Mor og far eller egg og sædcelle?

Hvilke konsekvenser har den norske biopolitikken for enkeltmennesker? Er Gud erstattet med genetisk determinisme? Og hvorfor kan ikke to venninner få hjelp til å lage et barn sammen?

Publisert

Prosjekt: Nye forståelser av kjønn, gener og reproduksjon

Prosjektet har studert kulturendring knyttet til ny reproduksjonsteknologi innenfor NFRs forskningsprogram om Etikk, samfunn og bioteknologi.

Forskningsgruppen har bestått av tre sosial-
antropologer: professor Merete Lie (forskningsleder), postdoktor Malin Noem Ravn og doktorgradsstipendiat Kristin Spilker.

Sluttkonferanse

Forskningsgruppen holdt sin sluttkonferanse på NTNU 2. juni.

I tillegg til medlemmene i forskningsgruppen kunne man høre innledninger av antropolog Marcia Inhorn, professor ved University of Michigan og professor II ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB, og Arne Sunde, seksjonsleder ved Fertilitetsseksjonen ved St. Olavs Hospital og professor ved NTNU.

I den avsluttende paneldebatten deltok dessuten professor Berit Schei fra Institutt for samfunnsmedisin og førsteamanuensis Berge Solberg, som er koordinator for Bioetisk forskergruppe ved NTNU.

Ny kunnskap om reproduksjon og gener gjør det ikke bare enklere å få barn eller identifisere sykdommer.

De endrer også våre kulturelle forestillinger om kropp, reproduksjon og slektskap. Men på hvilken måte?

Det har forskningsgruppen Bioteknologi og reproduksjon ved NTNU sett nærmere på.

Tricksteren

Hvem skal for eksempel ha rett til assistert befruktning, og hvorfor?

11. juni vedtok Odelstinget en ny felles ekteskapslov, som blant annet medfører at lesbiske par kan få utført inseminasjon/assistert befruktning gjennom norsk helsevesen.

Kristin Spilker har sett nærmere på to andre sentrale dokumenter som har blandet seg inn i nordmenns privatliv:

Familiemeldingen til Bondevik II og Bioteknologiloven av 2003 hadde nemlig konsekvenser utover det som var tanken, mener hun.

Spilker bruker den amerikanske professoren Donna Haraways trickster-begrep for å forklare dette.

Tricksteren, som på norsk kan oversettes med “lurendreier”, er en mytisk karakter som finnes over hele verden, og som i norsk sammenheng representeres i for eksempel den norrøne guden Loke, eller eventyrenes Mikkel Rev.

– Tricksteren er en figur som vet hva den gjør, og hvorfor den gjør det, men som ikke helt har kontroll over hva det den gjør – gjør, forklarer Spilker.

Med det mener hun at tricksterens handlinger kan ha konsekvenser utover det planlagte, og kan skape turbulens og ustabilitet.

To lurendreiere

– Jeg vil identifisere to tricksterfigurer som har blitt skapt av biopolitikken i Norge, sier forskeren.

- Den ene er Bioteknologilovens begrensning av fertilitetsbehandling til heteroseksuelle par – altså er politikken å skape kjernefamilier av en bestemt orden: mor, far og ett eller flere barn.

Den andre tricksteren er Bondevik IIs Familiemelding, som fastslår at: ”Familien omfatter ektepar med og uten barn, samboere med og uten barn, homofile partnere med og uten barn, aleneforeldre som bor sammen med barn, samværsforeldre, familier med fosterbarn og enslige, aleneboende”. (St. meld. Nr. 29, s. 5 (2002–2003))

– Ut fra denne definisjonen kan vi slå fast at ifølge regjeringen er alle borgere i Norge en del av en familie, inkludert single, påpekte Spilker.

Men familiemeldinga er først og fremst rettet mot familier med barn, og ikke alle familier er like “trygge” for barna.

Et par sider senere fastslår nemlig Familiemeldingen at:

“Der begge foreldrene er tilstede og lever et stabilt, forpliktende og varig samliv, øker barnets opplevelse av trygghet. Denne tryggheten omfatter også foreldrenes seksualitet og kjærlighetsforhold til hverandre. En trygg seksualitet som har i seg både de psykologiske, sosiale og biologiske dimensjoner og utgjør en modig og varig voksenrelasjon, virker positivt inn på barna i familien.”

