«Først kom Fimbulvinteren som varte i tre år. Den varslet Ragnarok. Da alt levende på jorda tok slutt.»

Slik går historien om den lange vinteren både i norrøn mytologi og i finnenes nasjonalepos Kalevala.

Men hvorfor finnes disse historiene om et frossent endetidsvarsel i våre nordiske mytologier?

Forskere i Norge og Sverige har de siste årene funnet stadig flere tydelige spor etter en katastrofe som rammet verden for 1500 år siden.

Katastrofen må ha truffet nordmenn og svensker ekstra hardt. Like hardt som Svartedauden. Det samme kan ha skjedd i Baltikum, Polen og Nord-Tyskland.

Moseforskerens teori

Den svenske geografen og moseforskeren Rutger Sernander var i 1910 først med å lansere teorien om at Fimbulvinteren kan ha vært en virkelig hendelse i Norden. Hans hypotese var at dette skyldtes en klimakatastrofe for mellom 2000 og 2500 år siden.

Et par år var det mange som lyttet til Sernander. Så kom tvilen. For arkeologer fant ikke spor av en så gammel katastrofe.

Nå vet vi at klimakatastrofen rammet verden – og spesielt Norden – for «bare» 1500 år siden.

Og vi vet at den kan ha blitt fulgt av en annen katastrofe. Som kanskje var like stor.

NASA og en svensk arkeolog

Den nye jakten på Fimbulvinteren starter hos den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA, i 1983.

Da publiserer nemlig de to NASA-forskerne Richard Stothers og Michael Rampino en vitenskapelig oversikt over kjente vulkanutbrudd bakover i tid. Mye var basert på iskjerner hentet opp av den eldgamle innlandsisen på Grønland.

Arkeologer leser artikkelen. De forstår at noe svært dramatisk kan ha hendt året 536.

Sentral i den nye jakten på Fimbulvinteren blir Bo Gräslund, nå pensjonert professor i arkeologi ved Uppsala universitet.

Gräslund er først med å foreslå at Fimbulvinteren var en virkelig hendelse, og at den fant sted i årene etter 536. Han poengterer også at Snorre i sin bok Edda ikke bare er opptatt av at det var veldig kalde og snørike vintre – Snorre er også opptatt av at det ikke kom noen sommer flere år på råd.

Flere år uten sommer

Fimbulvinteren var altså flere år etter hverandre uten sommer. Med de konsekvensene vi må kunne spekulere i at det fikk for mennesker langt mot nord for halvannet tusen år siden.

Gräslund var også den første til å anslå at befolkningen i Sverige ble halvert på 500-tallet.

De første årene var det ikke mange som hadde tro på Gräslunds hypotese.

I 2007 publiserer han artikkelen «Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr.» i det svenske tidsskriftet Saga och sed.

Da begynner for alvor forskernes jakt på Fimbulvinteren.

Naturforskere og arkeologer gjør funn

De aller siste årene er det gjort mange funn som sammen klart peker i retning av at Bo Gräslund har rett.

I Norge er det flere steder nede i myrjord funnet pollen-spor etter en dramatisk hendelse, som tydelig forandret kulturlandskapet i lang tid etterpå.

Årringer i gamle trær er en annen viktig ledetråd.

Nå som arkeologer vet hva de skal lete etter, finner også disse forskerne stadig flere spor i sitt materiale. I dag ser arkeologer at noe dramatisk plutselig hendte med gårdstuftene i Norge og Sverige for 1500 år siden.

Folk flyttet. Eller de forsvant. Gravfunn blir det nesten slutt på. Fine smykker lages ikke lenger. Vakre keramikk-tradisjoner på Vestlandet opphører.

Mye blir stusselig.

Også blir det ofret mer gull til gudene.

Folk forlot kulturlandskapet i fjellet

Ved Tromsø universitetsmuseum jobber Per Sjögren som paleoøkolog. Han er spesialist på å lete etter livet i fortida.

Det var under arbeidet med et stort forskningsprosjekt som gransket endringer i det norske fjellets kulturlandskap, at Sjögren og kolleger kom på sporet av fimbulvinteren i Norge.

I pollenprøver tatt opp fra myrjord på fjellet ser de tydelige spor etter en dramatiske klimahendelse for 1500 år siden.

