspisere driften et par ganger i året, sier Gomes.

Brasil har i dag en av de skjeveste jordfordelingene i verden.

– Det sosiale er en mørk side ved avskoging, og São Félix do Xingu er et av de verste stedene, istemmer Ima Celia Guimarães Vieira.

Hun forsker på biodiversitet på tidligere avskoget land ved Museu Paraense Emilio Goeldi.

– Veldig mange oppholder seg på ulovlig okkupert land. Vi kaller dem for grileiros.

Ima forklarer at en grilo er en siriss. De brukes for å forfalske dokumenter. Man fabrikkerer et eiendomsdokument og legger det i en skuff med grilos i et par dager. Insektene gjør fra seg på dokumentet og får det til å se gammelt ut. Så går man til kontoret for eiendomsregistrering og får det godkjent. Ofte er det korrupsjon blant kommuneansatte involvert.

– Eiendomssituasjonen i Amazonas er veldig kompleks og vanskelig å forstå, sier Vieira.

Der asfalten slutter

Der asfalten ender i sentrum av São Félix do Xingu, venter små lastebiler og menn med mopeder på en transportflåte som går frem og tilbake over elven.

Her fortsetter ferden på en enkel jordvei gjennom et landskap som er grundig bearbeidet av ild og kyr. Til og med bakketoppene er stort sett rensket for skog, bortsett fra noen områder med lave palmer og vekster som har sprunget opp fra tidligere beitemarker.

Det er ingen hus å se, ingen andre biler eller folk langs veien, men kyrne er tegn på at det må bo ranchere i nærheten.

Langt inne i dette landskapet eier den tidligere advokaten Lazir Soares de Castro en stor kveggård.

Advokaten som tok betalt i jord

En høy, slank mann kommer ut og viser veien inn i sitt arbeidsrom. Det er et romslig kontor med plass til tre pulter.

Som ung tok Lazir Soares de Castro advokatutdannelse i Goiás.

– Jeg dro til Xinguara i delstaten Pará i 1979. Det var ikke elektrisitet der, ikke TV, det var ikke engang ordentlige hus å bo i. Jeg fant den verste plassen og dro hjem til min kone og spurte om hun ville bli med dit. Hun sa ja, og derfor er vi fortsatt sammen i dag.

Både kona, som er tannlege, og Castro fant nok å gjøre.

Lazir Soares de Castro startet som advokat, men i dag eier han syv storgårder. (Foto: Elise Kjørstad)

Castro spesialiserte seg nemlig på landkonflikter.

– Men ranch-eiere har ikke så mye penger. De har mye jord. Så jeg foreslo at de kunne betale meg med 8 prosent av jorden sin. Hvis jeg tapte så fikk jeg ingenting.

– Jeg var heldig, jeg tapte aldri, og jeg er fortsatt i live.

Forretningen viste seg å være lukrativ. I dag har Castro syv storgårder, alle på flere tusen hektar. Fire av dem kontroller han selv, resten har barna arvet.

Forsøker å endre rancheieres mentalitet

The Nature Conservancy, en ideell organisasjon som jobber for skogbevaring, har startet et samarbeid med den tidligere advokaten og jordeieren Castro.

Organisasjonen gir utvalgte bønder i São Félix do Xingu råd og økonomisk støtte til å gjøre forbedringer på gården, mot at bøndene lar skogen vokse tilbake på områder som er mindre egnet som beite. Organisasjonen jobber også med å hjelpe små bønder i Sao Felix do Xingu med å endre produksjonen sin fra kveg til frukt og kakao.

Kvegdrift i Amazonas er lite produktivt og krever enorme områder. Det er vanlig å ha i snitt under ei ku per 10 000 kvadratmeter. Noen mener at trangen til å avskoge kan reduseres dersom bønder begynner å ta bedre vare på jorden sin og skifter fokuset fra å ekspandere til å øke produktiviteten, ifølge Frederico Brandao, forsker ved Center for International Forestry Research.

Å øke produktiviteten på en kveggård innebærer blant annet å dele opp beitene i mindre innhegninger, investere i kunstige vannkilder, flytte på dyrene ofte slik at gresset ikke blir nedbeitet, og bruke ph-behandling og gjødsling for å holde beitene ved like.

Juristen Lazir Soares de Castro gjør nå en del av dette. Men en slik praksis er fremdeles nokså sjelden i Amazonas, ifølge Francisco Fonseca, som representerer The Nature Conservancy.

