Jeg er flau over at jeg ikke har tenkt på dette før, men: Kart er makt!

Mine studier i naturgeografi lærte meg litt om kartprojeksjoner, altså metoder for å gjøre jordkulen om til flate kart, men jeg lærte lite om kartleggingens psykologiske og politiske betydning.

For noen dager siden fikk jeg imidlertid en åpenbaring. Den startet med slaget ved Culloden i april 1746, siste akt av Jakobittopprøret som på den tiden hadde pågått i mer enn 50 år.

Mange tror slaget handlet om Skottlands frigjøring, men det handlet først og fremst om en krangel om den britiske tronen, der den ene part, jakobittene, hadde støtte i de skotske klanene. I et forsøk på å få kontroll i Skottland, bygde britene allerede på 1720-tallet en serie strategisk plasserte fort, forbundet med et nettverk av veier, kalt «Wade’s Roads» - oppkalt etter mannen som konstruerte og fikk dem bygget, general George Wade.

Kart ga britene kontroll

Etter slaget ved Culloden, der jakobittene ble knust i løpet av en liten time, trakk klanene seg tilbake i fjellene, langt utenfor britenes rekkevidde, langt bort fra de strategiske Wade’s Roads. Britene begynte da å tegne kart, og så snart fiendens oppholdssteder, nærliggende fjelltopper og passable pass var behørig registrert og nedtegnet, kunne de utvide sitt nett av veier. Dermed hadde de kontroll.

Hvilket ikke er ulikt det grepet romerne tok i samme område, nesten 2000 år tidligere.

I det hele tatt, det er greit å vite hvem og hva som er hvor, men like viktig er den psykologiske effekten av å se noe inntegnet på et kart. Hva enn det er, blir det plutselig mye, både viktigere og riktigere. Det er kanskje derfor kartleggingskunsten er blitt kalt «Prinsenes vitenskap» - den har vært et middel til å sikre seg rikdom og makt, et middel for å markere autoritet over både egne nasjoner og fremmede kolonier. Den som kan kartlegge noe, eier det! I hvert fall i psykologisk betydning.

Kartene avspeiler derfor intensjonene og interessene til de som tegner dem.

Oftere kart enn gevær

Hvorfor skriver jeg om dette? Inspirasjonen kom sikkert fra min gode turkamerat Jon, som har publisert et turkart over mitt hjemsted, Tjøme. På dette kartet kunne jeg se at stier og strender hyttefolk i flere år har forsøkt å avstenge med bommer, skilt og hengelåser, i tidligere tider faktisk var i daglig bruk av lokalbefolkningen. Badegjestene forsøker altså å etablere eksklusiv bruksrett, mens vi i urbefolkningen mister noe vi alltid har hatt.

Grunnen til at Tunstad-klanen likevel ikke går til krig mot hyttefolket bak stakittgjerdene, er en setning jeg fant hos den amerikanske geografen Bernard Nietschmann: Flere urfolk-territorier kan bli gjenvunnet og forsvart ved hjelp av kart enn ved hjelp av gevær.

Det finnes folk med miljøinteresse som har forstått dette bedre enn meg. Første gang kartlegging ble brukt som et våpen i kampen for urfolks rettigheter, var tidlig på 1970-tallet, blant inuitter og Cree-indianere nord i Canada. Det endte med opprettelsen av den autonome regionen Nunavut.

Ubebodde områder var tett bebodd

Siden den gang har flere entusiaster gjort en innsats for å gjøre moderne kartleggingsteknologi tilgjengelig for utsatte grupper urfolk, verden over. Det gjør mer inntrykk, når hevdvunne, gamle tradisjoner fremstilles edruelig og korrekt, slik vestligorienterte byråkrater er vant til å få dem presentert.

Et eksempel fra Mellom-Amerika: Inntil for 30 år siden eller så, viste offisielle kart over østkysten av Honduras, Nicaragua og Panama noen få havnebyer, og ellers ingenting annet enn skog. Underforstått; Her bor ingen, dette er ubebodd villmark.

Det som ikke kom frem av kartene, var at det bodde 6 millioner mennesker der, fordelt på 43 etniske grupper og hundrevis av landsbyer – Maya, Miskitu, Pech, Tawahka, Bribri, Teribe, Creol, Kuna, Rama, Sumu, Garifuna og så videre.

Men ingen hadde noensinne brydd seg med å kartlegge hvem, hva og hvor, så tømmerhoggere, gruveselskaper, kvegholdere og eiendomsspekulanter fra de mer møblerte delene av samfunnet ignorerte det hele, og tok for seg av naturens ressurser.

Gjenerobring ved hjelp av kart

Kartlegging på urbefolkningens premisser startet i 1993, initiert av en Washington-basert organisasjon ved navn Native Land, men gjennomført av urbefolkningen selv. Dermed hadde de et effektivt redskap i kampen mot naturødeleggelsene, og deler av den opprinnelige skogen overlevde faktisk.

Det finnes flere slike historier, først og fremst fra Amerika og Asia, men de siste årene også fra Afrika, hvor San-befolkningen i Sør-Afrika og Namibia har brukt kart som et middel til å gjenerobre sine gamle hjemland. Det samme har skjedd for urbefolkningen i Mau-skogen i Kenya, og etter hvert, en rekke andre steder.

Men, som med de skotske klanene i kamp mot britisk overmakt – kartlegging faller ikke alltid ut til urbefolkningens fordel. Noen urfolk foretrekker for eksempel å ikke bli sett, og vil derfor heller ikke ha landsbyene sine tegnet inn på noe kart.

Ulovlig kartbesittelse

I hovedsak har kartene likevel tjent urbefolkningen godt. De kan raskt, enkelt og øyeblikkelig vise hvor landet deres ligger. Ikke så rart da, kanskje, at enkelte ser på kartlegging som en trussel? I Indonesia er det således ulovlig å produsere kart uten myndighetens tillatelse og på enkelte steder i India er det ulovlig å kjøpe topografiske kart. I Sarawak på Borneo kunne urbefolkning bli arrestert for ulovlig kartbesittelse.

Enkelte afrikanske land, som Tsjad og Kamerun har til og med «u-kartlagt» deler av landet, og bebodde områder er beleilig nok blitt ubebodde igjen.

Mitt neste grep i kampen mot badegjest-imperialismen på Tjøme, blir følgelig å teppebombe lokalpolitikerne med dokumentasjon av tjømlingers foretrukne stier, en gang på 1860-tallet. Eller kanskje ikke?