– Sporene etter fimbulvinteren fant vi først i Nord-Norge. Etter hvert fant vi det samme i Sør-Norge, forteller Sjögren til forskning.no.

– Vi ser at landskapet grodde igjen. At folk og dyr må ha forlatt kulturlandskapene de hadde brukt i fjellet.

• Les også: Norges fjellandskap er dramatisk forandret

Hvem dro fra Storesætra i Stryn?

Kari Loe Hjelle er professor i naturhistorie ved Universitetet i Bergen. Hun er opptatt av hvordan pollen og andre spor fra fortida kan fortelle oss noe om menneskers liv – i en tid hvor det ikke finnes skriftlige kilder som forteller om livet i Norge.

Hjelle viser oss et diagram lagd da paleoøkologer undersøkte mengdene med pollen etter gress og trær nedover i bakken på Storesætra i Stryn. En sæter like oppunder Jostedalsbreen, et område som mennesker har brukt siden steinalderen.

Diagrammet viser klart hvordan folk tok i bruk dette landskapet mellom år 0 og år 500. Det blir mye mer gress og mindre trær.

Så skjer noe litt innpå 500-tallet. Gress blir det langt mindre av. Trærne kommer tilbake.

Kullstøv er en annen indikasjon på at mennesker bruker et landskap. Også det forsvinner fra Storesætra i Stryn på 500-tallet.

Massiv ødeleggelse av gårder i Norge

Frode Iversen er professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

– Helt fra 1960-tallet har det vært kjent blant arkeologer i Norge at det skjedde en massiv ødeleggelse av gårder i Norge fra midten av 500-tallet. Særlig i Rogaland er dette et kjent fenomen.

Men hvorfor ble gårdene ødelagt og forlatt?

Spekulasjonene har gått om at Den justinianske pesten som rammet verden den gangen, også kom helt til Norge.

– Det var en del oppmerksomhet rundt dette blant norske arkeologer for flere tiår siden. Siden tenkte vi ikke så mye mer på det. Før det igjen fikk aktualitet gjennom Bo Gräslund sin nye teori om Fimbulvinteren.

Nå har Iversen og kolleger oppsummert mye av det de vet om Fimbulvinteren i Norge i noen av kapitlene i den nye boka «The Agrarian Life of the North 2000 BC–AD 1000». Den ligger gratis tilgjengelig som PDF-bok hos Cappelen Damm her.

– Vi ser et veldig kraftig fall i aktiviteten i Norge på 500-tallet, sier professoren ved Kulturhistorisk museum.

Nesten 90 prosent færre funn

I Rogaland har masterstudenten Morten Vetrhus i en fersk oppgave levert ved Universitetet i Bergen, sett nærmere på hva som hendte i overgangen fra folkevandringstid til merovingertid – altså før og etter ca år 550.

Han rapporterer om en sterk nedgang i antall steder der arkeologer finner noe interessant. Nedgangen i funnsteder er på hele 70 prosent.

Enda større er nedgangen i antall arkeologiske funn i Rogaland fra folkevandringstid til merovingertid.

Den er på 87 prosent.

Dette til tross for at merovingertiden varte hundre år lenger enn folkevandringstiden. Selv i et fruktbart område som Jæren tømmes deler av landskapet helt for folk. Masteroppgaven til Morten Vetrhus kan du lese her.

– Dette er en veldig sterk nedgang. Hvor ble det egentlig av disse menneskene? Hvorfor slutter vi å finne spor etter dem? spør arkologiprofessor Frode Iversen.

Forlot de mindre gårdene

Iversen mener en strategi folk den gang brukte for å møte krisen, var å forlate de små og minst fruktbare gårdsbrukene. Store og mer sentralt beliggende eiendommer ble i stedet delt opp i mindre produksjonsenheter.

Mangel på arbeidskraft gjorde det vanskelig å opprettholde gårdsdriften I Rogaland og sikkert i resten av Norge også, slik den hadde vært før katastrofen midt på 500-tallet.

Iversen spekulerer også på om massedøden førte til at det ble mer jord som kunne brukes for dem som ble igjen. Det kan igjen forklare hvorfor arkeologene i siste del av 500-tallet finner spor etter et landbruk i Norge med mer dyrehold. Noe tilsvarende det andre historikere mener skjedde etter Svartedauden rundt 1350.

