Dialogmøtene som endrer liv

Et dialogmøte mellom en ungdom og familien kan hindre kontroll og giftepress. Men det er viktig at den som tilrettelegger møtet har god kulturforståelse.

Publisert
Dialog som metode er viktig i tvangsekteskapssaker fordi alternativet ofte er tragiske brudd som får alvorlige konsekvenser både for den unge og familien. (Foto: Colourbox)
Dialog som metode er viktig i tvangsekteskapssaker fordi alternativet ofte er tragiske brudd som får alvorlige konsekvenser både for den unge og familien. (Foto: Colourbox)

Rapport

Ida Hydle er lege, sosialantropolog og forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).

Anja Bredal er sosiolog og forsker ved Institutt for samfunnsforskning (ISF).

Sammen har de skrevet NOVA/ISF-rapport 27/2011: Erfaringer med dialog i tvangsekteskapssaker på oppdrag fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi)

En jente på 21 år opplever sterke begrensninger, kontroll og giftepress fra sin familie. I samarbeid med en tilrettelegger gjør hun et planlagt brudd med familien og flytter til en ukjent adresse.

Det blir arrangert et dialogmøte der jenta legger frem noen krav for foreldrene. Møtet ender med at foreldrene aksepterer at jenta flytter for seg selv og selv velger hvilken utdannelse hun vil ta. I dag studerer jenta i utlandet og er hjemme hos familien i feriene.

Dette er en av sakene som ble lagt frem for sosialantropolog Ida Hydle og sosiolog Anja Bredal da de gjorde feltarbeid til rapporten Erfaringer med dialog i tvangsekteskapssaker.

Essensielt med erfarne hjelpere

De to forskerne har intervjuet en rekke tilretteleggere; hjelpere som har erfaringer med tilrettelagt dialog når det er konflikter om partnervalg og andre livsvalg mellom en ungdom og familien.

– Tilretteleggere kan være alt fra konfliktrådsmeglere, politifolk, familieterapeuter og medarbeidere i frivillige organisasjoner som jobber med minoritetsfamilier. De har ulik kunnskapsbakgrunn og tilnærming til sakene.

Ida Hydle. (Foto: Rannveig Svendby)
Ida Hydle. (Foto: Rannveig Svendby)

– Vi anbefaler at det satses på en systematisk metodeutvikling for å få til best mulig løsninger både på kort og lang sikt, sier Bredal. I tillegg mener forskerne at tilretteleggernes kompetanse må heves.

Kultursensitivitet

– Forstår en norsk tilrettelegger hva ære betyr for en kurdisk eller pakistansk mann som har bodd to år her i landet? Forstår denne mannen hva menneskerettighetene og FNs konvensjoner har å si for hans måte å oppføre seg på overfor sin kone, sine barn og sine svigerdøtre? spør Hydle retorisk.

– Forstår en norsk tilrettelegger hva familien betyr i et land som ikke har et statlig velferdssystem; der du kun har dine nærmeste å lene deg på hvis ting går galt? Dette må vi faktisk forstå hvis vi skal få gjort noe fornuftig i disse sakene.

For å oppnå en slik forståelse anbefaler Hydle og Bredal at tilretteleggere skoleres slik at de blir «kultursensitive». Det vil si at de får kunnskap og bevissthet om det som er innforstått i forskjellige kulturer.

– Det er ikke gitt at folk med forskjellig kulturell bakgrunn tenker likt om konflikter, vold, kjønn, alder, plikter og rettigheter. Det er for eksempel stor forskjell på hvordan folk oppfatter slikt i land som Russland, Irak, Pakistan og Finland.

– Det er viktig at tilretteleggere som bruker dialog som metode vet litt om hvilke verdisyn de har selv og hvilke de står overfor når de går inn i en sak, sier Hydle.

Over landegrensene

– Det er uvant for en norsk familieterapeut, politimann, barnevernsarbeider eller frivillig ansatt i Røde Kors å tenke slik, men det er viktig å forstå at det er koblinger på tvers av landegrensene i disse sakene.

– Konflikter i familiesaker som foregår i Norge kan godt være nært forbundet med mennesker som trekker i trådene fra Tyskland, Canada eller Irak. Det er ikke bare snakk om én persons behov, sikkerhet og trygghet, forteller Hydle, og gir et eksempel:

– En tvangsekteskap kan handle om en forståelig utnyttelse av det norske velferdssystemet for å redde familiemedlemmer som er i alvorlig nød i andre land. Giftemålet kan være planlagt som en viktig del av redningen.

