Ministerbytte avgjorde pappaperm

Tredeling av foreldrepermisjonen kunne vært mulig i 2009, hvis Karita Bekkemellem hadde fortsatt som minister, mener sosiolog.

Publisert
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)

Foreldrepermisjon i Norge

Under dagens ordning kan foreldre ta ut 46 ukers foreldrepermisjon med 100 prosent lønn. Seks uker er mor pliktig å være hjemme, og ti uker er forbeholdt far. De resterende 30 ukene, kan de to foreldrene dele seg i mellom som de ønsker.

En utvidelse av fedrekvoten er planlagt, en rekke endringer er foreslått, og debatten om fordelingen av ukene skaper fremdeles overskrifter.

Karita Bekkemellem var den eneste som med politisk tyngde sto bak ideen om en tredeling av foreldrepermisjonen, til hun i 2007 ble bedt om å fratre stillingen som barne- og likestillingsminister.

– Det kan man tolke som et tegn på at det var krefter som syntes hun var for radikal i sine holdninger til blant annet fedres rettigheter, sier sosiolog Anne Lise Ellingsæter.

– Gunn Karin Gjul var oppe som et mulig navn for statsrådsposten, men hun støttet klart en tredeling. Huitfeldt sa tidlig at hun ønsket å bruke fedrekvoten, men ikke redusere perioden som foreldre kan dele. Det er Huitfeldts mal som har blitt dagens modell.

Statsministeren mot tredeling

I siste nummer av Tidsskrift for samfunnsforskning analyserer Ellingsæter den offentlige debatten om tredeling av foreldrepermisjonen som raste etter at Likelønnskommisjonen la frem sine forslag 21. februar 2008.

Det var Bekkemellem som nedsatte kommisjonen og ga den sitt mandat. Hun støttet tredeling, men det ble tidlig klart at det var uenigheter innad i alle tre regjeringspartier om hva som var den beste måten å dele permisjonen på.

– Det ble også tidlig klart at Anniken Huitfeldt var motstander av tredeling. Utskiftningen av statsråder som via Manuela Ramin Osmundsen endte med Huitfeldt var svært betydningsfull for utfallet av prosessen, ifølge Ellingsæter.

Huitfeldt tiltrådte like etter at Likelønnskommisjonen hadde lagt frem sin rapport, og ble dermed ansvarlig for behandlingen av den. Hun ble ifølge professoren en «nøkkelperson for tredelingsforslagets videre skjebne».

– Den rødgrønne regjeringen hadde politisk flertall, de kunne ha gjennomført dette. Men ministre har stor innflytelse, sier Ellingsæter.

– Da Stoltenberg valgte Huitfeldt som ny minister, visste han hva han gjorde.

For statsminister Stoltenberg var helt klart mot tredelingsforslaget. Dagen etter at forslaget ble lansert slo han fast i mediene at han mente dette innebar å ta permisjon fra mor. Også Kristin Halvorsen var i tvil om dette var en god idé.

Hvis ideer skal få samfunnsmessig betydning, må de bæres frem av sosiale grupper med makt, heter det i analysen til Ellingsæter. Her var det for mange med politisk tyngde som var uenige med Likelønnskommisjonen.

Og Karita Bekkemellem var spilt ut på sidelinja.

Ammetåke

Men det var ikke bare ministere som kastet seg inn i debatten. Nasjonalt kompetansesenter for amming var også innflytelsesrike pådrivere.

– En av grunnene til min interesse for tredelingsdebatten er nettopp ammespørsmålet, forteller Ellingsæter.

– Jeg så at det plutselig kom opp som et nytt politisk hensyn å ta – det har det ikke vært før.

I 2001 ble myndighetenes ammeanbefalinger revidert. Der man før anbefalte at barnet skal få morsmelk som eneste næring i fire måneder, anbefaler man nå seks måneders fullamming.

Ifølge kompetansesenteret for amming bør man deretter ha minst to måneder til rådighet i en overgangsfase. Fedre kan altså ikke ta over full omsorg før etter åtte måneder.

– Dermed seiler amming opp og blir et viktig premiss for de som tillegger det vekt. Skal du støtte den offisielle ammepolitikken blir det vanskelig å støtte tredeling. Også fra de som støttet innføringen av en tredeling ble det uttrykt bekymring for dette med amming.

Argumentene om amming påvirket flere av aktørene i debatten, deriblant LO som i stor grad begrunnet sin motstand mot reformen med hensynet til amming. LO kom også med forslag til tiltak som skulle gjøre det enklere å jobbe og amme.