Det finnes også enkelte eksempler på at nye maktsentra ble etablert i Norge etter katastrofen.

Raknehaugen på Romerike – Nordens største gravhaug – er antakelig et uttrykk for dette. Det var færre mektige personer igjen i landet, men de som var igjen fikk kanskje mer kontroll og ble enda mektigere. Det samme mener arkeologer å ha funnet spor etter i Sverige.

Frode Iversen er ikke i tvil om at katastrofen også må ha påvirket samfunnsstrukturen i Skandinavia sterkt.

Hans teori er at katastrofen rammet de øverste og de nederste lagene i samfunnet hardest.

I stedet vokste det etter katastrofen fram en større «middelklasse». Og et samfunn der folk var mer likestilt enn tidligere.

Gullsmedkunst forsvinner

Ingunn Røstad, også forsker ved Kulturhistorisk museum, har i en ny studie vist at klærne og smykkene som jernalder-menneskene brukte på 600- og 700-tallet var av enklere kvalitet enn før tidlig 500-tall.

– Det blir mindre vanlig med flotte gull- og sølvsmykker.

– Smykkene som lages blir enklere. De ser nærmest «hjemmelagde» ut, forteller Iversen.

Klima eller pest?

Iversen spør seg nå om det var klimakatastrofen alene som tok knekken på menneskene.

Eller var det – slik stadig flere forskere later til å hele i retning av – en kombinasjon av klimaet og en alvorlig epidemi?

Den justinianske pesten rammet Sør-Europa i året 541.

At den også nådde helt opp til Norden, finnes det ingen bevis for. Men forskere har gjennom å åpne graver nylig kunnet slå fast at pesten kom til Tyskland. Da er det ikke usannsynlig at den også nådde hit.

Bakterien fra 500-tallet er den samme – Yersina Pestis – som rammet Europa under Svartedauden på 1300-tallet.

I den enorme byen Konstantinopel er det beregnet at om lag 40 prosent av innbyggerne døde under Den justinianske pesten i årene 541 og 542.

Finnes Den justinianske pesten i Nord-Norge?

Et at verdens fremste forskermiljøer på pest finnes i dag ved Universitetet i Oslo under ledelse av professor Nils Christian Stenseth. Forskere der har slått fast at pestbakterien må ha blitt importert til Europa gang på gang. De ser også at klima har mye å si for utviklingen av pest. Ble klimaet kaldere, så døde rottene. Da slo loppene som bar pesten seg på mennesker.

• Les mer: Svartedauden kom til Europa mange ganger

– Skal vi finne spor av pest på mennesker fra så langt tilbake som 500-tallet, så er mitt tips at vi må undersøke skjeletter i Nord-Norge, foreslår Frode Iversen.

I Nord-Norge er klimaet kjøligere og skjeletter bedre bevart. I tillegg finnes det i Nord-Norge beinrester som har ligget i kalkrik skjellsand.

Arkeologi-professoren advarer om at forskere behøver en god porsjon flaks for å finne pestbakterier hos mennesker som levde for 1500 år siden.

Hele Norrland avfolket

For å lete etter flere biter i puslespillet rundt Fimbulvinteren drar vi til Sverige.

Her har flere forskere de siste årene interessert seg for det svenske forskere nå gjerne kaller «Hendelsen i 536».

Når også svenske arkeologer nå vet hva de skulle lete etter fra denne tidsperioden, finner de som norske kolleger mange spor etter katastrofen.

Arkeologene ser at et stort antall svenske gårder ble forlatt midt på 500-tallet. Store utmarksområder der dyr hadde gresset, gror igjen. Akkurat som i Norge.

Den nordlige delen av Sverige – Norrland – kan ha blitt helt avfolket.

Halvparten av svenske gårder nedlagt

Fredrik Charpentier Ljungqvist er både historiker og klimaforsker ved Stockholms universitet.

– Det er nå klart fra svensk arkeologisk forskning at kanskje så mye som 50 prosent av befolkningen forsvinner fra blant annet Mälardalen, Öland og Gotland. Nesten halvparten av all bebyggelse blir forlatt, sier han.

