– Ideen til boka kom etter at Black Lives Matter-bevegelsen nådde Norge og satte sitt preg på den offentlige debatten våren 2020, sier Cora Alexa Døving, forsker ved Holocaustsenteret i Oslo.
– Allmennheten fikk tilgang på erfaringsbaserte fortellinger fra norske forhold som gjorde at man begynte å snakke om rasisme på en helt ny måte.
Samtidig oppstod det en debatt om i hvilken grad begreper utviklet i land som USA og England er nyttige for å forstå rasisme i norsk kontekst, forteller hun.
– Jeg fikk lyst til å spørre ulike forskere om nettopp det – har begreper som kritisk raseteori, strukturell rasisme eller hvite privilegier betydd noe for deg som forsker. Jeg ville også finne ut hva forskningen samlet sett kan si om norsk rasisme.
Viktig å snakke om rasisme
Døving hadde egentlig sett for seg «en liten sak» som skulle komme ut raskt, men slik ble det ikke. Boka består av tre deler fordelt på drøye 450 sider.
Del én tar for seg internasjonale perspektiver i norsk forskning, del to tar for seg rasismens kompleksitet, og del tre tar for seg hverdagsrasisme.
– De to første delene av boka er mest rettet mot studenter, mens den tredje delen forhåpentligvis er av allmenn interesse, forteller hun.
Døving har tidligere skrevet boka «Hva er rasisme» sammen med Sindre Bangstad, men vil ikke kalle seg rasismeforsker.
– Jeg har først og fremst forsket på antisemittisme og islamofobi de siste årene, forteller hun.
– Men jeg har deltatt i mange offentlige diskusjoner om temaet, og blitt møtt med sterk kritikk hver gang jeg har brukt ordet rasisme.
Døving merket en tydelig forandring etter våren 2020.
– Folk begynte å ta inn over seg at rasisme var et fenomen vi trengte å ta tak i, også her hjemme.
Knytter rasisme til ideologi
Årsakene til at det har vært så vanskelig å snakke om rasisme i Norge, er flere, ifølge Døving.
– Det er vanskelig å snakke om rasisme i en nasjon som ser på seg selv som så homogen som i Norge. Vi har generelt vært svært lite villige til å ta et oppgjør med vår egen rasistiske historie, som for eksempel fornorskingsprosessene mot samer og tatere, sier hun.
– En annen forklaring er at historisk har folk flest sett på rasismen i Norge som et fenomen knyttet til nynazismen og til grupper på ytre høyre.
Døving mener vi generelt har manglet en samtale om hvordan rasisme kan opptre og hvordan den erfares.
– For eksempel har rasismen enten blitt forklart som ideologi eller som konsekvens av dårlig integrering som igjen fører til diskriminering, sier hun.
– Man har vært lite bevisst på at rasisme, også i Norge, er relatert til menneskers utseende, som hudfarge, øyeform og andre ansiktstrekk.
Døving viser til at når arbeidsinnvandrerne som kom til Norge på 1970-tallet opplevde rasisme, mente mange det var deres egen skyld.
– Man forklarte det med at de ikke ble ordentlig integrert, sier hun.
– Men etter hvert som det har kommet frem at også adopterte fra Asia og Afrika opplever rasisme, kan man ikke lenger skylde på manglende integrering.
Rasisme knyttes til rase
Mange forskere har også kviet seg for å jobbe med rasisme fordi det kobles til raseforskningen som pågikk før krigen. Dermed har rasisme også blitt koblet til apartheid og nazismen, forteller Døving.
– Noen forskere har kanskje vært redde for å reprodusere ideer om rasisme. I hvert fall finnes det veldig lite forskning på betydning av hudfarge ved norske institusjoner.
Idealet om fargeblindhet har ifølge Døving stått sterkt i Norge.
– Tanken bak har for så vidt vært god. Men det har nok ført til at vi i mindre grad har reflektert over at vi faktisk ser hudfarge og at det kan relateres til en del assosiasjoner og fordommer. Dette fører i mange tilfeller til at vi er ubevisste våre egne rasistiske kommentarer og handlinger, sier hun.
– Jeg har lagt merke til at stadig flere bruker begrepet «synlige minoriteter». Det tenker jeg er et godt begrep som kan erstatte hudfarge og rase, og være nyttig i samtalen om rasisme.
Norge versus USA
– Hvorfor har det vært så mye enklere å snakke om rase i USA?
– I USA har man definert rasebegrepet vitenskapelig som en sosial konstruksjon og ikke som en biologisk forskjell, forklarer Døving.
– I de nazi-okkuperte landene begravde man rasebegrepet etter andre verdenskrig fordi det var knyttet til nazistenes idé om overmennesket.
All rasisme handler på en eller annen måte om rangering og ekskludering, men det trenger ikke skje på bakgrunn av ideer om rase, det trenger ikke en gang være tilsiktet, mener Døving.
– En enkelt slengbemerkning har ikke blitt sett på som rasisme, fordi den ikke bunner i en grunnleggende oppfatning om at noen raser er bedre enn andre, utdyper hun.
– Samtidig har erfaringene vist oss at bemerkninger fra folk som ikke er rasister, i betydningen ideologiske, både kan oppleves og defineres som rasisme.
Døving viser til saken hvor Sumaya Jirde Ali anmeldte Atle Antonsen for rasisme.
– Johan Goldens kommentar til saken på programmet Nytt på nytt gjenspeiler nettopp en viktig erkjennelse av hvordan rasisme kan arte seg. Golden, som er en god venn av Antonsen, sa at Antonsen oppførte seg rasistisk, men at han ikke er rasist, forklarer hun.
