Statsledere verden over synes å vite at menneskeskapte klimaendringer kommer til å bli vårt endelikt. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)
Statsledere verden over synes å vite at menneskeskapte klimaendringer kommer til å bli vårt endelikt. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Kommentar: Klima er kaos

Vi burde vært på vei mot istid, om verden hadde oppført seg som før. Menneskelig CO2 kan være årsaken til at vi har et behagelig og stabilt klima. 

Publisert

Klimapanikken piskes opp, statsledere taler i tunge vendinger: Kommende generasjoner holder øye med oss!

Obama, Hollande, Erna og journalistene – alle synes å vite at menneskeskapte klimaendringer kommer til å bli vårt endelikt.

Klimaet endrer seg, som jeg skrev i min forrige kommentar, uavlatelig. Klimaet har vært en av drivkreftene bak flere masseutryddelsesepisoder ned gjennom geologisk tid. Avslutningen av ordovicium er således muligens forbundet med to bråe nedkjølingsperioder, og det samme gjelder den siste perioden av devon – selv om utryddelsen neppe var en brå prosess. Den gikk over kanskje så mye som 25 millioner år. Hadde det eksistert mennesker på denne tiden, ville de nok klart å tilpasse seg.

Klimaet kan også ha spilt en rolle i tidenes største masseutryddelse, i overgangen perm trias, for 250 millioner år siden. Og så videre.

Vi lever for tiden i en av klodens kaldeste perioder. Som jeg har skrevet tidligere har polene vært dekket av løvtrær i 80 prosent av livets historie. Antarktis har nå vært isdekket i cirka 30 millioner år, mens Nordpolen har vært det i cirka 2,5 millioner.

Grunnen til at vi har det så vidt behagelig akkurat i øyeblikket, er at vi er i en mellomistid – en av flere varmeperioder som gang på gang er blitt avbrutt av kilometertykke isbreer, sigende ned fra det høye nord. (Les også gjerne artikkelen min om Den lille istid)

Umulig å forutsi klimaet framover

Jeg skal nå, i stikkordform, forsøke å vise hvorfor det er på grensen til umulig å forutsi hvordan klimaet kommer til å utvikle seg i fremtiden, og langt mindre: gjøre noe med det:

Tenk deg en frisbee. Du kan kaste den rett og vakkert gjennom luften ved først å sette den i rotasjon.  Et roterende legeme holdes på plass fordi det dreier seg rundt sitt maksimale treghetsmoment (fysikere får tilgi meg, jeg forsøker å oversette «maximum moment of inertia») – som når sykkelen holdes i balanse, så lenge hjulene roterer. Frisbeen spinner rundt senteret av skiven, og resten av skiven roterer nokså stabilt.

Tenk deg nå at du plasserer en bit plastelina et sted på skiven, ut mot kanten. Vil den gli like fint gjennom lufta? Nei – den vil bikke og vri på seg – i et forsøk på å finne ny balanse.

Tenk deg enda videre at frisbeen er en flat jord – eller at jorda er en oppblåst frisbee. Du forstår at jordas rotasjon og bane vil påvirkes av hvor kontinentene befinner seg, og hvor store de er. Variasjoner i jordas bane påvirker klimaet på en rekke måter – mer følger.

Klimaet blir påvirket av at kontinentene flytter på seg

De siste istidene, som startet omtrent da slekten Homo ble til, for 2,5 millioner år siden – det vi kan kalle det moderne menneskets fødsel, skyldtes to nøkkelhendelser, begge forårsaket av kontinentaldrift. Kontinentene sprer seg generelt nordover på kloden. Dette i seg selv, påvirker klimaet.

I tillegg skjedde altså følgende to ting: Sør-Amerika og Nord-Amerika støtte sammen. Det som tidligere var ett hav, ble til to: Stillehavet og Atlanterhavet. Dermed stengtes også havstrømmer som tidligere hadde fraktet vann gjennom sundet mellom de to kontinentene. Havstrømmene nordover ble kjøligere.

Samtidig krasjet det indiske subkontinent inn i Asia fra syd, og Himalayafjellene ble presset til værs. Begge disse hendelsene førte til mer is og mindre COi atmosfæren. Vi vet at dette gjør kloden kjøligere.

Da kloden hadde nådd en kritisk temperatur, tok andre krefter over. Det var et sett astronomiske sykler, tre såkalte Milankovic-sykler, etter matematikeren Milutin Milankovic, tidlig i det tjuende århundre. Disse enten reduserer eller øker den mengden varme som når jorda fra sola.

Solvarme er nøkkelen

Nøkkelfaktoren er mengden solvarme som når de høyere breddegrader på den nordlige halvkule. Hvis sommeren er kjølig, vil ikke all snø smelte, og det vil bygge seg opp is fra år til år. Dermed er avstand til og helling i forhold til sola veldig viktig.

Vi kjenner allerede to andre sykler som regulerer mengden solenergi: dag og natt, og sommer og vinter. Den første skyldes at jorda roterer rundt sin egen akse, slik at den ene halvdelen av kloden ligger i skyggen halve døgnet. Den andre skyldes at jordaksen heller i forhold til sola. Når jorda går i bane rundt sola, hele veien rundt i løpet av ett år, vil den nordlige halvkule (og den sørlige) helle vekk fra sola den ene halvparten av året – det gir oss vinter, og helle mot sola den andre halvdelen – det gir oss sommer.

