Lucius Brutus’ sønner led en grusom død: De ble pisket med kjepper, bundet til staker og til slutt drept ved halshugging. Den som hadde beordret torturen og henrettelsen var deres egen far.

Grunnen var at sønnene ønsket å gjeninnføre kongenes makt i Roma. Det var et svik Lucius Brutus, som er kjent for å ha etablert den romerske republikken, ikke kunne leve med.

Drap på familiemedlemmer var ikke ukjent i antikken. Det var slett ikke tillatt ifølge romerretten, men menn som drepte sin kone fordi hun var utro fikk gjerne mildere straff enn andre drapsmenn, og ble møtt med forståelse for at de måtte drepe.

Antikkens familiedrap hadde mye til felles med vår tids æresdrap, hevder historiker Jan Frode Hatlen i en artikkel i siste nummer av Tidsskrift for kjønnsforskning.

Han har gjennomgått lovverk og beskrivelser av 16 familiedrap i romerske kilder, og nøler ikke med å kalle dem æresdrap.

– I dag assosieres æresdrap i første rekke med Midtøsten og islam. Men det er viktig å være klar over at dette fenomenet også har eksistert i Europa, sier han.

Romerske familiedrap har vanligvis ikke blitt omtalt som æresdrap. Hatlen peker imidlertid på at de ligner dagens æresdrap på to viktige områder:

for det første at drapet er en reaksjon på at det som regnes som ærbart i kulturen har blitt krenket, for det andre at man oppfatter at det er kollektivet, det vil si familien, som har blitt krenket og som gjenreiser sin ære gjennom drapet.

Flest menn ble drept

Mens dagens æresdrap oftest ser ut til å ramme ulydige døtre, er det flest mannlige ofre i sakene Hatlen har undersøkt.

– Som i L. Brutus-saken dreier det seg om menn som har brakt skam over familien sin gjennom politiske svik eller militære feilvalg. Som oftest er det far, pater familias, som dreper.

Han mener man lett kan overse at familiedrap på menn også kan være æresdrap, fordi begrepet i så sterk grad har blitt assosiert med seksualitet.

– Men mennenes forbrytelser er også krenkelser mot det som ble betraktet som ærefulle dyder for romerske menn: tapperhet og lojalitet i militære stridigheter og troskap mot staten og korrekt fremtreden i politikken.

En desertør, for eksempel, brakte sterk skam ikke bare over sin familie, men over hele slekta. Romersk samfunn og politikk var organisert i noen få, enorme slekter som lå i konstant maktkamp.

En politisk eller militær karriere var ingen individuell sak. Det var altså mange som ble rammet – og mange som skulle hevnes – dersom en mann på en eller annen måte sviktet kollektivet.

Kyskhet for kvinner

Æresdrap på kvinner var imidlertid da som nå knyttet til seksualitet. Én kvinne ble for eksempel drept av sin far fordi hun hadde hatt sex med lærerslaven sin, og dermed ikke var jomfru lenger.

En annen ble straffet med døden for utukt, stuprum. Hva hun egentlig hadde gjort forteller kildene ikke, ordet for utukt skiller ikke mellom voldtekt og ulovlig, men frivillig sex.

– De æresdrepte kvinnene hadde forbrutt seg mot det som ble betraktet som de fremste dydene for kvinner, kyskhet og anstendighet. Å beskytte seksualiteten til familiens kvinner var svært betydningsfullt og man satte inn ekstreme tiltak for å lykkes med dette, forteller Hatlen.

En kilde forteller for eksempel om Egnatius Mecennius som skal ha drept sin kone for å ha drukket vin, noe som var forbudt for romerske kvinner.

Drap for såpass uskyldige forseelser var riktignok ikke vanlig, men skilsmisse var det; Én kvinne ble skilt for å ha gått ut av huset uten å dekke seg til, en annen fordi ektemannen så henne med kjolen dratt over hodet.

Kun i ett tilfelle i Hatlens materiale var seksualitet et element i æresdrap på en mann. Kildene er imidlertid uklare med hensyn til hva offerets forbrytelse var.

– Sannsynligvis hadde han vært såkalt passiv part i et seksuelt forhold til en annen mann. Denne saken er spesiell ettersom faren, som drepte, ble straffet med eksil, noe som var uvanlig i slike saker. Det kan tyde på at sønnens forbrytelse ikke var regnet som grov nok for dødstraff, sier Hatlen.

