Fast fashion kveler verden, og det er godt at media tar opp saken. Men debatten går lett i ring om hva som er verst, luselønn eller arbeidsløshet, fordi den begynner i feil ende, med dem – og ikke med oss.

«Pre-fall collection i butikk», står det i Oslos handlegate. Mens vi så vidt har vent oss til varme og vårsol, er altså høstens kolleksjon i butikk. Det er om å gjøre å snurre motekarusellen fortere og fortere. Være først ute med det siste.

Samtidig setter Aftenposten og mange andre fokus på tekstilindustrien på den andre siden av jordkloden. Ikke overraskende er det noen som betaler prisen for at vi skal fråtse i billige klær.

Løsningene som blir foreslått er at bedriftsledere og myndigheter på andre siden av jorden må endre seg slik at vi kan få bedre samvittighet. Men har vi ikke lært av samlivseksperter at det lønner seg sjelden å forsøke å endre den andre? Bedre er det å se hvordan man selv bidrar til krangel og kaos og endre det. Dette gjelder selvsagt enda mer der penger og makt er så skjevt fordelt som i den internasjonale handelen med tekstiler.

Men skal vi begynne med oss selv, må vi også diskutere miljøutfordringene.

Avhengighetsskapende

For noen uker siden sto Livia Firth på scenen i Københavns konserthus i anledning Copenhagen Fashion Summit. Hun er konen til Colin Firth, skuespilleren, og sammen har de produsert filmen The True Cost om tekstilindustriens sanne kostnad.

Hun holdt en flammende tale; «Vi må snakke om elefanten i rommet, nemlig at vi er blitt avhengige av fast fashion, det er vår tids dop. Det hjelper ikke med plaster når hele fast fashion systemet er det vi må til livs.» Samme dag, under debatten om “Fashion & Politics” tok den franske ambassadøren i Danmark opp hansken Livia hadde kastet og sa: «Vi snakker om en avhengighet som er på linje med alkohol og dop.»

Se innlegget til Livia Firth her:

Et karakteristisk trekk ved misbruket er at det må stadig større doser til uten at det gir økt effekt. Vi bruker i Norge 67 prosent mer tekstiler i dag enn for 20 år siden, men er ikke mer fornøyde med vårt eget utseende, ifølge en rapport fra Forbruksforskningsinstituttet. 

Klærne våre blir altså mindre effektive. Vi bruker stadig mer ressurser for å oppnå samme mål: Å være velkledde. Avhengigheten er både basert på at lykken ligger i det siste, det nye, det som er inn, samtidig med at vi snakker ned vårt eget utseende.

Det er dermed en sammenheng mellom dårlig selvbilde og misbruk av tekstiler.

Statsstøttet miljøbelastning

Da norsk tekstilindustri flagget ut, ble det gjort med støtte fra staten. En viktig årsak til nedleggelsen var de nye miljøkravene som krevde store investeringer. Men myndighetene kastet også penger etter de som ville produsere i lavkostland. Også i dag er det lettere å få støtte til å etablere seg ute enn hjemme.

Men miljøproblemene er globale, og det paradoksale er dermed at våre skjerpede krav førte med seg mer miljøbelastning globalt. Den industrien som vokste frem, var verre enn den vi hadde, og produksjonen ble billigere og bidro til ytterligere vekst. Paradoksalt nok nektet altså staten norsk industri å bruke farlige kjemikaler, mens var det helt greit å kjøpe produkter produsert der de samme kjemikaliene ble brukt.

Bør også forby utenlandske varer

Vi bør nå starte med å stille samme krav uavhengig av hvor ting blir produsert. Dette har vi argumentert for i mange år og er et av mange forslag i en rapport vi skrev for Nordisk Ministerråd. Samme tanke ble tatt opp av den franske ambassadøren i København. Han utfordret EU-representanten i “Fashion & Politics” panelet til å bruke de virkemidlene de har, nemlig muligheten til å forby import av de varene som det er forbudt å produsere her.

Statens støtte til stoffmisbruket tar flere former. Et viktig forhold er mangelen på regulering av handelen og markedsføringen. Dette fører med seg lite kunnskap blant forbrukere og myndigheter, men også at myndighetene gir industrien veldig løse tøyler. Effekten av dette er at de som forsøker å gjøre en ærlig jobb ikke blir belønnet.

For å selge tekstiler i Norge trenger du ikke fortelle hvor de er produsert, hva de inneholder (utover fiber) eller om plantene er genmanipulert. Når det gjelder salg av mat, må produktet være saft for å selges som saft, og dersom du skriver på en boks tomater at den IKKE inneholder salt, må salt være vanlig i andre tomatbokser.

Men ingen reagerer på markedsføring av tekstiler med norske flagg, som ikke er norske, påstander om innhold som ikke stemmer eller påstander som er meningsløse fordi det gjelder alle. 

Miljøfiendtlig matematikk

«Men kunden vil jo ha det!» og «Vi må jo løfte fattige land inn i den industrielle tidsalderen!» er de to hovedargumentene fra fast fashion og myndigheter, som spiller på lag. Uten vekst har vi økonomisk nedgang, og det vil bli katastrofalt for verdensøkonomien og verdenshandelen. Men må vekst være i volum? Hva med i stedet å tenke vekst i verdi? Dette krever at vi tenker nytt og ikke bare bruker små plasterlapper (litt mer lønn, litt mindre kjemikalier, litt mindre vannbruk, litt renere energi, litt mer resirkulering).

Vi tror på at endringer mot større verdi kan komme blant annet gjennom å satse på lokalt sammenhengende verdikjeder:

Slik systemet er i dag, er det basert på lavest mulig kostnader for råvarene og arbeidskraften fordi prisen ganges hver gang produktene forflytter seg. Det er mange ledd i verdikjeden for tekstiler, og med billige råvarer og billig arbeidskraft blir produktene utrolig mye billigere enn med dyre råvare og anstendig lønn. Til slutt kommer butikkene, som ganger prisen med tre for å få størst mulig profitt. Norge har et av verdens høyeste påslag. Da er det ikke så vanskelig å gjette hvor fortjenesten ender opp og hvem som taper på alle fronter.

Bruker du plagget ditt minst 30 ganger?

Endringer i handel med tekstiler løser ikke det sørgelige faktum at det finnes fattige og rike mennesker. En fersk rapport fra Fremtiden i våre hender har avkledd myten om at de fattige løftes ut av fattigdom gjennom denne industrien. Men endringer kan bidra til at det blir mindre lønnsomt å utnytte andre.

Forbrukere bør begynne med å ikke kjøpe noe de ikke ønsker å bruke mye og lenge. #30wears kampanjen til Livia Firth går ut på at vi skal spørre oss selv om vi minst vil bruke plagget 30 ganger før vi kjøper noe.

Myndighetene på sin side kan gjøre en stor forskjell gjennom å (1) starte å håndheve reglene som finnes, (2) gjøre det ulovlig å importere varer som ikke er lovlig å produsere og (3) sikre bedre kunnskap og fokus på verdier blant annet gjennom å sikre norsk produksjon.

Bransjen kan ta tak i selve forretningsmodellen som belønner billig dritt og straffer kvalitet og bærekraftig produksjon. Det haster å finne løsninger som monner. Avvikler vi ikke fast fashion og andre tåpelige måter å misbruke jordens ressurser på, vil det ikke lenger være noen Bangladesh å skrive hjem om – landet vil ligge under vann. Det viktigste vi kan gjøre for verdens fattige er å stoppe å ødelegge jordens natur og klima.