På toppen av dette, kommer da de tre Milankovic-syklene. De opererer etter samme grunnprinsipper, men over mye lengre tidsspenn.

Den dominerende syklusen skyldes endringer i formen på jordas bane. Denne varierer over 100 000 år, fra nesten perfekt sirkulær til utstrakt, nesten pæreformet, elliptisk. Når banen er i sin utstrakte form, blir kloden generelt kaldere.

Klodens helning i forhold til sola og det planet den beveger seg i er heller ikke konstant. I løpet av en syklus på 42 000 år tilter jorda fra 22,1 til 24,5 grader – med mer ekstreme sommere og vintre når helningen er størst.

På toppen av dette, varierer det over en 21 000 årssyklus om jorda er tettest på sola om sommeren eller vinteren.

Sola er ikke alltid seg selv

Vi har altså en serie ikke-synkroniserte prosesser, som alle påvirker klimaet. Resultatet blir vanskelig å spå – og det forverres ytterligere av følgende:

Når vi tenker godt etter, synes det innlysende at varmen fra sola bør være en viktig klimafaktor. Det er tross alt sola vi kan takke for at det i det hele tatt finnes liv her på jorda. Og sola er ikke alltid seg selv – noen ganger er den relativt varm, andre ganger, relativt kjølig. Med påfølgende konsekvenser for oss.

Den mest kjente hendelsen av lav solaktivitet, er det såkalte Maunder minimum fra 1645 til 1715 – altså under Den lille istid. Navnet stammer fra den engelske astronomen Edward Walter Maunder, som på sent 1800-tall studerte eldre nedtegnelser, og fant at det så å si ikke ble observert solflekkaktivitet i det ovenfor nevnte tidsrommet – og at dette faller sammen med en spesielt kald periode i europeisk historie.

Solflekkene er tegn på at sola er aktiv og varm, mangel på solflekker, betyr en relativt kjølig sol. I perioden med lite solflekker, frøs Europa nesten til is. Isbreene fosset nedover fjellsidene, londonere bygget hus på den mange meter tjukke isen på Themsen, og hollenderne gikk på skøyter på kanalene.

Astronomer og geologer har i tillegg til Maunder minimum, funnet flere slike perioder med kald sol, blant andre Spörer, Wolf og Oort, de to siste med den mellomliggende middelalderske varmeperiode.

Hvordan forby vann?

Og så har vi atmosfæren – og livet i seg selv. De to er vanskelig å skille.

Det som gjør at vi har nokså behagelige temperaturer på jorda, er – i tillegg til alt det andre jeg har listet opp – at atmosfæren fungerer som et varmende pledd, resultatet kaller vi «drivhuseffekten». Varme fra sola treffer jorda, men ikke alt reflekteres ut i verdensrommet igjen, varmen holdes tilbake av atmosfæren.

I hvilken grad atmosfæren holder varmen tilbake, avhenger av atmosfærens kjemiske sammensetning. Varierende mengder av såkalte drivhusgasser fører til enten kaldere eller varmere klima.

Den viktigste klimagassen er dihydrogenmonoksid – og burde følgelig, som enkelte har forsøkt å foreslå de siste årene, vært forbudt. Men hvordan forbyr du vann?

Alt handler om CO2

Andre drivhusgasser er metan, CH4, lystgass, N2O og ulike fluorforbindelser. Og CO2.

Karbondioksid, CO2, er det muligens lettere å kontrollere? Det er i hvertfall den alt handler om, når politikere og journalister tordentaler i Paris.

Her kan du se hvordan forskerne oppdaget menneskeskapte klimaendinger:





Men kan vi virkelig se på klimaet som så enkelt? Mer CO2 = katastrofe. Mindre CO2 = lykke?

For det første er jo CO2 bare én av en lang serie faktorer som bestemmer hvordan vi har det. For det andre, opptrer disse nærmest kaotisk og ute av synk, drar i alle retninger, noen ganger forsterker hverandre, andre ganger nuller hverandre ut.

Menneskelig påvirkning gir stabilt klima?

Nå for tiden er vi velsignet med en situasjon der den nordlige halvkule heller vekk mens jorda befinner seg i den delen av banen som er nærmest sola – og vi får milde vintere.

Hva skjer når den heller vekk mens vi er lengst vekk fra sola, og kanskje i en syklus med maksimal helning, og en med ekstra lang avstand, og i tillegg lav solaktivitet? Kan vi ende med en snøballjord? Totalt nedfrysning? Det har skjedd tidligere.

Det vi neppe skje, men vi er altså i en mellomistid, og neste nedfrysning burde allerede ha vært her – dersom verden hadde oppført seg slik den gjorde for 50 000 år siden.

Foreløpig har det ikke skjedd. Klimaet har vært stabilt og behagelig de siste 10 000 årene. Kan det skyldes menneskelig CO2 – på samme måte som livets avgasser også i tidligere tider har påvirket klodens klima.

Nei, slik kan vi ikke tenke! For, husk hvordan Landsmoderen så pregnant formulerte seg: Det er umoralsk å tvile!