– Og hvis det for eksempel er fare for økonomiske eller fysiske represalier fra en onkel i Pakistan dersom ekteskapet ikke inngås, så er jo hele familien truet. Innsikt i slike komplekse sammenhenger er også en del av den kultursensitive kunnskapen man bør ha for å kunne jobbe effektivt mot tvangsekteskap.

Kulturtolker

Rapporten til Hydle og Bredal viser at tilretteleggere som er kultursensitive kan hjelpe den unge med å få mer oversikt over det som foregår i familien under en ekteskapskonflikt. En av familieterapeutene som ble intervjuet uttrykker det slik:

«Vi ser at noen av de unge som er oppvokst her trenger hjelp av oss til å forstå foreldrenes perspektiv. De skjønner ikke alle de usagte mekanismene, for eksempel at det er mors skyld om barna ikke oppfører seg ærbart. Vi blir kulturtolker for disse ungdommene».

Anja Bredal. (Foto: Rannveig Svendby)
Anja Bredal. (Foto: Rannveig Svendby)

Eksempelvis ble familieterapeuten oppsøkt av en mann som var sint på moren sin. Moren hadde forsøkt å ta livet av seg. Mannen tolket denne handlingen som et ledd i morens forsøk på å legge press på ham til å gifte seg mot sin vilje.

Familieterapeuten opplevde at hun ble foreldrenes stemme inn til mannen:

«Jeg tror jeg hjalp ham til å forstå morens situasjon, at hun må vise sin mor igjen at hun tar det han har gjort alvorlig, for hennes mor bebreider henne veldig. Hun må vise slekta at hun er en dame som virkelig lider på grunn av det sønnen har gjort. Og det var helt nytt for ham. Han tenkte bare at selvmordsforsøket var en handling mot ham».

Uten dialog

Ifølge Hydle og Bredal er dialog som metode viktig i tvangsekteskapssaker fordi alternativet ofte er tragiske brudd som får alvorlige konsekvenser både for den unge og familien.

– Et brudd kan føre til at den unge totalisoleres. De får nytt navn og personnummer, må følges opp av mange hjelpere og sliter med å få et nytt nettverk. Det er savn, sorg og bekymring på begge sider; spesielt mellom søsken som mister hverandre, men også i forhold til mor og far.

– I tillegg rammes familiens ære ved bruddet. Særlig for mannlige familiemedlemmer bringer det stor skam og mye fortvilelse at man ikke har klart å holde familien samlet. Alle er jo involvert i giftemålssakene, og det er et dyptgripende nederlag å måtte erkjenne at man har mistet et familiemedlem i det nye landet, sier Hydle.

– Erfaringen viser dessuten at en del brudd ender med at de unge ikke klarer å leve alene over tid. Noen velger å flytte tilbake uten at det har skjedd endringer i familien. Da er situasjonen kanskje enda mer konfliktfylt enn den var før bruddet, forteller Bredal.

Nødvendige brudd

Forskerne understreker at selv om dialog som metode ofte brukes for å unngå brudd, så vil det være en uheldig forenkling å se brudd og dialog som to motsetninger.

Under intervjuene til rapporten kom det tvert imot frem at brudd og dialog gjerne brukes om hverandre i tvangsekteskapssaker.

– Det er helt klart ønskelig å bruke dialog forebyggende for å unngå brudd, men noen ganger er det nødvendig med avstand mellom den unge og familien. Et brudd kan for eksempel roe ned situasjonen når den unge har vært utsatt for fysisk eller psykisk vold. I en del tilfeller må det et brudd til for å sette i gang en dialogprosess.

– Et brudd kan være viktig for at familien skal skjønne alvoret, og for at den unge på sikt skal klare å håndtere en dialog psykisk, sier Bredal.

Hun legger til at dialog som metode også kan ha stor nytteverdi foran planlagte brudd:

– Det hender at de unge må forsone seg med at de ikke kommer til å få den familien de ønsker seg. Den beste løsningen kan være at kontakten opphører. En dialog i forkant kan gjøre det lettere for de unge å leve med bruddet.

– Og den kan bidra til at familien klarer å gå videre uten de unge, sier hun.

Fremover

– Med tanke på hvor mye kunnskap som finnes om dialog som metode i dag, så er det overraskende hvor lite som er gjort på tvangsekteskapsfeltet.

– Fremfor alt trenger vi nå forskning om hvordan det går med familier som har vært gjennom en dialogprosess, hvordan de opplevde det og hvilke muligheter de har fremover; både innenfor rammene av det norske samfunnet og over landegrensene, forteller Hydle.

Referanse:

Hydle & Bredal: Erfaringer med dialog i tvangsekteskapssaker (pdf), NOVA-rapport 27/11.