Far – ikke brødre

Noe av det første keiser Augustus gjorde da han kom til makten i år 27 f. kr., var å regulere romernes seksualliv.

I lovgivingen åpnes det for drap som avstrafning for utroskap. Det er imidlertid bare pater familias, storfamiliens eldste mannlige medlem, som tilkjennes retten – og plikten – til å beordre eller utføre et drap.

– En ektemann kunne ikke drepe en utro kone eller hennes elskere. Det kunne heller ikke en far som hadde sin pater familias i live, sier Hatlen. Slik begrunnes dette i lovteksten:

«Grunnen til at faren og ikke ektemannen kan drepe hustruen og alle elskere med henne, er at fromhet generelt er en fars råd til barna. Videre fører mannens fyrighet og voldsomhet til at hans beslutninger må begrenses.»

– Det største ansvaret for å opprettholde anstendighet og ære i familien lå med andre hos pater familias, kommenterer Hatlen.

– Loven var dessuten sannsynligvis ment å hindre spontane pasjonsdrap, og å hindre ektemenn i å drepe kona si først for så å anklage henne for utroskap for å slippe straff, legger han til.

Affekt eller ikke?

Æresdrap er ifølge Norges fremste forsker på æresrelatert vold, Unni Wikan, per definisjon ikke begått i affekt.

Overlegget, gjerne i form av nøye kollektiv planlegging, er et kriterium for at noe skal kunne kalles æresdrap. De fleste av de romerske familiedrapene ser ut til å ha blitt begått i affekt, men Hatlen mener de likevel kan betegnes som æresdrap.

– Definisjonen er formet delvis for å skille æresdrap fra sjalusidrap som åpenbart gjøres i affekt.

– Men i motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets grep om individet. Kollektivet kommer først, regulerer individets handlingsrom og tyr til sanksjoner når kollektivets normer brytes.

– Sånn sett gir det mening å tolke drapene som æresdrap, selv om de er mer preget av affekt.

Og selv om det er visse forskjeller mellom de romerske æresdrapene og de som diskuteres i dagens norske offentlighet, mener Hatlen en sammenligning kan berike diskusjonen.

– Først og fremst for å nyansere bildet av æresdrap som noe særegent islamsk og ikke-europeisk. Fenomenet har altså en lang europeisk historie, fra eldre historie og opp til moderne tid.

– I Italia ble faktisk drap etter tap av ære i sammenheng med utroskap først forbudt i 1981, sier historikeren. Han er også opptatt av at den norske offentligheten må være seg bevisst sin europeiske tradisjon.

– Ofte henviser man til nordisk middelalder når man skal se på historien til vårt samfunn, og dette gjøres på en måte som forsterker tanken om at æresdrap er noe som foregår i Midtøsten og ikke har noen fortid i vår kultur.

– For eksempel sammenligner man maktforhold mellom kjønnene i andre nåtidige samfunn med det gamle nordiske. Som en del av Europa, og gjennom vår plass i den vestlige kristenhet, har den antikke og tidlig-europeiske historien en stor betydning og relevans for oss.

– Dermed kan kvinners stilling i den romerske antikken være vel så relevant som vikingkvinnenes relativt sterke stilling, slår Hatlen fast.

Ære i alle samfunn

Et annet viktig poeng for Hatlen er at ære er en sentral drivkraft og dynamikk i alle samfunn, selv om begrepet ære i seg selv kanskje ikke har noen viktig plass.

– De romerske familiedrapene ble ikke omtalt som æresdrap i samtiden. Men når man ser etter, spiller altså ære en sentral rolle likevel, forklarer han.

– På samme måte er det vanlig å mene at æren har mistet sin betydning i moderne samfunn. Samtidig ser man ofte eksempler på at ære i en eller annen forstand engasjerer moderne mennesker, selv om de ikke føler en sterk tilknytning til begrepet.

– Det handler om å se ære som en analytisk kategori, framfor å lete etter begrepet i samfunnet. Med den tilnærmingen tror jeg helt nye sammenhenger kan dukke opp, sier Jan Frode Hatlen.