Klimaforskeren mener det må ha skjedd et enormt vulkanutbrudd i året 536.

– Antakelig skjedde det et sted i den ikke-tropiske delen av den nordlige halvkule. Utbruddet førte til at store mengder med aerosoler (ørsmå partikler) ble sendt høyt opp i atmosfæren.

– Deretter skjedde det en enda større vulkankatastrofe i året 540.

– Dette må ha hendt et sted nær Ekvator. Kanskje var det vulkanen El Chichón i det sørlige Mexico.

Partiklene fra de to vulkanutbruddene ble værende i atmosfæren i flere år og førte til en sterk nedkjøling på den nordlige halvkule. Ljungqvist viser til at det nå finnes en rekke studier av årringer i gamle trær som bekrefter dette.

Han poengterer at det var den kumulative effekten av to enorme vulkanutbrudd årene 536 og 540, som sammen gjorde denne nedkjølingen helt eksepsjonell og veldig langvarig.

– I dag vet vi at det antakelig er snakk om den alvorligste nedkjølingen jorda har opplevd på mer enn 2000 år, sier Ljungqvist.

Frost i trær midt på sommeren

Det blir så kaldt at det dannet seg frost inni trær midt på sommeren.

Dette er det funnet spor etter blant annet i Russland. Det er svært sjeldent at trær fryser innvendig om sommeren.

– Nedkjølingen kan ha vært på 3-4 grader i gjennomsnitt sommeren året 536 og noe mindre årene som fulgte. Omtrent like kraftig ble nedkjølingen på nytt i år 540. Det høres kanskje ikke veldig mye ut. Men kulden fordelte seg neppe jevnt utover sommeren. Visse perioder på sommeren ble nok ekstra kalde, mens andre deler av sommeren formodentlig hadde normalvarme.

Noe annet var det svake sollyset. Det klarte ikke å trenge gjennom askelaget i atmosfæren. Uten sollys sviktet planteveksten. Folk fikk ikke mat. Det ble heller ikke mulig å skaffe høy til dyra.

Ljungqvist er opptatt av at de kalde somrene etter 536 også på visse steder later til å ha vært svært nedbørsrike.

Kornet modnet, men råtnet i stedet.

Så kom pesten

Vi har ingen skriftlige kilder fra Norden så tidlig som 500-tallet.

• Men i Italia rapporterer historikeren Flavius Cassidorus i 536 om en himmel fylt av mørke skyer og sollys bare noen få timer om dagen.
• I Konstantinopel beretter historikeren Prokopios om en konstant solformørkelse.
• Fra Irland finnes det skildringer av hungersnød.
• Fra Kina finnes det skriftlige kilder som forteller om snø midt på sommeren.

Så – i året 541 – kommer altså Den justinianske pesten til Europa.

– I Sør-Europa vet vi at dette ble en pestepidemi like brutal som Svartedauden 800 år senere. Mye taler for at pesten på 500-tallet også nådde opp til oss i Nord-Europa, selv om vi ikke har skriftlige kilder som forteller om dette, sier Ljungqvist.

I 2013 kunne tyske forskere slå fast at tre mennesker begravd i dagens Tyskland på denne tiden var smittet av pestbakterien Yersina pestis.

Om pesten kom nord for Alpene, holder Ljungqvist det for sannsynlig at den også nådde Skandinavia.

– Til sammen kan den dramatiske nedkjølingen av klimaet og Den justinianske pesten ha skapt en katastrofe for menneskene som var enda større enn Svartedauden, mener Ljungqvist. Som nylig har publisert den populærvitenskapelige boken «Klimatet och männskan under 12000 år».

Fredrik Charpentier Ljungqvist var i 2016 også medforfatter på en forskningsartikkel i tidsskriftet Nature Geoscience. Her lanserte forskerne navnet Late Antique Little Ice Age (Den senantikke lille istid) om tidsperioden fra år 536 til 660.

Den dramatiske overgangen

I Norge kaller vi gjerne hundreårene før år 550 for folkevandringstiden. Tiden etter 550 og fram til år 800 kalles merovingertiden. Deretter følger vikingtiden.

Overgangen fra folkevandringstiden til merovingertiden rundt år 550, markerer også overgangen fra eldre jernalder til yngre jernalder.

