Noen som husker påskekrimmen Zonen?

Ingen grunn til det. Den gikk i 1998 eller så – og mysteriet var en serie mer eller mindre oppbrente lik, spredt rundt i en mystisk Zone i den nordsvenske fjellheimen.

Først etter seks episoder ble morderens identitet avslørt.

Og ja – synderen var hullet i ozonlaget. God påske!

Serien rant meg ihu, da jeg leste Morten Jødals nye bok, Miljømytene – står vi framfor verdens undergang?

Historien om ozonhullet blir ofte trukket fram som en miljøtriumf, en modell og et forbilde for klimasaken. Ifølge denne, forhindret vi en katastrofe ved å følge føre var-prinsippet. Vi reagerte raskt etter at ozonhullet ble oppdaget, faset ut alle farlige stoffer – og kloden var reddet.

Problemet er at ozonhullet selv ikke syntes å bry seg nevneverdig. Det ligger der over Antarktis fremdeles – av og til litt større, av og til litt mindre – slik det har gjort siden det ble oppdaget tidlig på 1970-tallet.

En forklaring kan være at ødeleggelsene vi har forårsaket er så store at det vil ta tid å helbrede atmosfæren. En annen kan være at vi tar feil.

Hullet i ozonlaget ble såkalt oppdaget i 1974. Nærmere studier viser imidlertid at det første gang ble registrert allerede på 1940-tallet – i en tid da det knapt fantes KFK-gasser og annet som vi i dag vet ødelegger ozon.

Samtidig viser andre nærmere studier at hullet kan forklares gjennom naturlige prosesser, som årlige temperaturvariasjoner og atmosfæriske vinder rundt Antarktis.

Hvordan velger vi side?

All slik informasjon kan selvsagt diskuteres – vitenskapelig. Det er ikke gitt at den ene eller den andre forklaring er den rette. Det er da også biologen og miljøverneren Morten Jødal oppmerksom på. Hans ærend i denne boka er ikke å dunke det rette svaret i hodet på leseren – men å stille spørsmålstegn ved hvordan samfunnet – ikke bare forskere, men også «aktivistforskere», politikere, miljøaktivister, kjendiser og medier velger side.

Gang på gang – enten det handler om ozonlag, skogsdød, dødsalger, sur nedbør, biedød, DDT, økosystemiske sammenbrudd eller menneskeskapte klimakatastrofer – ser vi at de ovenfor nevnte – i samlet flokk – skriker Katastrofe! Verden går under!

Gang på gang ser vi også at de tar feil.

Hvorfor? Fordi de ikke har sett på den samlede bevismengden – de har bare forholdt seg til dataene som skriker katastrofe. Å trekke inn angstdempende informasjon, som for eksempel at det i dag er langt mindre ekstremvær enn i tidligere tider – blir ansett som umoralsk.

Hvilket er langt fra uproblematisk: Skal vi løse klodens problemer, må vi kjenne dem. Det finnes ekte miljøproblemer, og det finnes hypede katastrofer. Hvis vi konsentrerer oss om de siste – de som får de største sjokkoppslagene i Aftenposten – står vi i fare for å ofre millioner av menneskeliv på miljømoralens alter.  

Jødal gir eksempler: Mer enn fire millioner mennesker dør hvert år – på grunn av innendørs luftforurensning. Det handler om fattigfolk i hus uten vinduer, lufting, komfyr, lys og så videre. Dette er et miljøproblem som lar seg løse. Det vi trenger er elektrisitet.

 2,6 millioner mennesker dør hvert år av A-vitaminmangel. Risen de spiser inneholder nemlig ikke nok beta-karoten, og den GMO-utviklede ”Golden rice” – som kunne vært på markedet helt siden 2000 – boikottes og motarbeides av Greenpeace og andre. Genetisk modifiserte organismer skal være både farlige og umoralske – sies det – og dermed må altså et par drøye millioner menneskeliv ofres - årlig.

Moral er et interessant tema.

Er ingenting farlig?

Selvsagt er jeg ikke enig i alt Jødal skriver. Det skal for eksempel litt mer til for å overbevise undertegnede om at det ikke forgår en masseutryddelse av arter, et massivt tap av biologisk mangfold.

Ser vi enda videre på det, kan man etter lesning av Jødals bok lett bli sittende igjen med spørsmålet: Mener han at ingenting er farlig? Mener han at alt er som det skal være? For vi har da vitterlig rasert kloden? Naturen er ikke som den var!

Her burde forfatteren ha lagt inn enda flere sider i en allerede tykk bok. Han burde forklart mer om de virkelige miljøproblemene – forurensning, habitatødeleggelser, rovdrift på ressurser og så videre. Han nevner dem riktignok flere steder i teksten, og det hersker ingen tvil om at han ser dem som de truslene de vitterlig er, men i en bok med et så stort spenn som denne, burde de vært viet mer plass.

Likevel kan Jødal ha et poeng, når han prøver å avdramatisere situasjonen i de enkeltsakene han bretter ut – altså miljømytene. Han tvinger meg til å tenke: Har jeg virkelig grepet på dette problemet – for eksempel tapet av biologisk mangfold? Har jeg studert saken godt nok?

Og det er det hele denne boken handler om: Vet vi nok – vet politikere, journalister, hotellkonger og aktivister nok om økologi og natur til å presse igjennom det som kanskje ikke er optimale løsninger for klodens fremtid?