Norsk Sykepleierforbund, Unio og Barneombudet avviste også tredelingen med begrunnelse i ammehensynet.

Far versus mor

Ammehensynet støtte mot kampen for fedres rettigheter. Denne konflikten er, skriver Ellingsæter, en «ny type normativ politisk konflikt der fedres rett til å være omsorgsperson står mot mødres rett, eller kanskje snarere plikt, til å amme».

I sin analyse av debatten som fulgte Likestillingskommisjonens tredelingsforslag identifiserer Ellingsæter det hun kaller et farsrettighetsparadigme versus et morsrettighetsparadigme:

Mer permisjon til fedre nå, versus en idé om at fellesdelen i permisjonen er en hevdvunnen og nødvendig sosial praksis for mødrene. Karita Bekkemellem versus Anniken Huitfeldt.

I tillegg identifiserer Ellingsæter det hun kaller barnets beste-paradigmet, som benyttes av begge ovennevnte paradigmer: Barnets behov for farsomsorg versus barnets helsemessige behov for fullamming i seks måneder. En praksis som Ellingsæter kan opplyse bare utføres av to prosent av norske mødre.

Motpoler

Opposisjonen var svært fornøyde med valget av Anniken Huitfeldt: «Hvis Anniken blir statsråd, tror jeg vi får et taktskifte og en mer moderat linje i likestillingspolitikken», sa leder av Høyres kvinneforum Linda C. Hofstad til VG 28. februar 2008, dagen før Huitfeldt ble utnevnt.

Hofstad og resten av opposisjonen i Stortinget avviste tredelingsforslaget blankt med begrunnelse i det Ellingsæter betegner som «hard-core liberalisme».

Anne Lise Ellingsæter. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)
Anne Lise Ellingsæter. (Foto: Ida Irene Bergstrøm)

– I argumentasjonen i denne saken ser vi kjernen i en liberal politikk, her går grensen mellom stat og familie, sier Ellingsæter.

Med sin begrunnelse solid fundert i begrepet valgfrihet fremsto den politiske høyresiden i debatten som samlet og ensidig, ifølge professoren.

Kampen ble ført med negative symbolske metaforer, ordene tvang, detaljregulering, overgrep og umyndiggjøring gikk igjen.

I valgfrihetens navn var et av høyresidens hovedargumenter at familier er forskjellige og derfor må få velge den permisjonsdelingen som passer dem best.

– Det ville være lett å pulverisere dette som argument dersom man ville, konstaterer Ellingsæter, og stusser over hvorfor ingen, verken politikere eller journalister, gjorde nettopp det.

– Høyresiden har helt klart et forklaringsproblem her – familier er forskjellige, men forskning tilsier at de velger i stort sett likt, og kjønnsstereotypt.

Ikke helt, men nesten

Det ble ingen tredeling av permisjonen slik Likelønnskommisjonen foreslo. Likevel er vi på vei mot nettopp en tredeling. I 2009 ble det vedtatt å utvide pappapermisjonen med fire uker, slik at den gikk fra seks til ti uker.

To uker ble lagt til den samlede permisjonen, og to uker ble tatt fra fellesdelen. Ytterligere utvidelse til 14 uker er nedfelt som regjeringens mål i Soria Moria 2.

– Huitfeldts mal har blitt modellen. Man får i realiteten til en tredeling, men over tid, og gjennom å utvide totalen, sier Ellingsæter.

Med en stadig utvidelse av permisjonen vil man få til både en tredeling, og ta hensyn til myndighetenes ammeråd. Eller som Ellingsæter beskriver det, man institusjonaliserer myndighetenes ammeretningslinjer. Og denne mellom-modellen har som vanlig blitt til mellom to mer ytterliggående posisjoner:

– Det som har skjedd det siste året er en polarisering i politikkalternativer, der tredelingsalternativet har fått konkurranse fra ytterposisjoner: På den ene siden forslaget om å fjerne fedrekvoten totalt, på den andre siden forslaget om en individualisering av rettighetene, en todeling av permisjonen.

– Dette ville i praksis bety en overgang til et nytt policyinstrument fra en familierettighet til en individuell rettighet, sier Ellingsæter.

Som i sin tur, i teorien, ville lede til et slags symmetrisk foreldreskap. En fordelingsnøkkel der kjønn ikke er det grunnleggende prinsippet, og begrepet Ellingsæter har valgt som tittel for sin studie. Vel og merke med undertittelen «politiske forhindringer».

Referanse:

Anne Lise Ellingsæter, Symmetriske foreldreskap – politiske forhindringer, Tidsskrift for samfunnsforskning, nr. 1/11