– Av 3 millioner kvegbønder så er det 50 000 som praktiserer på denne måten. 250 000 har begynt å oppgradere. Resten, 2 750 000, gjør ikke noe av dette, ingenting, sier Fonseca.

Den ideelle organisasjonen han jobber for har avtaler med 18 bønder i São Félix do Xingu. Tanken er at forbedringer skal rulle videre av seg selv, basert på misunnelse fra nabogårdene.

– Det virker lite, men sannheten er at det har krevd mye arbeid. Rancheiere i Amazonas er ikke vant til å arbeide sammen med ideelle organisasjoner eller med myndighetene. De vil skjule det de gjør fordi mange har gjort ulovlige ting. Det var mye arbeid å bygge opp tillit, overtale dem til å bli med og til å endre sin mentalitet, sier Fonseca.

– Ingen betaler bøtene her

Lazir Soares de Castro har gjort flere grep for å restaurere enkelte områder i tråd med råd fra den ideelle organisasjonen. Bak huset står pasjonsfrukt og kakaotrær på rekke og rad. På et forringet beite har han plantet açai-trær og åsen som tidligere var uten skog vokser frodig. Han er blitt spesielt opptatt av å sikre at vannkildene hans har godt med skogdekke rundt.

Det er ulovlig å hugge ned skog rundt bekker og på bakketopper. Likevel er det en vanlig praksis her. Med tiden kan det føre til at vannkilder tørker ut og jord eroderes. Det vil til slutt bety trøbbel for kvegeiere som er avhengige av god tilgang på vann.

– Her er det behov for streng kontroll fra myndighetene. Noen burde komme og forklare om de økologiske problemene. Men jeg er en drømmer, en utopist, sier den tidligere advokaten.

Fremdeles har han noe primærskog på eiendommen sin.

– Naboene kaller meg dum som ikke bare avskoger alt, for ingen betaler bøtene for ulovlig avskoging her, sier Castro.

Han er ikke spesielt bekymret for konsekvensene avskoging har for lokalt og globalt klima.

– Noen sier at skog er viktig, noen sier det ikke er det. Jeg vet ikke. Men hvor mye urskog har USA igjen? Ikke stort. I Amazonas må vi beholde 50 eller 80 prosent av skogen på eiendommen. Brasil er det eneste landet som gjør det. Vi er verdens lunger, men vi får ingenting tilbake. Hele tiden hører jeg denne diskursen. Brasil har en stor kapasitet for landbruksproduksjon som kan mate en voksende befolkning i verden.

Håp og brukne trær

São Félix do Xingu har de siste årene vært den kommunen med mest avskoging i Amazonas. Kommunen er på myndighetenes svarteliste på grunn av dette.

En annen kommune som har vært på myndighetenes svarteliste er Paragominas. Den ligger også i delstaten Pará. Men her har det skjedd store endringer de siste årene.

En av de som har jobbet for å få dette til å skje, er rancheieren Mauro Lucio.

Gårdeier Mauro Lucio (t.v.) og forsker Paulo Barreto. (Foto: Elise Kjørstad)

Veien fra hovedstaden i Pará til Paragominas tar rundt seks timer. Det er Paulo Barreto som kjører. Barreto er forsker ved den ideelle institusjonen Imazon som jobber for skogbevaring. De siste årene har Barreto jobbet mye med kvegnæringen.

Rancheren Mauro Lucio tok kontakt med ham for flere år siden for å få råd. Nå er de to blitt venner.

Barreto har et bredt smil og et smittende engasjement.

– Se på disse beitene, sier han og peker.

– Dette beitet er forringet og gresset har fått så harde strå at kyrne ikke lenger vil spise her.

Det er grønne sletter med kveg på begge sider av veien. Men landbrukssektoren er mer variert her enn i sørøst Pará. Veien går forbi palmeoljeplantasjer, açaitrær og noen soyaåkere.

Barreto svinger inn på en jordvei som leder til et område med kveggårder. Langs veien endrer skogen seg. Noen er i ferd med å hugge den ned.

Kvegdrift i Amazonas er lite produktivt og krever enorme områder. (Foto: Elise Kjørstad)

Trestammer ligger på kryss og tvers i hauger. Skogbunnen er forvandlet til søle og det lukter jord.

– Dette er nok et tilfelle av ulovlig avskoging på privat land, sier Barreto.

– De rensker skogen med maskiner istedenfor med ild. Sannsynligvis for å unngå å bli oppdaget på satellittbilder.

Barreto setter seg i bilen igjen og kjører videre. I enden av jordveien kommer han til alléen som leder til Mauro Lucios gård.