– Men hva skjer når det først er fastslått at vi alle er del av en familie, og det i neste omgang argumenteres for at noen ikke er en familie, eller ikke skal få tilgang til å skape de familier de har mulighet til å skape? spuør Spilker.

Ikke akseptabel familie

Hun forteller om sine informanter Bernt og Ola, som er foreldre til to barn unnfanget i California, ved hjelp av en eggdonor, og en annen surrogatmor.

Barna er båret fram som i et tvilllingsvangerskap, og Bernt og Ola er biologiske fedre til ett barn hver.

– I California ble begge barna registrert i begge fedrenes pass, men når barna skulle registreres i Norge, fikk de problemer. Når to mannsnavn ble fylt inn i Folkeregisterets skjema, fikk de beskjed om at det ikke var mulig.

- Barna ble registrert, men uten foreldre, forteller forskeren.

Løsningen den norske staten foreslo, var at Bernt og Ola DNA-testet barna, og ble far til hvert sitt barn, slik at de senere kunne søke om stebarnsadopsjon. Bernt og Ola syntes ikke dette var en akseptabel løsning.

Oppfyller og utfordrer

– Her ser vi hvordan tricksterne 1 og 2 virker sammen: teknologien som ble utviklet som hjelp for heterofile par kan også brukes av andre typer familier – og den blir brukt, sier Spilker.

Hun mener mennesker som berøres av teknologi- eller familielovgivning møter både forbud og normative anvisninger med kreative løsninger.

Ved hjelp av å utnytte reproduksjonsteknologienes og familiebegrepets tricksteregenskaper skapes familier som både oppfyller og utfordrer tradisjonelle forståelser av foreldreskap.

– Bondevik-regjeringen visste hva de gjorde når de lagde loven og Familiemeldingen, men så de konsekvensene av det? spurte hun.

– For å si det med antropologen Marilyn Strathern, folk handler slik de ser at det er mulig å handle, avsluttet Spilker.

Blod og gener

– Som antropologen David Schneider skriver, er slektskap i euro-amerikansk sammenheng definert av blod; av felles biogenetisk materiale, som kommer fra genitor (far) og genitrix (mor).

- Og når vitenskapen oppdager nye ting om slektskap, blir dette raskt en del av allmenne ideer om slektskap, sa Malin Noem Ravn.

Hun har sett på hvordan folk flest oppfatter kjønn og gener.

– Blod og gener kan ofte stå for samme ting i forhold til slektskap, men mitt fokus har vært på hvor de er forskjellige, særlig i forhold til ideer om individualitet.

- Blod er noe alle har sett, vi kan lukte og smake på det og det er sterkt forbundet med liv og død, sier forskeren.

– Gener er noe mer teknologisk, og mer ukjent. Man vet at det er viktig, men ikke riktig hvorfor.

Personligheten

Noem Ravn har undersøkt hvordan gravide kvinner bruker ideer om gener når de snakker om fosteret de bærer.

– Genene er viktige for hva og hvem kvinnene føler at barnet er; opplevelser med fosteret diskuteres med basis i gener, forteller forskeren. Kvinnene mener at barnet har en genetisk unikhet basert på at de er sammensatt av gener fra både dem selv og barnefaren, og derfor ikke er helt noen av dem.

– Spesielt i de senere stadiene av svangerskapet snakker kvinnene om at noe må være der fra starten av – dette noe er personligheten, og starten er befruktningen, ikke fødsel.

- Siden ideen om en sjel fra Gud er fremmed for de fleste av dem, blir genene det som leverer denne personligheten, fortalte forskeren. Blod oppleves også som viktig, ikke for personligheten, men som det som gir næring til barnet.

Løvetann i plenen

Generelt snakker folk om to ulike aspekter ved gener: gener som slektskap og gener som individualitet, fortalte Noem Ravn.

– De fleste jeg intervjuet snakket mest om det i forhold til slektskap, men gravide og tvillingforeldre var også veldig opptatt av at genene gjør oss unike.

- Mens det tidligere var blod som gjorde oss unike, er det nå genene. Blod, som i blodsbånd, er nå bare et symbol på gener, mener Noem Ravn.

Genene forklarer fysisk likhet og arvelig sykdom.

– Som en mor sa om sin sønn: “Han har fått Hansen-nesa. Det er som å få løvetann i plenen”, fortalte hun.