Katastrofen inntreffer altså i overgangen mellom folkevandringtid og merovingertid, og i overgangen fra eldre til yngre jernalder.

En overgang hvor forskere – som du sikkert allerede har forstått – en god stund har gått rundt med mistanke om at noe dramatisk må hendt.

Nå vet vi hva dette dramatiske var.

Gravene som forsvant

Her er enda noen flere indikasjoner fra vårt eget land på katastrofen for 1500 år siden:

I Norge faller antallet gravfunn i begynnelsen av merovingertiden med minst 90 prosent, sammenlignet med antallet funn fra Folkevandringstiden. For å repetere: Dette var altså tiden før og etter katastrofen.

Endringen kan selvfølgelig skyldes nye gravskikker. Men en like sannsynlig årsak er den kombinerte effekten av vulkanutbruddene i 536 og 540, og Den justinianske pesten.

I Danmark har arkeologen Morten Axboe funnet ut at det ble ofret store mengder smykker av gull og andre edle metaller nettopp i tiden etter klimasjokket.

Axboe sin teori er at disse ofringene var desperate handlinger fra mennesker. De forsøkte å mildne høyere makter og ba dem om å få solen tilbake på himmelen.

En merkelig stille tid

Leser du artikkelen om Merovingertiden (550-800) på Norgeshistorie.no har den tittelen «Hundre års tystnad».

Per Ditlof Fredriksen er førsteamanuensis ved Institutt for arkeologi, konservering og historie på Universitetet i Oslo og har forfattet artikkelen.

Fredriksen kaller den første delen av denne historiske perioden for en merkelig stille tid i Norge. Som Iversen ved Kulturhistorisk museum, peker han på at det fra årene 550 til 650 finnes veldig få arkeologiske funn i Norge.

Ikke bare forsvinner husbygging og gravlegging.

Det kan også virke som folk glemmer hvordan de skulle lage viktige redskaper. Redskaper de helt sikkert behøvde.

Først fra rundt år 650 ser arkeologene at menneskers liv i Norge igjen begynner å vende tilbake til det normale. Men da er mye av teknologien ny. En hel del kunnskap er åpenbart forsvunnet. For eksempel begynner folk å lage jern på en helt ny måte.

I Rogaland og områdene omkring hadde det fram til katastrofen for 1500 år siden jobbet mange dyktige gullsmeder.

Både de og håndverket deres forsvant.

Det samme skjedde med de mange dyktige pottemakerne som før merovingertiden hadde holdt til på Vestlandet, fra Jæren i sør til Sogn i nord.

Ikke på tusen år ble det igjen laget like fin keramikk i Norge.

Hvilke vulkaner var det?

De klareste indikasjonene på at det var to ulike vulkanutbrudd etter hverandre som skapte Fimbulvinteren, har vi fra borekjerner hentet opp fra innlandsisen på Grønland.

Noen forskere har pekt på vulkanen Ilopango i El Salvador som årsak til den første katastrofen i 536. Nok et alternativ er Krakatau i Indonesia.

Fredrik Charpentier Ljungqvist trekker i stedet fram El Chichón i det sørlige Mexico som mest sannsynlig årsak, basert på det forskere ved i dag.

I 1982 viste det seg at El Chichón fortsatt er en livsfarlig vulkan. Et utbrudd da kostet 2000 mennesker livet. Før dette hadde ikke vulkanen hatt noe utbrudd siden 1360 og folk var ikke forberedt på at den sovende kjempen skulle våkne.

At vulkaner som spyr store mengder partikler opp i atmosfæren kan påvirke jordens klima, er det i dag liten tvil om.

Desto høyere opp aerosolene når, desto mer langvarig blir virkningen. Sannsynligvis er det avgjørende om aerosolene når opp i stratosfæren, altså over cirka 10 000 meter – høyden hvor det meste av flytrafikken foregår.

Enorme vulkanutbrudd er ikke sjeldne

FNs klimapanel (IPCC) skriver i sin siste hovedrapport fra 2013 om hvordan klimaendringer siste 2000 år kan være påvirket av vulkaner. Mye av den kunnskapen forskere i dag har om effekten av vulkanutbrudd tilbake i tid, kommer altså fra iskjerner hentet opp på Grønland og i Antarktis.