Lucio hilser velkommen til sitt hus. Svarte okser gresser på et stort beite like ved siden av.

Ville bryte med tradisjonen

Lucio flyttet til Paragominas på begynnelsen av 80-tallet. Hans far og farfar var også ranchere.

– Jeg ville prøve å endre produksjonsmåten, gå andre veier enn mine foreldre. Den tradisjonelle måten handler om å åpne opp nye områder og fortsette å utvide gården gjennom å avskoge.

Lucio mener det er en fordel for sektoren og øke produktiviteten ved hjelp av teknologi, bedre forholdene for arbeiderne og følge loven.

Han tok lederrollen i den lokale organisasjonen for ranchere.

– Heldigvis reagerte folk på en intelligent måte, de forstod at vi måtte komme oss ut av svartelisten.

Siden 2006 har Lucio gjort mange oppgraderinger på gården sin. Han er en av få bønder som fremdeles har 80 prosent av urskogen på eiendommen sin intakt, og han er i gang med å restaurere skog på uproduktive områder.

Lønnsom helomvending

Neste morgen står Lucio tidlig opp.

Dagens gjøremål er blant annet å inspisere veiing av ungoksene sine. Han fører nøye oversikt over hastigheten på vektøkningen hos dyrene for å finne den beste kombinasjonen av tilleggsfór.

Gresset på Lucio sin gård ser uvanlig grønt ut. Rotasjonen av kveg fra beite til beite er omhyggelig planlagt slik at gresset vokser best mulig. Ryttere på muldyr er i gang med å flytte en gruppe kyr fra et beite til et annet.

Gjennom innsats og investeringer har Lucio siden 2003 nesten firedoblet antallet kyr som beiter på den samme jorda, og fremdeles tror han det er rom for vekst.

– De siste 10 - 14 årene er det flere og flere her i Paragominas som har blitt opptatt av å øke produktiviteten på gården sin. Det er også virkelig store forbedringer når det gjelder avskoging i denne regionen, sier Lucio.

Aksepterer ikke lenger kveg fra gårder som avskoger

Siden 2008 har avskogingen i Amazonas gått kraftig ned. Dette er det flere grunner til, blant annet politiske føringer, bedre overvåkning, og private og ideelle initiativer.

Det ble bestemt at alle eiendomsgrenser skal registreres i et digitalt system som kalles Cadastro Ambiental Rural (CAR). Det gjør det lettere for myndighetene å følge med på om individuelle bønder følger loven.

Etter press fra blant annet Greenpeace signerte flere store slakterier en avtale i 2009 som kalles for The Meat-TAC Agreement. Avtalen går ut på at slakteriene må kontrollere at leverandørene deres driver på lovlig måte. 70 prosent av slaktekapasiteten eies av slakterier som har signert avtalen, mens 30 prosent står utenfor.

Utenfor byen Castanhal driver Daniel Freire et slakteri av middels størrelse. Slakteriet tar imot rundt 500 dyr fra gårder i nærheten hver dag.

Slakterieier Daniel Freire har forpliktet seg til å kontrollere at ingen av bøndene som leverer kveg hos han driver med ulovlig avskoging, skattefusk eller arbeidslivskriminalitet. (Foto: Elise Kjørstad)

Slakteriet til Freire har forpliktet seg til å kontrollere at ingen av bøndene som leverer kveg hos han driver med ulovlig avskoging, skattefusk eller arbeidslivskriminalitet.

– Dette har økt kostnadene mine, blant annet fordi jeg må leie tjenester fra et byrå som driver med satelittovervåkning. Likevel får jeg ikke et øre mer for kjøttet, sier han.

Han synes det burde være myndighetenes, og ikke hans oppgave å se til at folk driver lovlig. Han synes også det er urettmessig at mindre slakterier slipper å følge de samme reglene.

– Noen ganger må jeg si nei til min egen kunde, det er ikke god butikk.

Freire håper likevel at innsatsen skal åpne for bedre markeder. Han kommuniserer med banken Santander. Banken vil begynne å gi lån til bønder som følger miljø-, skatte- og arbeidslovgivning og som vil forbedre produktiviteten på ranchen sin.

– Vi håper å utvikle oss ved å forbedre teknologien og fremme økt produksjon på mindre arealer. Kvegsektoren konkurrerer med palmeolje og soyabønner. Vi forstår at vi allerede har jorda vi trenger, vi trenger ikke mer.

Optimistisk på vegne av Amazonas

Ikke alle er enige om at økt produksjon og markedsmekanismer er alt som skal til for å løse problemene i Amazonas.

