16 ektepar med barn deltok i sosiolog Erik Grønseths radikale aksjonsforskningsprosjekt Ektefelledelt arbeidsliv på 1970-tallet.

Med utgangspunkt i at organisering av arbeidslivet er vesentlig for kjønnslikestilling, skulle begge ektefeller jobbe deltid, slik at de kunne dele likt på husarbeid og omsorgsarbeid. Kvinnene skulle inn i arbeidslivet. Mennene skulle jobbe mindre.

Foruten noen få par som mente de burde tenkt nøyere gjennom økonomisk tap som følge av deltidsarbeidet, kunne en overveldende majoritet melde om mindre stress og mer kjærlighet.

Den like arbeidsfordelingen ga økt livskvalitet. 30 år etter prosjektet hadde bare tre av parene skilt seg, en lavere skilsmisserate enn gjennomsnittet.

Men sønnene deres som i dag er gift og har barn, har ikke videreført foreldrenes radikale arbeidsfordeling.

Ingen generasjonsoverføring

‒ Det originale i Grønseths prosjekt var å begrense lønnsarbeidet for å oppnå likestilling, sier sosiolog og mannsforsker Margunn Bjørnholt.

‒ På dette punktet er det ikke noen generasjonsoverføring fra fedrene til sønnene. Som andre menn i dag tar de for gitt at de skal jobbe fulltid, kanskje litt mer. Det er ikke oppe til forhandling, sier hun.

Bjørnholt har i løpet av en tiårsperiode intervjuet 14 av de originale parene fra Grønseths prosjekt, og et utvalg av sønnene deres – de sju som på intervjutidspunktet var i samme livsfase som foreldrene var i begynnelsen av 1970-tallet. Fordi menn var pådrivere i prosjektet, er også menn i fokus i Bjørnholts forskning.

• Les også: Arbeidsgiver har ikke alltid skylda for dårlig kjønnsbalanse

Fem av de mange vitenskapelige artiklene hun har publisert, er nå satt sammen i doktorgraden Modern men.

‒ Fedrene som var med i prosjektet var spesielle, også i sin samtid. Og sju sønner er et ganske lite utvalg. Hvor mye kan man generalisere ut i fra en slik studie?

‒ Dette er en liten studie, men jeg har nesten hele det opprinnelige forskningsmaterialet intakt etter 30 år. Det er ganske unikt. En slik studie over lengre tid av noen få familier har sin styrke nettopp i å vise samfunnsmessige endringer gjennom en analyse av samspillet mellom det individuelle og den historiske og samfunnsmessige konteksten.

Ikke helt, men nesten likestilt

Sønnene Bjørnholt har intervjuet lever i moderne, heterofile familier der begge har betalt jobb, og deler på arbeidet i hjemmet. De er involverte fedre som tar seg av barna og gjør husarbeid.

Der fedrene deres på 1970-tallet tok aktive valg og handlinger for å være likestilte, er likestilling noe sønnene tar for gitt.

Men helt kjønnslikestilt er de ikke.

‒ Han jobber fulltid eller mer, og har noe større ansvar for å tjene pengene. Kona har tilsvarende noe større ansvar for familien, forteller Bjørnholt.

Og når tiden ikke strekker til, leter familiene etter private løsninger. Det ender med at kvinnen jobber mindre.

‒ Den svakt kjønnsdelte arbeidsdelingen vi har i dag er ikke så åpenbart urettferdig som den var på 1970-tallet, da man ikke hadde barnehager eller lange foreldrepermisjoner, sier Bjørnholt.

‒ Folk opplever ikke nødvendigvis dagens kjønnsforskjeller som et problem man må gjøre noe med. De innretter seg sånn det er praktisk og mulig. Det må en forsker til for å vise disse mønstrene. Familiene velger likt, de velger at kvinnen jobber mindre.

• Les også: Hjemmeværende elitemødre produserer samfunnets vinnere

Dette kan skyldes forhold utenfor familien, påpeker Bjørnholt.

‒ Kvinner har dårligere vilkår i arbeidslivet, menn har større grad av fleksibilitet og tjener mer. Arbeidslivet preges av store, tunge aktører og strukturer som er vanskelige å vende.

‒ Det er grenser for hva interne omrokkeringer i familien kan påvirke.

Mindre makt til mannen

Bjørnholt finner også spor av en maktforskyvning i sønnenes familier. De har ikke den samme makten i familien som fedrene hadde på 1970-tallet.

Hos de 16 ekteparene som ble med på Grønseths prosjekt, var det oftest mennene som tok initiativ til å delta. I noen tilfeller måtte kona overtales.

‒ En av kvinnene ville være husmor, men han ville ha en likestilt familie og insisterte, forteller Bjørnholt.

Sønnene deres virker ikke å ha samme gjennomslagskraft.

‒ Når man ser familiene deres utenfra, så kan de se gammeldagse ut: Han jobber litt mer, hun tar seg litt mer av familien. Men når du ser hvordan ordningen kommer i stand og hvem som preger familielivet blir det klart at hun har mye å si.

