Synger ut subjektet

Ved hjelp av sin spesielle stemmebruk utfordrer Kate Bush en stereotyp kvinnelighet. Dette hevder Jenny Hval, som har utforsket den sungne teksten til den britiske artisten.

Publisert

Kate Bush

Født 1958.

Britisk artist, sanger og produsent, blant Storbritannias viktigste og mest suksessrike kvinnelige soloartister de siste 30 årene.

Ble signert av plateselskapet EMI som 16-åring, og ble 19 år gammel første kvinne til nå toppen av UK Singles Chart med en selvskrevet sang: debutsingelen «Wuthering Heights».

Har gitt ut åtte studioalbum, det siste er «Aerial» fra 2005. Utgir nytt album, «Director’s Cut» våren 2011, som blant annet inneholder en ny versjon av «The Sensual World».

Masteroppgave

Jenny Hval: «Stepping out of the page» Kate Bush og sangstemmen i litteraturvitenskapen. Master i allmenn litteraturvitenskap ved UiO.

Jenny Hval er artist, tidligere under navnet Rockettothesky. Har gitt ut albumene «To sing you apple trees» (2006), «Medea» (2008) og «Viscera» (2011).

Forfatter av romanen «Perlebryggeriet» på Kolon forlag 2009.

Det jeg opplevde, var hvordan stemmelyden fikk fibrene i setestoffet til å vibrere under meg, og hvordan fraseringene brakte det kjølige metallet i stolper, gulv og vinduer inntil huden min. Jeg hadde en total oversikt over metall, stoffer og sømmer rundt meg gjennom lyden jeg hørte i hodetelefonene. Det er den opplevelsen jeg nå vil forfølge.

Dette skriver Jenny Hval i sin masteroppgave om Kate Bush og sangstemmen i litteraturvitenskapen. I oppgaven tar hun til orde for å undersøke sunget tekst, framfor skrevet, og finne ut hva denne teksten gjør med lytteren.

Heller enn å lese sangtekstene i heftet som følger med CD-en, finner Hval fram til den teksten hun hører. Det innebærer alle tilhørende lyder som ikke former ord, men stønn, pust og lyder av typen «no-a-a-ne/ wa-a-a-ni/ o-a-a-ooo», som Hval mener å høre i låta «Suspended in Gaffa» på Bushs album The Dreaming.

Mye av «teksten» Hval analyserer er altså ikke nedskrevet, og hun mener det gjenstår mye arbeid i å åpne feltet også for sungne tekster.

Et eksempel Hval bruker er låta «Get Out Of My House» fra albumet The Dreaming. Den kulminerer i en dialog mellom et mannlig subjekt som vil bryte seg inn til en kvinne, og kvinnen som presser i mot.

Bush synger at hun nekter å slippe han inn og forvandler seg først til en fugl, siden et muldyr: «I will not let you in/ I face towards the wind,/ I change into the Mule». Dette synges mildt og hviskende, til Bush så skriker ut muldyrets lyd: «Hiii-Aaaaaaaaaa /Hii-Aaaaaaaa».

Ved å bruke stemmen til å utrykke et større register enn bare tekst, kan Bush skape «et flerstemt subjekt tegnet i lyd» og lytteren kan ta del i en konkret og lydlig forvandlig, dyrene blir ikke bare metaforer.

Hval hevder at Bush utvider rommet til den tradisjonelle kvinneligheten ved å bruke stemmen på denne måten: «Det er også i stemmearbeidet at huset, metaforen for kroppen, kan forvandle seg fra å referere til en hvilken som helst (stereotyp) kvinnekropp, til en personlig kropp som er legemliggjort og situert.»

­– Litteraturvitenskapen har for vane å se kun på tekst når den analyserer musikalske uttrykk. Musikkdelen blir ikke gitt noen litterær verdi, men Kate Bush skriver ikke tekst for at den skal leses.

Stemmens språk

Det er altså en ganske uvanlig masteroppgave i skjæringspunktet mellom musikk- og litteraturvitenskap Hval har levert.

– Det er klare paralleller til litterær analyse, men også mye annet. Jeg sammenligner Bush med moderne poesi, men det handler altså om et subjekt som finnes i lydinnspillingen, ikke på papiret. Det blir lagt til en fysisk dimensjon som gir en annen kontakt mellom leser og forfatter, lytter og sanger.

Når forskere tar for seg musikere, blir det mye fokus på image og framtoning. Jenny Hval mener at det kan være grunnen til at den tillbaketrukne Kate Bush har fått lite akademisk oppmerksomhet. (Foto: Wikimedia Commons/public domain)
Når forskere tar for seg musikere, blir det mye fokus på image og framtoning. Jenny Hval mener at det kan være grunnen til at den tillbaketrukne Kate Bush har fått lite akademisk oppmerksomhet. (Foto: Wikimedia Commons/public domain)

Om låta «The Dreaming» fra albumet med samme navn, skriver Hval for eksempel: «Låten blir så rytmisk at Bush forteller en historie gjennom stemmelyden istedenfor teksten».

Formes innenfra

Det er altså i den fysiske dimensjonen ved teksten Hval mener å finne Bushs nyskaping og motstand mot det unyanserte. Hval setter av mye plass til å analysere tittellåta fra plata The Sensual World, som er en omskrivning av «Penelopeteksten» i James Joyces roman Ulysses.

