Mammuten, selve istidsdyret, en godt kledd elefant som levde på den kalde og tørre tundraen i nord – lenge før noe menneskeliknende vesen var i stand til å overleve under slike forhold.

Den dukket opp allerede for 300 000 år siden, og klarte seg godt, gjennom istider og mellomistider, helt fram til for 3600 år siden, da det antatt siste eksemplaret døde på Wrangel, ei øy nord for Sibir.

Men hvorfor døde denne ullhårete elefanten ut?

Ettersom dødsøyeblikket grovt sammenfaller med menneskets inntreden på arenaen, har mange antatt at mennesket hadde en finger med i spillet. Andre har holdt en knapp på klimaendringer – naturlige, sådanne.

Megafauna

Mammuten tilhører det vi kaller pleistocentidens megafauna. Pleistocen er en geologisk tidsperiode som strekker seg fra for cirka 1,8 millioner år siden og fram til for 11 500 år siden, en periode da den nordlige halvkule i stor grad var dekket av is – med flere varme mellomistider, slik som i dag.

Typisk for denne tiden, var eksistensen av en rekke storvokste dyr, hvorav noen har overlevd, så som elefanter, bison og moskus. Veldig mange av dem døde imidlertid ut omtrent samtidig med at mennesket begynte å spre seg rundt omkring på kloden.

Blant de mest kjente, og utdøde, finner vi amerikanske kjempebjørner, kjempedovendyr og ikke-flygende kjemperovfugler.

Den australske utgaven av samme, Dromornis stirtoni, var tre meter høy og antagelig tidenes største fugl. På liknende vis hadde New Zealand sine moaer, og Madagaskar sine elefantfugler. Fra Eurasia kjenner vi blant annet det ullhårete neshorn, hulebjørnen, den irske kjempehjorten, huleløven – og mammuten.

Mange elefantdyr

Det fantes en hel rekke forskjellige tykkhårete elefanter på denne tiden, noen av dem, som den kinesiske Mammuthus sungari, teller blant de største pattedyr som har eksistert.

Med en skulderhøyde på over fem meter, var den betraktelig større enn det største nålevende landpattedyr, nemlig den afrikanske elefanten (3,5 meter), og på størrelse med det vanligvis antatt største landpattedyret, Indricoterium.

Dette var en fjern slektning av neshornet, som døde ut for 20 millioner år siden. Med en skulderhøyde på 5,5 meter, og en hodehøyde på nesten åtte meter, hadde den ingen grunn til å skamme seg, selv i sammenlikning med de største dinosaurene.

Det fantes mellom ti og 15 forskjellige mammutarter i slekten Mammuthus, i familien Elephantidae – samme familie som i dag inneholder elefanter. I tillegg var den nordlige halvkule befolket med en rekke elefantarter i slekten Mammut, i familien Mammutidae.

Det er disse vi vanligvis kaller mastodonter. Og dette, igjen, er bare en liten del av alle de elefantliknende dyr som har eksistert. Så det vi ser i Afrika og Asia i dag er bare en liten rest av et mangfold som forsvant for noen tusen år siden.

Hvorfor døde de?

Men var det mennesket eller klimaendringene som tok knekken på dem? Dette er en debatt som har rast siden Mikhail Adams gravde fram den første fossilerte mammut i Russland i 1806.

Spørsmålet har vært vanskelig å avklare, rett og slett fordi det skjedde flere dramatiske og potensielt farlige ting på den tiden da megafaunaen forsvant. Isen trakk seg tilbake, og miljøet forandret seg.

Det kalde steppe- og tundramiljøet som mammutene var tilpasset ble redusert. At habitatmangel er truende for det biologiske mangfold er noe vi kjenner fra i dag – men nå er habitatmangelen imidlertid som regel menneskeskapt.

Den menneskelige påvirkning for flere tusen år siden kom snarere gjennom jakt. På denne tiden utviklet menneskene teknologi – som nål og tråd, og dermed evnen til å sy varme klær – som gjorde dem i stand til å trenge inn i kulden, og drepe dyrene som levde der.

Et problem med klimaforklaringen har alltid vært dette sammenfallet med menneskets spredning, samt det faktum at dyrene forsvant overalt på kloden, ikke bare der isen trakk seg tilbake. I tillegg overlevde jo megafaunaen tidligere mellomistider, hvorav flere var langt varmere enn den vi lever i nå.

Samtidig har det vært vanskelig å se helt bort fra klimaendringene.

Klimamodeller

David Nogués-Bravo har ledet en gruppe forskere fra Spania, Storbritannia og USA som har nå foretatt det første kvantitative estimat av samspillet mellom mammutenes stadig minkende leveområder, og effekten av varme versus jakt.

Ressultatene er nå publisert på PLoS, Public Library of Science.

De utviklet klimatiske modeller av mammutens leveområder i flere tidsperioder bakover i tid. Ved å sammenlikne utbredelsen av mammut med klimaet for 126 000 år siden (siste mellomistid, som var varmere enn i dag), 42 000, 30 000, 21 000 og 6000 år siden, dannet de seg et bilde av dyrenes foretrukne habitat og leveforhold.

De fant at mammuten opplevde en katastrofal habitatsødeleggelse da isen trakk seg tilbake for noen tusen år siden. 90 prosent av artens leveområder forsvant – fra 7,7 millioner kvadratkilometer for 42 000 år siden, til 0,7 millioner kvadratkilometer for 6000 år siden. Dyrene var nå begrenset til noen få, isolerte områder helt i nord.

Men om dette skulle utrydde mammuten, hvorfor overlevde den for 126 000 år siden, da dens leveområde var redusert enda mer? På den tiden hadde den bare 0,3 millioner kvadratkilometer å boltre seg på.

Drept av jakt og klima

Hva var forskjellen? spør forskerne. Og svaret er ikke vanskelig: Mennesker og jakt.

For 6000 år siden var mammuten så sårbar at det ikke krevdes stort jaktpress for å dytte den over kanten.

Avhengig av hvilke tall vi setter på totalpopulasjonen, ville alt fra én drept mammut per menneske hvert tredje år, til én drept mammut per menneske hvert to hundrede år vært nok til å besegle artens skjebne.

Deres konklusjon er altså at mammuten døde ut som en følge av klimaendringer og jakt. Hva som ga resten av megafaunaen sitt nådestøt – fra New Zealand til Sør-Amerika – er ikke en del av denne historien. Men mennesket er blant de mistenkte.

Les mer:

To tidligere forskning.no-artikler om utryddelsen av megafaunaen:

Utryddet av mennesker?

Menneskene utryddet megafaunaen.

Artikkelen i PLoS: Climate Change, Humans, and the Extinction of the Woolly Mammoth.

En annen artikkel fra PLoS, som viser at det er nærest slektskap mellom mammut og asiatisk elefant: Reading the Evolutionary History of the Woolly Mammoth in Its Mitochondrial Genome.