Her er vi ved kjernen, og den lyder navnet «Klimasaken» – en kostbar affære som tar mye oppmerksomhet og enda mer penger fra miljøproblemer vi ellers kunne gjort noe med. Som innendørs forurensning.

Vi kan bruke skogsdøden som en inngang:

Den begynte i Tyskland tidlig på 1980-tallet, og ble den fanesaken som hjalp partiet De grønne i posisjon. Der Spiegel serverte i 1981 en serie artikler kalt «Stille død» – der de forklarte hvordan sur nedbør kom til å drepe alle tyske skoger i løpet av kort tid. Enkelte «concerned scientists» stilte opp som sannhetsvitner i artikler om «økologisk Hiroshima og gigantisk global økodød». Die Zeit fulgte opp med å slå fast at «bare patologiske dumskaller kan fremdeles tvile …».

Kjenner du igjen retorikken?

Men hvor ble det av skogsdøden? Europa er i dag langt grønnere enn i 1980. En studie sier at skogsvolumet i Europa økte med 43 prosent fra 1950 til 1990, en annen viser at verden som helhet er blitt 14 prosent grønnere de siste tretti årene.

Likevel sto vi helt frem til midten av 1990-tallet foran et «økologisk Hiroshima». Er ikke det ørlite absurd? Det burde da vel være en enkel sak å se om Europas skoger dør eller ikke?

Åpenbart ikke.

Den første forklaringen er at de som startet det hele ikke var så dyktige biologer som de burde ha vært. De så visne greiner i trekronene – og slo alarm: Skogen er syk. Veldig syk!

Hadde de tilbragt litt mer tid i skog og mark, hadde de visst at det de så, var helt naturlige variasjoner. Naturen er aldri i ro – økosystemene er i konstant, dynamisk ubalanse. Alt annet ville vært farlig.

• Les mer: Vi må tåle at naturen forandrer seg

Den andre forklaringen er at politikere, aktivister, kjendiser og journalister som hører en slik alarm, stort sett reagerer på samme måte. Ballen var sparket i gang – og vanskelig å stoppe.

Da fagfolk prøvde seg, fikk de høre at de forsøkte å «kurere døende skoger med løgn».

Heldigvis er det lettere å vise at skog ikke dør, enn for eksempel at klimaforandringer er naturlig. Vinden begynte å snu midt på 1990-tallet. «Skogsdød eksisterer ikke, og har aldri funnet sted i vårt land», skrev direktøren for det sveitsiske skogforskningsinstituttet i 1995.

Klimasaken

Professor Ole Humlum og førsteammanuensis Tom Segalstad ved Universitetet i Oslo er kjent som modererende stemmer i klimadebatten. For noen år siden sendte de en kronikk om forholdet mellom CO₂ og klimaet til Aftenposten. Den ble avvist med følgende begrunnelse: «Vi vil ikke forvirre våre lesere.»

I 2007 sa Gro Harlem Brundtland: «Det er uansvarlig, uforsvarlig og umoralsk å stille spørsmålstegn ved hvor alvorlig situasjonen er. Tiden for diagnoser er over – Nå er det tid for handling.» 

• Les mer: Klimamoralisme

Internasjonalt, øker presset for å kriminalisere og rettsforfølge avvikende syn i klimasaken. 

• Les også: Vi må slutte å demonisere klimaskeptikerne

Sett på denne bakgrunn, er Morten Jødals bok svært viktig.

Gjennom store deler av boka plukker han fra hverandre, eller modererer, ting vi alle «vet» om klodens tilstand. Et bleket korallrev er ikke nødvendigvis døende, havet blir ikke nødvendigvis surere, det er ikke mer stormer eller skogbranner eller … Det er rett og slett ikke verken våtere eller villere.

Men så lenge det er forvirrende, uforsvarlig, umoralsk og på grensen til kriminelt å fortelle dette – tar det nok litt tid før flere enn de spesielt interesserte oppdager at vi i dag bruker uendeligheter av tid, penger og ressurser på å redde verden – på det ihvertfall Morten Jødal mener er feil måte.

Det kunne kanskje gå litt fortere, dersom norske politiske partier kjøper opp klassesett av Miljømytene. Et par av Aftenpostens tegneseriejournalister kunne sikkert også trenge et eksemplar.

Bedre researcher enn forfatter

Dermed er det kanskje litt utidig å avslutte med å si at boka kunne vært bedre?

Morten Jødal har et problem. Han er en langt bedre researcher enn forfatter. Du overveldes av hva han vet, hva han har lest, og ikke minst hva han husker.

Han er svakere når han blir personlig. Og det blir han stadigvekk. Forfatteren er alvorlig provosert over det han anser som hykleri, kynisme, dumskap og jåleri i den økomoralske høyborg. En bedre forfatter og stilist kunne kanskje ha kommet unna med det – men Jødals tekst, og hans beste skrivestil, er mye mer faktaorientert enn litterær, og følelsesutbruddene faller således av og til til jorden. Dette svekker budskapet. Det er langt lettere å overse en mann som er så rett fram forarget og indignert.

Dette er imidlertid noe en dyktig forlagsredaktør lett kunne gjort noe med. En enkel redigering, og boken ville brått vært veldig mye bedre. Men norske forlag ville ikke ha det som antagelig er den mest opplysende, overraskende og spennende boka vi får innen norsk sakprosa i år – så den er utgitt av Klimarealistene.

Referanse:

Morten Jødal, Miljømytene – står vi framfor verdens undergang?, Klimarealistene, 2017