Kun én prosent av lokalpolitikerne i Norge har minoritetsbakgrunn, til tross for at andelen av befolkningen som har minoritetsbakgrunn er mange ganger høyere.

Hva stopper minoritetskandidatene, og hva kan bidra til å bringe dem inn og oppover på listene? Det er tema for sosiolog Beret Bråtens doktoravhandling.

– Lokalpolitikken har som andre felt spesielle kompetansekrav som kandidater bør fylle.

- Lederne jeg har snakket med trekker fram krav som dedikasjon og engasjement, kommunikative evner og medietekke som viktige for å bli vurdert som en god kandidat, sier Bråten.

Intervjuet komitéledere

I arbeidet med avhandlingen hun har avlagt ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, har hun blant annet intervjuet 20 ledere av lokale nominasjonskomiteer og gruppeledere for partiers kommunestyregrupper om betydningen av etnisk minoritetsbakgrunn når kandidater vurderes.

Funnene presenteres i siste nummer av tidsskriftet Sosiologi i dag.

For folk med minoritetsbakgrunn kommer det i tillegg at de bør snakke bra norsk. Og de må vise at de «skjønner det norske». Det betyr blant annet å være for likestilling mellom kjønnene.

Deltakelse­integrasjon?

En lokalpolitisk leder sier dette om en kvinnelig politiker med minoritetsbakgrunn:

«Hun sto opp og tok den kampen for å komme inn i det styret. Jeg vil jo si at det var et godt tegn på at hun var inkludert i det norske samfunn, at hun gjorde sånt som kvinne.»

Lederen som sa dette, ser selve deltakelsen som «et godt tegn» på integrering hos en kvinne med minoritetsbakgrunn gir uttrykk for en vanlig oppfatning, ifølge Bråten.

– En som «melder seg til tjeneste» blir lett oppfattet som en som gjør opprør mot den patriarkalske kulturen hun kommer fra. Man antar at hun har sluttet seg til norsk likestillingsideologi og dermed er hun nærmest som ved et trylleslag «integrert», kommenterer forskeren.

Mannlige minoritetspolitikere derimot, må kjempe litt hardere for å overbevise sine partifeller om at de står for norske likestillingsverdier, mener hun.

– Der minoritetskvinnene forstås som ofre for eller opprørere mot patriarkalsk kultur, representerer mennene den patriarkalske kulturen. For å overbevise om at han er likestillingsvennlig, holder det ikke å erklære at han er det, han må vurderes nærmere, sier Bråten.

Flerdimensjonal analyse

For menn kan altså minoritetsbakgrunn representere en barriere, mens det for kvinner kan gjøre dem mer umiddelbart attraktive for politiske posisjoner.

Bråten mener dette viser at det hun kaller en flerdimensjonal – eller interseksjonell – analyse er nødvendig for å forstå hvilke muligheter og barrierer som gjør seg gjeldende.

– Man får ikke med hele bildet hvis man ikke tar høyde for at sosiale forskjellsdimensjoner kan samvirke. I dette eksempelet blir kombinasjonen av kjønn og etnisitet avgjørende, verken kjønn eller etnisitet i seg selv, sier sosiologen.

Hva er «norsk»?

Å være «norsk», eller å «ha en feeling for det norske» handler selvfølgelig om mer enn holdninger til likestilling. Men hva «norskhet» egentlig er, er ikke lett å få tak i, forteller Bråten.

– På den ene sida er det krystallklart hva det vil si, på den andre sida er det nærmest umulig å beskrive. Men en form for intervjuer-effekt er nok også et selvstendig poeng her: I intervjuene har jeg bare unntaksvis bedt om en utdyping de gangene lokale ledere bruke betegnelsen «norsk».

– Det er trolig fordi også jeg innledningsvis i intervjuarbeidet, oppfattet betegnelsen «norsk» som opplagt og inneforstått. En leder beskriver en kandidat som «norsk i sin tenkemåte», som en som har «bestemt seg for å være norsk og fungere». Han leser norsk historie og er aktiv i et idrettslag.

– Flere snakker om «norskhet» som et valg, for eksempel at noen har «gjort nordmann av seg».

Bråten mener dette illustrerer det relasjonelle ved norskheten.

– «Norsk» er noe man kan gjøres til og gjøre seg til. Selv om majoriteten åpenbart sitter med definisjonsmakten her, er ikke det norske noe låst, det varierer og endrer seg over tid.

Sosialt kjent

Hudfarge ser for eksempel ikke ut til å være noe viktig kriterium, sier Bråten. Hun ser en tendens i intervjumaterialet til å omtale andregenerasjonsinnvandrere med mørk hud som «helt norske», fordi de snakker perfekt norsk og mestrer de sosiale kodene.

– Å beskrives som norsk betyr å regnes blant de sosialt kjente, og potensielt synes mange forskjellige bakgrunner å kunne inkluderes, sier Bråten.

Ingen av lederne i Bråtens utvalg snakker om noen som «unorske». Men kultur dukker gjerne opp som forklaring når de omtaler praksiser og reaksjoner de opplever som fremmede. For eksempel sier en leder dette om representanter som jobber aktivt for å få mange person- og slengerstemmer:

«Det går jo på kultur. Det går veldig på kultur. Dette har noe med innvandrernes syn på politikk å gjøre.»

Kultur blir forklaring

Aller mest aktualiseres kultur når kjønn blir tematisert. Mange opplever at kvinnelige representanter med minoritetsbakgrunn, som de gjerne vil ha på lista, er vanskelige «å få tak i». Da er kultur en forklaring det lett gripes til:

«Det ligger så fjernt for dem å ta på seg den typen ansvar, jeg tror det har veldig mye med kulturelle forskjeller å gjøre.»

Bråten mener at selv om denne typen forklaringer kan være et forsøk på å forstå, kan de likevel virke ekskluderende og stigmatiserende.

– Kultur blir lett et stigma som kleber like mye til individet som hudfarge. Det blir en forklaring som ikke bidrar til økt forståelse, siden man på et vis lar det være med forklaringer på gruppenivå. Individuelle motiver forblir uforklarte, sier Bråten.