Sommeren 1904 startet utgravingen av et av de viktigste funnene Norge har fra vikingtiden: Osebergskipet.

Til arkeologenes store overraskelse, viste analysen av beinrestene at graven inneholdt to kvinner. Hvordan hadde det seg at kvinner fikk en slik flott gravferd, og at de ble lagt i et skip?

Det skjedde jo ellers bare med viktige høvdinger, altså menn, mente man.

– De tidligste gjetningene gikk på at dette måtte være graven til dronning Åsa, en kvinne som er nevnt som kongemor i Snorres Ynglingasaga, og at hun var fulgt til graven av en trellkvinne, forteller Marianne Moen.

Hun har skrevet masteroppgave i arkeologi med navnet «The Gendered Landscape: A discussion on gender, status and power expressed in the Viking Age mortuary landscape».

Datering av treverk i graven fastsatte at graven stammet fra omtrent 834 e.Kr., og det betyr at det ikke kan være dronning Åsas grav. Ideen om at den ene kvinnen måtte være en konges mor eller kone, og den andre en trellkvinne, fikk imidlertid feste seg hos arkeologene.

– Det er problematisk, mener Moen.

Kvinner må bortforklares

– Fordi Oseberghaugen inneholdt to kvinner, har dette funnet blitt studert som noe helt spesielt, uten referanse til andre graver som ligner, forteller Moen, og fortsetter:

– Funnet ligner veldig på Gokstadskipet, som regnes som graven til en stor og viktig høvding. Hvorfor ikke tolke Osebergsfunnet på samme måte? Mye tyder på at disse kvinnene var mektige i seg selv, men ved å definere den ene av kvinnene som dronning, sier man at hun var viktig i kraft av hvem hun var gift med, eller mor til en konge.

Funnet inneholdt blant annet store dyreoffer, en flott seilbar båt, en vogn, og en ridesal.

– Båten blir tradisjonelt sett på som et mannlig symbol i studier av denne tiden, og vi får dermed tolkninger som at dette trolig var en lystbåten til en dronning, ikke en båt brukt i tokt. Salen har blitt tolket som tilstedeværelsen av det mannlige i graven. Men jeg tenker at kanskje hun bare likte å ri?

Vogner er et vanlig funn i kvinnegraver, og det blir ofte tolket som en rituell gjenstand. Man regner med at det var vanlig at kvinner var religiøse utøvere, volver, og at vognen ble brukt når de reiste rundt i for å utøve religiøse plikter.

– Dersom disse kvinnene var viktige religiøse figurer, var de også del av maktstrukturen i dette samfunnet, hvor religiøs og politisk makt var tett sammenvevet. Allikevel blir kvinner med religiøse oppgaver sjelden regnet som maktutøvere.

– Oppfatningen om religionens betydning i dette samfunnet er preget av at den baserer seg på tekster skrevet noen hundre år senere, av menn fra en annen og mer kvinnefiendtlig religion, sier Moen.

Hun mener at mange arkeologer har lagt for stor vekst på historiske kilder som Snorres kongesagaer.

– Som arkeologer må vi basere oss på arkeologisk materiale. Historiske kilder har også verdi, men bør bare brukes sekundært. Dette har det vært skrevet mye om innenfor faget, men allikevel fortsetter mange å legge for stor vekt på skriftlig materiale, sier hun.

Hvorfor så få kvinnegraver?

– Vi kjenner til langt flere mannsgraver enn kvinnegraver, noe som gjerne tolkes som et bevis på at menn var mer synlige i samfunnet. Det kan nok stemme at de var det, men jeg mener det kan finnes andre grunner til mangelen på kvinnegraver, sier Moen.

Når arkeologer kjønnsbestemmer gravmateriale, må de ofte basere seg på funn av gjenstander, fordi det ikke lenger finnes menneskelige levninger.

Funn av sverd, spyd og skjold gjør at man regner med at det dreier seg om en mannsgrav, mens ting som smykker, tøy og vevutstyr regnes som kvinnelige. En del gjenstander, som økser, finnes hos både kvinner og menn.

– Man har også funnet mannsgraver med perler og vevarbeider, og kvinner fikk av og til mindre våpen, for eksempel pilspisser, med i graven. Det vet vi fra graver hvor det har vært nok skjelettmateriale til en osteologisk analyse.

– Stort sett er det ganske klart hva som er manns- og kvinnegjenstander, men det er tydelig at linjene ikke var helt rigide, sier Moen.

I tillegg har mange graver blitt funnet ved tilfeldigheter, for eksempel av bønder under pløying av jorda.

– Menn ble ofte begravet med store jerngjenstander, som er lette å finne igjen etter mange hundre år. Kvinnegjenstander som brosjer er mindre og blir kanskje lettere oversett.

– Det er derfor logisk at vi ikke finner like mange av disse gravene, og det betyr ikke nødvendigvis at kvinnene fikk en mindre synlig begravelse enn menn, sier Moen.