Blant 1970-tallsgenerasjonen ønsket for eksempel flere av kvinnene å få ett barn til, men mannen sa nei. Sønnene deres fikk akkurat det antall barn som kona ville ha.

Finner seg i det

En av sønnene Bjørnholt intervjuet ville gjerne kopiere sin radikalt likestilte families modell. Men han giftet seg med en som hadde andre idealer.

‒ Hun ville ha mer tradisjonell arbeidsdeling, og det var hennes familieideal som slo igjennom. Han fant seg i det, forteller Bjørnholt.

Hun var personlig kristen, han var ateist. Han var allikevel med i et kristent kor der hele familien sang, og ga rom for hennes prosjekt. Han var ukomfortabel med det, men han fant seg i dette også.

‒ Det har helt klart skjedd en reduksjon i makten menn hadde i familien. Den fanger du ikke så lett hvis alt du ser er at hun jobber deltid og konkluderer med at det er fryktelig ulikestilt, sier Bjørnholt. 

Aktive fedre, passive sønner

1970-tallsfedrene tilhører det Bjørnholt omtaler som en aktiv generasjon.

‒ Det var en generasjon som til de grader klarte å prege ettertiden. De brøytet vei for mange av forandringene vi lever med nå.

På 1970-tallet lå forholdene til rette for den som ville være en annen slags mann. Å forsøke å være en likestilt mann var et radikalt endringsprosjekt.

‒ Familieforskere med Grønseth i spissen hadde siden 1950-tallet kritisert den mannlige forsørgerposisjonen og datidens familiemodell sønder og sammen. Kvinnene var allerede på vei ut i arbeidslivet. Det man kritiserte lå nede for telling, sier Bjørnholt.

Samtidig var det ikke bare tidens tegn som gjorde at mennene i Grønseths studie valgte å delta i prosjektet. De har også noen felles personlige erfaringer som motiverte.

‒ Mange identifiserte seg med sterke dobbeltarbeidende mødre, og hadde enten syke foreldre eller mistet en forelder tidlig. De hadde hatt større ansvar for husarbeid og omsorg enn det som var vanlig på den tiden, forteller Bjørnholt.

‒ Sønnene deres har ikke denne ekstra personlige erfaringen, de har vokst opp i velfungerende likestilte familier.

De moderne sønnene er på mange måter friere enn sine fedre. Kjønnslikestilling er noe de tar for gitt – den har de arvet fra forrige generasjon. At kona jobber litt mindre for å få familielivet til å gå opp er hennes individuelle valg, det berører ikke mannens identitet som moderne likestilt mann.

Samtidig beskriver Bjørnholt sønnene som del av en passiv generasjon.

‒ Arven fra 1970-tallet gjør dem friere, men lukker kanskje samtidig muligheten til å overskride det som tas for gitt, sier Bjørnholt.

‒ I dag er en likestilt mann bare normal.

Endre familien, ikke arbeidslivet

I prosjektet som foreldregenerasjonen var med på, var poenget å begrense arbeidslivet for å gjøre plass til familien. Grønseths verst tenkelige scenario var at kvinner begynte å jobbe like mye som menn, slik at barna måtte gå i barnehagen. Eller «emosjonelt underbemannede institusjoner» som han kalte det.

Men Grønseth representerte ikke den dominerende linjen. Prosjektet hans gikk på tvers av det de fleste så for seg.

‒ Kvinner inn i jobb og utbygging av velferdsgoder for familien var hovedelementet i 1970-tallets likestillingsprosjekt, sier Bjørnholt.

• Les også: - Klart vi kan jobbe mindre

Og i det sporet har likestillingspolitikken fortsatt, mener hun.

‒ Likestillingspolitikk er blitt begrenset til familiepolitikk. Én grunn kan være at det er enklere for politikere å gjøre endringer i permisjonsordninger enn å utfordre arbeidslivet.

Ikke bare pappa, men partner

En annen endring siden 1970-tallet er fokuset på menn som støttende partnere.

‒ I 1970-tallsprosjektet var fedrene opptatt av å være støttende partnere i parforholdet. Det var viktig for dem å fremme konas karriere og at hun skulle utvikle seg som person, forteller Bjørnholt.

Hun kaller det en «partnerorientert maskulinitet». Det var de to voksne og parforholdet som var endringsarenaen.

Temaet var ikke fremtredende i intervjuene med sønnene.

‒ I dag ses den eksklusive far-barn relasjonen som hovedelementet for å endre kjønnsrelasjonene. Da handler menns ansvar mest om å være en god far. Det hadde vært interessant å snakke mer om hvordan menn kan støtte sine partnere i parforholdet, og støtte kvinner i arbeidslivet.

Pappa-sporet har begrenset endringspotensiale, mener Bjørnholt, nå som omsorgsmannen er normalen.

‒ For at det skal bli mer endring, må menn ta et større ansvar for helheten i arbeid-familie-tilpasningen. Familiene har endret seg siden 1970-tallet. Der det har skjedd minst er i arbeidslivet.

Referanse:

Bjørnholt: Modern Men: A Norwegian 30-year Longitudinal Study of Intergenerational Transmission and Social Change, doktorgradsavhandlingen ved Örebro universitet 2014.