– Jeg ble overrasket over hvor mye folk tror på gener som noe vi potensielt jobber ut ifra – de opplever gener som ganske determinerende, og det syns de er skikkelig spennende! avsluttet Noem Ravn.

Fra romantikk til teknologi?

– Historien om reproduksjon har gått fra å handle om en romanse mellom mann og kvinner til å handle om en romanse mellom sædcelle og eggcelle, sier Merete Lie, som har vært forskningsleder for prosjektet.

– Jeg er fascinert over visualiseringen av bitte små deler av kroppen vår; private deler som nå har blitt “løftet ut” av kroppen, og er tilgjengelig som bilder i offentligheten.

- Det som før bare var synlig i legenes mikroskoper, brukes nå i reklame, forteller Lie, og viser fram et bilde brukt i reklame for et forsikringsselskap: kappløpet mellom sædceller mot eggcellen formidler budskapet “vi er vinnerne!”

Men presenterer bildene fakta eller fiksjon? De oppleves som noe midt i mellom, mener forskeren.

Ekte?

– Lennart Nilssons bilder av fostre presenterte disse som noe som ligner på en astronaut – flytende vektløs i et tomrom. I ettertiden har vi jo også fått vite at bildene ikke er tatt inne i kvinnen, men viser aborterte fostre.

- Bilder av sæd- og eggceller presenteres litt på samme måte, flytende i ingenting, og vi må lure på om fargene er ekte. Bildene er helt ute av konteksten kvinne og mann, sier Lie.

Hun mener at dette kan henge sammen med at presentasjonen av medisinsk teknologi kommer til som en forhandling mellom leger, journalister og forfattere og deres publikum.

De-naturalisering eller re-naturalisering?

– Befruktning blir med dette framstilt, ikke som foreningen av to mennesker, men foreningen av to kjønnsceller. Det kan like gjerne ta plass i et reagensrør som inne i kvinnekroppen, sa forskeren.

- Hun mente at det ikoniske bildet av befruktning har blitt det hvor vi kan se vinneren trenge inn i egget.

– Prosjektet vårt er nå avsluttet, men jeg står igjen med et spørsmål som jeg vil dele med dere: Er vi vitne til en de-naturalisering av kjønnede, biologiske kropper, ved at befruktning ikke lenger skjer mellom en mann og en kvinne, men mellom to celler?

- Eller handler det tvert imot om en re-naturalisering, hvor skapelsen av et barn er en biologisk prosess på cellenivå, bare at disse cellene ikke trenger å holde til inne i kjønnede menneskekropper? spør Lie.

Debatt

Spørsmålene over ble diskutert på seminaret “The future of assisted reproduction” 2. juni. I den avsluttende plenumsdebatten ble politikken rundt hvem som fortjener hjelp til å få et barn diskutert.

Barnets beste blir brukt som argument av alle parter i den politiske debatten, men hva er det nest viktigste?

Er det at alle som ønsker det skal få en familie, eller er det kanskje likestilling – mellom kvinner og menn, mellom heterofile og homofile og/eller mellom egg og sædceller?

Den norske bioteknologiloven skiller mellom egg og sæd på den måten at sæddonasjon er lov, mens eggdonasjon ikke er det.

Hvis dette er diskriminerende, hvem er det som diskrimineres – menn med infertil partner som ikke får muligheten til å bli biologisk far til et barn, eller infertile kvinner som ikke får muligheten til å bli gravide?

Vennepar kan ikke få kunstig befruknting

Det ble påpekt at den heteroseksuelle normen rekonstrueres i loven også når denne utvides til å gjelde homofile pars rettigheter til å få barn: hvorfor kan ikke et vennepar også få hjelp til kunstig befrukting.

Kristin Spilker og Malin Noem Ravn mente dette handler om samleiet som basis for reproduksjon: ideen er at samleiet skaper et bånd som holder familien sammen, selv når dette i seg selv ikke skaper et barn, som ved infertilitet eller for homofile og lesbiske.

Den amerikanske antropologen Marcia Inhorn påpeker problemene som skapes ved at hvert enkelt land kan lage sine egne lover for bioteknologi.

Reproduksjonsturisme har blitt et begrep, siden det nå er mulig å kjøpe et egg i et land, sæd i et annet, og plante fosteret inn i en fattig kvinnes livmor i et tredje land.

Så tar det pengesterke, nybakte foreldreparet med seg barnet hjem til det fjerde landet - hvor bioteknologiloven kanskje er strengere enn i de tre andre landene.