René Poccard-Chappuis er geograf og har forsket på kvegsektoren og landskapsforandringer i Amazonas i over 20 år.

Han sier at avskogingen har gått ned, men at han de siste sju årene har sett en stabilisering.

– Bønder i mange kommuner har allerede begynt å bruke andre strategier enn ekspansjon, sier forskeren. Det gjør han optimistisk med tanke på bærekraftig utvikling i Amazonas.

Det viktigste tiltaket for å bevare skog på steder som São Félix do Xingu er først og fremst er strengere kontroll, mener Poccard-Chappuis.

– En bonde kan effektivisere en av gårdene sine, og avskoge på en annen. Hvis det er mulig å avskoge, så gjør folk det. Verdien på jorda vil øke mer enn ved noen annen aktivitet.

Det nytter ikke å kun satse på produktivitetsøkning i slike kommuner mener han.

– De må ringe politiet, sier Poccard-Chappuis og dunker hånden lett i bordet.

– Markedsmekanismene er ikke effektive på steder hvor landbruksgrensen er i ekspansjon. Det er fordi produktet som lages her, ikke i hovedsak er kveg, det er land. Kveget får du uansett solgt hos et lokalt slaktehus som ikke er registrert hos myndighetene.

Trenger tydelig press

Forsker og aktivist Paulo Barreto er fremdeles bekymret for avskoging som er relatert til kvegdrift.

– Det er den største driveren.

Han sier at det foregår et arbeid med å pålegge kvegnæringen full gjennomsiktighet i produksjonskjeden, men det har møtt motstand.

Slik situasjonen er nå er det bare den siste ranchen som en kvegflokk har vært innom som blir sjekket av slakteriene. Ifølge en studie han har ledet åpner dette for muligheter til å «grønnvaske» kveg som er oppdrettet eller fetet opp på nylig avskoget land. Det er også et problem at 30 prosent av slaktekapasiteten ikke har undertegnet Meat TAC- avtalen.

Han sier det er tre ting som har betydning for bevaring av regnskogen: trussel, tilgjengelighet og sårbarhet.

Ei ku på gården til Mauro Lucio. (Foto: Elise Kjørstad)

– Trusselen er uregulerte markeder og folk som er villige til å avskoge fordi de ser muligheter for å tjene penger. Så handler det om tilgjengelighet. Den nye regjeringen er allerede i gang med å asfaltere gamle veier i Amazonas, og har planer om å lage nye.

Regnskogens sårbarhet kommer an på til hvilken grad den er beskyttet av loven, og om loven blir håndhevet i praksis.

– Det er bekymringsfullt at den nye miljøministeren har uttalt seg kritisk om det statlige organet Ibama som jobber med å bekjempe miljøkriminalitet. Dette får folk til å føle seg selvsikre på at de kan avskoge mer og komme unna med det.

Men, når myndighetene, sivilsamfunnet og den private sektoren legger press, så skjer det endringer og rancheierene responderer.

– Det er veldig tydelig, og rancheierene tilpasser seg raskt. Hvis presset er varig, vil de endre sin praksis for godt.

- En veiviser

I Castanhal har kvegbønder samlet seg for å høre på et foredrag med rancheieren Mauro Lucio som er arrangert av Santander bank.

Unge og gamle kvegbønder har møtt opp. Etter å ha funnet seg en plass begynner arrangementet med en felles bønn. Lucio stiller seg foran forsamlingen. Han klikker seg gjennom en presentasjon mens han snakker rolig og viser frem tallene som forteller om effektivitetsøkningen på gården hans.

Ranchere lytter interessert. Noen diskuterer hviskende med sidemannen, noen reiser seg halvveis fra stolen for å bedre inspisere tallene. Flere knipser bilder med smarttelefonen. En og annen rekker opp hånden og stiller kritiske spørsmål.

Etter foredraget går praten ivrig. En av de fremmøtte hadde flere innvendinger under foredraget. Men når alt kommer til alt er han enig i mye av det som ble sagt.

– Mauro er en veiviser. Mange ranchere har ikke de samme kunnskapene som han. Men Mauro sa noe viktig, og det er at han selv med 40 års erfaring fortsatt lærer.

Mauro Lucio sier han driver med kveg på en måte som er veldig forskjellig fra det hans far gjorde.

– 90 prosent av ranchere sier med stolthet at de driver slik deres foreldre og besteforeldre gjorde. Det synes jeg er rart, for i ingen annen aktivitet er folk stolte av å repetere det gamle, sier cowboyen fra Amazonas.

Powered by Labrador CMS