Egentlig ville Bush tonsette slutten av Ulysses, men fikk ikke lov av rettighetshaverne. Dermed skrev hun sin egen versjon, hvor hun forsøker å ta det talende subjektet, hovedpersonens kone Molly Bloom, ut av teksten og inn i verden. «Stepping out of the page into the senusal world», er en linje som går igjen.

Der Joyce hevdet i et brev til vennen og maleren Frank Budgen i 1921 at han så på ordet «yes» som «the female word», og knyttet kvinnen an til naturen, blir Molly mer kompleks i Bushs omskriving, og ikke minst omsynging.

– Bush tar en litterær rollefigur som for Joyce sto for kvinnelighet, og setter denne figuren ut i verden. Molly Bloom må ikke lenger representere den kvinnelige bevisstheten, kvinnen som mannens kontakt med naturen, eller kvinner som en bestemt gruppe.

Jenny Hval er litteraturviter, popartist og forfatter. (Foto: Ellen Engelstad)
Jenny Hval er litteraturviter, popartist og forfatter. (Foto: Ellen Engelstad)

– Hun står derimot fram som et selvstendig og unikt subjekt. Bush jobber ikke bare med ordene, men også med nyansene.

«The Female Word?»

Slutten av Ulysses består av en overstrømmende monolog framført av Molly Bloom som hopper fram og tilbake i tid mens den gjenforteller kjærlighetsshistorien til henne og ektemannen Leopold.

Boken slutter med at Molly takker ja til Leopolds frieri: «and yes I said yes I will Yes». I oppgaven viser Hval hvordan Bush i sin omskriving «går løs på selveste «the female word». I Bushs versjon er «yes» gjennomgående forandret til «Mmh, yes,», og Hval skriver:

Hun bruker «Mmh» til å smake på «yes», og aktiviserer – legger til – kroppens sansning ved hvert pulsslag. Istedenfor å bare være en bejaende tegnsetting og drivkraft, stopper hun opp ved hvert «yes» og vurderer det, som om hun tar det i munnen og virkelig tar seg tid til å kjenne på det.

Det kvinnelige subjektet (jeget) i «The Sensual World» er ikke er et automatisk bejaende jeg, men et undersøkende og sansende jeg.

– Man må ikke bestemme seg for å gjøre motstand, det kommer av seg selv når man synger. Bush er ikke ute etter å «ta» Joyce, hun likte «Penelopeteksten» og har kanskje aldri lest brevene hans.

– Det hun jobber med er ikke å undergrave originaltekstens meningsinnhold, i stedet arbeider hun med sitt musikalske uttrykk. Dette inspirerer min analyse, som dreier seg om å lytte etter lydlig forandring så vel som å se på tekst og subtekst, sier Hval.

– Hva slags mening Bush får fram ved å holde ordet «mmh, yes,» så og så lenge blir like viktig som omskrivingen av Joyces tekst. Det er i det ordet vi fornemmer at kvinnekroppen får en annen funksjon.

– Mens den hos Joyce blir sammenlignet med blomster og satt i sammenheng med naturen, blir Bush’ tekst fenomenologisk – hun møter og sanser verden som et selvstendig, vurderende subjekt. Lyd skapes ved at ganen forandrer form, så det blir å forme et subjekt innenfra, sier Hval.

Ingen Madonna

Det har vært skrevet relativt lite om Kate Bush innenfor akademia, og Hval tror mye av grunnen til det er at når det forskes på kvinnelige artister, blir det gjerne med vekt på image og framtoning.

Bush har levd ganske tilbaketrukket fra offentligheten, og var på sin eneste turne i 1979. Hval mistenker at det er mye av grunnen til at Bush er viet så lite akademisk oppmerksomhet.

– Det har vært skrevet veldig lite om henne, og ikke noe om hva stemmen gjør, så vidt jeg kan se. Artister som for eksempel Madonna og Courtney Love har blitt viet mye mer oppmerksomhet, mye på grunn av sitt kontroversielle image og offentlige persona.

– De har ingen gjennomtenkt måte å formidle musikk på og er lite nyanserte i uttrykket. Det er synd hvis det unyanserte og popfenomen-orienterte skal ha en høyere posisjon enn andre uttrykk. Det begrenser hvordan man kan agere i kunst, sier Hval.

Hvor kommer litteratur fra?

I oppgaven siterer Hval kulturviteren Ron Moy, som hevder at Kate Bushs fremstilling av kjønnsidentitet ikke passer inn i et teoretisk landskap som setter image og person før musikken.

– Men selv om Bush ikke har vært på turne har hun jo vist seg, hun har for eksempel laget mange ganske eksentriske musikkvideoer. I «December will be magic again» danser hun for eksempel hele videoen igjennom sittende i en stol iført flanellpysjamas.

– Hun har vært veldig ekstrem, det er mye lek, spill og dans, men alt Bush gjør er helt direkte, det er ikke ulike roller hun spiller, slik Madonna gjør.

- Hun har ikke vært kontroversiell på rett plan, og hun er for distinkt til å kunne formes av andre. Det er veldig mange som er inspirert av henne, men det er mest musikere, ikke akademikere.

Hval mener det er viktig å komme vekk fra image og utseende i forskning på musikkuttrykk, og heller gå innenfra i musikken og se på hvordan musikken skaper litterær kommunikasjon.

– Man må tenke på hvor man får litteratur fra. I vår tid kommer veldig mye av den litteraturen som preger oss mest fra popmusikken, og den burde få mer plass. For eksempel skulle jeg ønske at plater, min egen, for eksempel, kunne skrives om som litteraturstoff. Det bør gis større rom for litterær overskridelse inn i andre uttrykksformer.