Forskerne bak IPCC sin hovedrapport finner at det siden vikingtiden bare har vært to eller tre hundreårsperioder uten veldig store vulkanutbrudd som har påvirket klimaet kraftig.

At hele det forrige århundre – 1900-tallet – var uten slike gigantiske vulkanutbrudd, kan ha bidratt til at dette er noe få av oss forestiller seg at vil skje igjen.

Men det vil helt sikkert skje på nytt.

For gigantiske vulkanutbrudd som påvirker klimaet lenge, er altså ikke veldig sjeldne.

Det vanlige er at klima og temperatur på jorda påvirkes i ett til tre år etter et slikt enormt vulkanutbruddet, helt avhengig av mengden partikler som når langt opp i atmosfæren.

Kommer flere slike gigantiske vulkanutbrudd like etter hverandre – slik de trolig gjorde årene 536 og 540 – blir påvirkningen på klimaet enda større.

Hender dette på nytt, er vi veldig mange flere mennesker på jorda som skal ha mat.

På den annen side: Vi er mye bedre forberedt på katastrofen. I vår tid kan vi frakte mat og det meste annet vi behøver over lange avstander. Det kunne ikke menneskene som bodde i det kalde Norge for 1500 år siden. De var helt avhengige av den maten de selv dyrket og dyrene de selv fødde opp.

1816 var «Året uten sommer»

Året 1816 er i ettertid blitt hetende «Året uten sommer».

Det var et helt uvanlig kaldt år i Vest-Europa og den østlige delen av Nord-Amerika. Det var også uvanlig mye regn. Våren etter – i 1817 – ble kornprisene i deler av Europa tidoblet.

Den viktigste årsaken til den uvanlig kalde sommeren i 1816 var eksplosjonen i vulkanen Tambora i Indonesia. Men i årene før Tambora hadde det vært fire andre store vulkanutbrudd, som alle hadde slynget mye støv opp i atmosfæren.

Naturkatastrofen i 1816 hadde neppe samme omfang som den i 536. Den var likevel alvorlig.

Derfor er det verd å merke seg at konsekvensene på langt nær ble de samme. For 200 år siden var nemlig verden i ferd med å bli moderne.

I 1816 var det omfattende internasjonal handel. Skip kunne transportere mye mat. Folk som ble rammet av nød kunne dra til Amerika, og mange dro. Flere land hade et slags NAV på plass som kunne hjelpe de aller fattigste. Helsevesen og folk flest var blitt mye flinkere til å hindre en pestepidemi.

Skulle vi igjen bli rammet av en katastrofe som på 500-tallet, vil vi være mye bedre rustet til å møte den.

Det kommer til å bli skrevet en rekke vitenskapelige artikler om det som hendte. Mange vil skrive bøker. Millioner vil twitre eller skrive på Facebook.

Mange blant oss tror fortsatt på myter.

Men noen Fimbulvinter får vi neppe igjen.

Referanser:

Rutger Sernander: «Die schwedischen Torfmooren als Zeugen postglazialer Klimaschwankungen. – Die Veränderungen des Klimas seit dem Maximum der letzen Eiszeit», Berichte d. 11. internat. Geol.-Kongr, Stockholm, 1910.

Bo Gräslund: «Fimbulvintern, Ragnarök och klimatkrisen år 536–537 e. Kr.», artikkel i tidsskriftet Saga och sed, Kungl. Gustav Adolfs akademiens årsbok, 2007. Artikkelen som pdf.

Fredrik Charpentier Ljungqvist: «Klimatet och männsikan under 12 000 år», bok utgitt på forlaget Dialogos, 2017.

Frode Iversen og Håkan Petersson (red.): «The Agrarian Life of the North 2000 BC–AD 1000». Bok på Cappelen Damm Akademisk. Gratis tilgjengelig her.

Morten Vetrhus: «Nedgangstid eller samfunnsendring?», masteroppgave i arkeologi ved Universitetet i Bergen, våren 2017. Masteroppgaven.

Ulf Büntgen m. fl: «Cooling and societal change during the Late Antique Little Ice Age from 536 to around 660 AD», Nature Geoscience, 2016. Artikkelen

IPCC: «Fifth Assessment Report», 2013