– Det er veldig viktig at vi har fått frem så mange erfaringsfortellinger om rasisme i den norske offentligheten. Det kan lære oss at vi kan oppføre oss rasistisk selv om vi ikke er rasister.
Lite systematisk
Ronald Mayora Synnes er førsteamanuensis ved institutt for sosiologi og sosialt arbeid, Universitetet i Agder. Han er også medlem av Kildens faglige råd og Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif-komiteen).
– Rasisme har vært studert i Norge siden 1990-tallet innenfor sosiologien, men bare sporadisk og usystematisk, sier Ronald Mayora Synnes.
– Derimot er det forsket veldig mye på innvandring og integrering i arbeidslivet. Men veldig få forskere på dette feltet har rasisme som et perspektiv.
Synnes tror forskere har en tendens til å forske på det de selv har erfaring med og interesse for.
– Mangelen på forskning med rasisme som perspektiv kan derfor handle om at det er få forskere med minoritetsbakgrunn i Norge. Noe som heldigvis begynner å bli litt bedre. Samtidig er ikke rasisme som tema et prioritert område for norske finansieringsinstitusjoner.
I tillegg er rasisme et kontroversielt tema, påpeker Synnes.
– Særlig i et land som Norge, hvor man har en felles oppfatning om at man lever i et samfunn som ikke er rasistisk, sier han.
– Selv ikke i forskningen på fornorskningsprosessene mot samene er rasisme brukt som perspektiv.
Hva oppleves som rasisme?
I likhet med Døving ser Synnes på Black Lives-matter bevegelsen som et vendepunkt.
– Bevegelsen har synliggjort både at vi har rasisme i Norge og at vi trenger forskning på temaet.
Atle Antonsen-saken er et eksempel på at rasisme både handler om kjønn og hudfarge, mener han.
– Antonsens angrep på Sumaya Jirde Ali kombinerte diskriminering og rasisme på en måte mange kvinner opplever. Den viser hvor viktig det er at vi ser rasisme i sammenheng med andre faktorer, som kjønn, religion og klasse.
Synnes mener det er på tide å flytte oppmerksomheten bort fra den som utøver rasisme og over på den som opplever det.
– Vi må konsentrere oss om hvilke konsekvenser rasismen får for dem som blir utsatt for det. Hva oppleves som rasisme og hva gjør det med den som opplever det?
Hverdagsrasisme
Hverdagsrasisme er et begrep for de barrierene minoriteter møter i det daglige, forteller Cora Alexa Døving.
– Ureflekterte handlinger som ikke nødvendigvis bunner i rasistiske holdninger, men som mennesker med minoritetsbakgrunn ofte møter i hverdagen, sier hun.
– Det kan være slengbemerkninger i forbifarten, skjellsord, å bli snakket til på engelsk selv om man er født og oppvokst i Norge. Eller det kan handle om en cv som alltid blir lagt bakerst i bunken på grunn av et navn.
Vi som ble født på sekstitallet eller tidligere forbinder fortsatt det å være norsk med å være hvit, påpeker Døvingen.
– Denne oppfatningen forårsaker mange fordommer og rasistiske kommentarer, og er dessuten feilaktig.
Døving forteller at det også er kjønnsforskjeller knyttet til rasisme, både blant utøverne og de som opplever den.
– For eksempel er høyreekstremisme tradisjonelt dominert av menn, sier hun.
– Samtidig har jeg vært med i et forskningsprosjekt hvor vi har fulgt diskusjonstråder i åtte Facebook-grupper med høyreekstreme holdninger, og jeg ble overrasket over hvor mange kvinner som deltok, de fleste godt oppe i femtiårene.
Kjønnet rasisme
I tillegg opplever kvinner og menn ulike former for rasisme.
– Gutter og menn blir oftere utsatt for skjellsord og primitivisering. For eksempel ved at de blir sammenliknet med dyr, og får dyrelyder ropt etter seg, sier Døving.
– Mens jenter og kvinner i større grad enn menn blir møtt med avsky knyttet til utseende. Mange opplever å bli kalt skitne og stygge som barn, mens de som voksne opplever seksualisert rasisme. I tillegg hadde mange kvinner med østasiatisk utseende blitt møtt med forestillinger om at de var passive og underdanige.
Boka har ikke et overordnet kjønnsperspektiv, men noen av forfatterne har brukt kjønnsperspektiver i sine bidrag.
– Kjønnsperspektivet er nyttig når man skal forske på rasisme. Også fordi det tydeliggjør at kjønn og rasisme spiller inn på andre faktorer og på flere nivåer i samfunnet, sier Døving.
I forbindelse med utstillingen «U/SYNLIG - hverdagsrasisme i Norge» har hun og kolleger ved Holocaustmuseet intervjuet femti mennesker med ulik minoritetsbakgrunn og fra ulike steder i Norge.
– En erfaring som gikk igjen var at kvinner som bruker hijab opplevde at de ble oppfattet som mindre kunnskapsrike, fordi mange går ut ifra at de da er underdanige og undertrykket.
Et annet mønster i materialet er at mange som opplever rasisme forbigår det i stillhet. Grunnene de oppgir overrasker Døving.
– Det synes å være en bevisst strategi om å ikke irettesette eller konfrontere de som står bak handlingen når de opplever rasisme, forteller hun.
– De vil ikke gjøre seg selv til ofre, og ønsker å være høflige.
Denne artikkelen ble først publisert i Nyhetsmagasinet Kilden. Les originalen her.
—————
Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no