Se på landskapet

I tillegg til Oseberggraven har Moen analysert gravplassene ved Kaupang. Kaupang var et viktig handelssted med en større bebyggelse, og her finnes tre kjente gravområder. Området skiller seg ut ved at det har en relativt stor andel kvinnegraver.

– Dette området er gravd ut av arkeologer, og ordentlig undersøkt. At antallet kvinnegraver øker i gravområder som er systematisk undersøkt, ser vi også andre steder.

Moen mener at for å kunne si noe om kvinners posisjon i samfunnet basert på gravfunn, må man se på landskapet, det vil si plasseringen av gravene.

– Hvis det var sant at kvinnen tilhørte privatsfæren, og menn var ute i samfunnet, burde dette være synlig i landskapet. Vi kan regne med at personer som var godt synlige i offentligheten, også fikk en godt synlig plassert grav, påpeker Moen.

Hun forteller at vikingene brukte landskapet aktivt når de plasserte graver. En gravhaug kunne være en markør i landskapet, som kunne signalisere makt, slektskap, tilhørighet og kontinuitet.

– Mange arkeologer har antatt at gravhauger var brukt til å signalisere forholdet mellom «oss», altså de som tilhørte samfunnet som gravhaugen var del av, og «de andre». På den måten kan vi anta at gravhauger hadde en viktig rolle i datidens maktspill.

Det er ingenting ved gravene i Kaupangområdet som tyder på at kvinnene her fikk en mindre synlig begravelse enn menn. Kvinne- og mannsgraver finnes side om side i de samme områdene.

Gravhaugene her varierer litt i form. Noen er runde, andre er lange. Funn både fra Kaupang og andre norske vikinggravsteder tyder på at det var mest vanlig å legge kvinner i langhauger, og menn i rundhauger.

– Men langhaugene er ikke mindre synlige enn rundhaugene. Forskjellen kan være tegn på at kvinner og menn hadde ulike roller i samfunnet, men det sier ingenting om at kvinner ble tillagt mindre verdi, påpeker Moen.

Når det gjelder Oseberg, har noen arkeologer hevdet at denne har en mindre synlig plassering i landskapet enn mange andre gravhauger. Moen er uenig:

– Hvis man sammenligner den topografiske posisjonen av Oseberg med Gokstad eller Farmannshaugen, vil man se veldig store likheter. Disse haugene ligger i slake dalbunner, i nærheten av fjorden og andre ferdselsårer. Dette kan tyde på at det lå en lignende ideologi og strategi bak plasseringen av disse.

Victoriatidens idealer

– Fordi vikingtiden ble en viktig del av nasjonsbyggingen i Norge på 1800-tallet, ble tidlig arkeologi preget av victoriatidens idealer. Samtidens idealer om kvinnen som tilhørende hjemmet og privatlivet, mens mannen var ute i offentligheten, ble tillagt vikingtiden, påpeker Moen.

Dette er en velkjent oppfatning innenfor nyere kjønnsarkeologi. Moen og andre som hevder dette, mener imidlertid ikke å utfordre ideen om at det var klare forskjeller på kvinners og menns roller i vikingtiden.

– Mitt poeng er at den hjemmerollen vikingkvinner hadde, kanskje ikke var like privat som i dag. Storgårdene var maktsentra både politisk og rituelt. Det var husfrua som satt på nøklene, og med det kanskje en del makt. Hvor privat var egentlig denne rollen? Det bør vi tolke utenfor vår egen kulturelle kontekst, sier Moen.

– Men har vi ikke også en oppfatning om at vikingtidens kvinner var sterke og mektige?

– Jo, men bare innenfor veldig begrensede områder. Vikingtidens kvinner blir fremstilt som sidespillere: I sagaene finner vi dem i bakgrunnen. De står på sidelinjen, og trekker i tråder heller enn å delta aktivt i samfunnet, sier Moen.

– De maner sine menn til kamp og oppfordrer dem til å passe slektens ære, men de deltar ikke selv aktivt. Det er denne ideen om ’den passive kvinnen’ jeg mener man må utfordre.

Klare kjønnsroller, men rom for forhandling

– Alle kjente samfunn gjennom historien har hatt ulike roller for kvinner og menn. Det vi ser etter i dag innenfor kjønnsarkeologien, er verdifordelingen. Å ha som utgangspunkt at menn var høyere rangert enn kvinner, er å legge dagens verdivurdering på fortiden, og det blir feil, sier Moen.

Hun mener også at selv om rollene var ulike, er det ikke gitt at de var strengt segregert.

– Det kan godt være at kjønnsrollene var mer flytende i denne perioden enn de ble da kristendommen ble den dominerende religionen. Fortiden brukes ofte for å legitimere at kvinner og menn har ulike roller også i dag, men det finnes ikke arkeologiske bevis for at «sånn har det vært i mange tusen år», sier hun.

Hun mener det er gode grunner til å anta at vikingsamfunnet var langt mer komplekst enn de skriftlige kildene viser.

– Jeg mener at arkeologisk materiale gir mer grunn til å anta at enkeltpersoner kunne krysse kjønnsrollene enn det man tidligere har gått ut fra, i alle fall i høyere lag av befolkningen, sier hun.