Kronikk: Vitenskapen, kallet og profesjonen

Rune Slagstad tar i denne kronikken for seg teologifagets reise fra 1813 frem til i dag. Han redegjør for forholdet mellom teori og praksis, yrke og kall, med sideblikk til de tre andre klassiske fagene medisin, juss og filosofi.

Publisert
Universitetet i Oslo (UiO) het til 1939 Det kgl. Frederiks Universitet. UiO er Norges eldste universitet.
Universitetet i Oslo (UiO) het til 1939 Det kgl. Frederiks Universitet. UiO er Norges eldste universitet.

Det kgl. Frederiks Universitet fikk fra åpningen i 1813 fire embetsstudier ved fire fakulteter: et teologisk, et juridisk, et medisinsk og et filosofisk.

Embetsmannsstaten var ”juristenes stat”, som det har vært sagt, men denne stat var også en prestestat. Siden 1813 hadde Universitetets presteskole forrangen. Det teologiske fakultet stod først blant fakultetene i Oslo‐universitetets katalog, så lenge den forelå i papir.

Men lenge før papirkatalogens død ble det klart at kunnskapens vitenskapelige hovedhus ikke lenger var underlagt gudshusets formynderi.

Hegemoniet utfordres

1870‐tallets kulturkamp ble skjellsettende for Universitetets institusjonelle emansipasjon. Kirkens og teologenes ideologiske hegemoni ble utfordret – og i sentrale henseender nedkjempet. Den vitenskapelig emansiperte elite ble en ny ledende kulturelite.

Striden om historikeren Ernst Sars’ professorat ble et vendepunkt i så henseende. Sars’ professorale motstandere ble anført av Ernst Lochmann, professor i hygiene med epidemiologi (smittelære) som spesiale. Lochmann ville holde den positivistiske og ugudelige smittebærer unna Universitetet, men lyktes ikke: Sars ble på Stortingets initiativ professor i historie i 1874.

Utnevnelsen markerte Universitetets løsrivelse fra det teologiske overoppsyn; den innebar med kirkehistorikeren Einar Mollands formulering en prinsipiell anerkjennelse av Universitetets sekularisering.

Autonomi vs moderne vitenskap

To spørsmål er ofte blandet sammen i tolkningen av denne strid: på den ene side Universitetets institusjonelle autonomi, dets akademiske liberalitet; på den annen side det moderne begrep om vitenskap, det jeg vil kalle den liberale vitenskapelighet, bestemt av noen tilgrunnliggende normer som gjør vitenskap til vitenskap:

1) Vitenskapen er universalistisk, det vil si dens resultater gjør krav på almengyldighet.
2) Vitenskapen er uavhengig, det vil si den tjener ikke særinteresser.
3) Vitenskapen er kollektivistisk, det vil si alle og enhver har eiendomsrett til vitenskapens resultater.

I de teologiske miljøer har en tidvis forvekslet de to spørsmålene om institusjonell autonomi og liberal vitenskapelighet, derved at en antok at en institusjonell autonomi førte med seg en bestemt form for vitenskapelighet, en antiteologisk vitenskapelighet.

Et profesjonsuniversitet

Det kgl. Frederiks Universitet ble etablert i 1811 som en høyere akademisk anstalt for utdanning av statens embetsmenn: prester, jurister og leger. Det nye universitet var med sine ”brødstudier” med en term som ikke var i omløp på den tiden, i realiteten et
profesjonsuniversitet.

Teologi, juss og medisin er akademiske praksisvitenskaper knyttet til hver sin identitetsdannende samfunnsinstitusjon: medisinen til helseinstitusjonen, jussen til rettsinstitusjonen og teologien til kirkeinstitusjonen.

Forholdet teori‐praksis fikk en tankevekkende ulik løsning i de tre fag.

Tre forhold til praksis

Medisinen, som var et håndverksfag som ble gradvis vitenskapeliggjort utover 1800‐tallet, fant tidlig en institusjonell løsning på teori‐praksisproblemet. Rikshospitalet, anlagt i 1826 under professor Frederik Holsts ledelse, ble umiddelbart integrert i medisinerutdannelsen. Fakultetets professorer var også Rikshospitalets overleger, Rikshospitalet ble sentrum for en medisinsk utdannelse som var klinisk orientert.

Medisinerstudentene fikk del i en vitenskapelig forskningskultur med en ekspanderende spesialisering, samtidig som de lærte utøvelsen av legeyrket ved deltakelse i klinikken i en slags førmoderne mester‐elev‐relasjon.

Jussen har på sin side helt frem til i dag vært et rent teoretisk studium uten praksisbevissthet.

Teologien står i en mellomstilling. Det praktisk‐teologiske seminar ble formelt opprettet i 1848, knyttet til så vel fakultet som kirke, med et tyngdepunkt i de gudstjenestelige oppgaver. Teori‐praksis‐tematikken har fulgt som et vedvarende frustrasjons‐ og diskusjonsemne gjennom en mer enn 150‐årig historie, beskrevet av blant annet av Hallgeir Elstad og av Vidar Haanes i hans avhandling og i mindre, videreførende studier.

Et uartikulert rop

En typisk tilspissning fikk diskusjonen i oppbruddstiden omkring første verdenskrig. ”Sæt en teolog like fra studiepulten og ut paa en talerstol foran 400 fiskere, som kommer like fra et feilslaat utror, saa vil han føle sig hjælpeløs som den der ikke kan sproget. (…) Paa den maate er det gaat for sig, at vort teologiske liv er kommet paa avstand av menneskelivet ellers.” Det var den senere biskop Eivind Berggravs formanende ord i 1913.

Han ville ha en gjennomgripende revisjon av teologistudiet, der mye akademisk ”dødkjøt” ble skåret bort og ”mange nye opgaver” ført inn. Berggrav ble fulgt opp av Johs. Johnson, nettopp hjemvendt Madagaskarmisjonær: ”Gang paa gang har der løftet sig stemmer for at faa vor presteuddannelse omlagt. Menighetsfakultetet er et kanske noget uartikulert rop som gaar ut paa just dette.”

Kallet som forsvant

Profesjonsideologien har i senere år vunnet frem på bred front både i samfunnslivet generelt og i akademia spesielt, ansport blant annet av velferdsstatens mange nye profesjoner, så som fysioterapeuter, sosionomer, barnevernspedagoger og journalister. Det er mange som vil ha en plass i den akademiske solen.

Velferdsstatens profesjoner produserer ideologi med tilbakevirkende kraft på de vel etablerte profesjoner. Akademikerne er på vei ut, profesjonsutdannede av mange slag på vei inn. Kallet forsvant ut først hos sykepleierne og lærerne og nå også hos prestene.

Også presteutdannelsen er blitt en profesjonsutdannelse. I et miljø som skulle være vel kjent med ordets makt, skulle det være overflødig å minne om at ordet også i denne sammenheng kan fange. Profesjonaliseringsdriften kan bli for sterk. Ingen – hverken teologien, kirken eller samfunnet for øvrig – vil være tjent med en sosionomisert presteutdannelse.

Et moderne kall

Max Weber holdt ved utgangen av første verdenskrig sine to store forelesninger ”Wissenschaft als Beruf” og ”Politik als Beruf” med den tvetydighet som ligger i det tyske ”Beruf”: både kall og yrke, og derved spenningen mellom kulturelt kall og profesjonalisert yrke.

Kanskje er det noe som går tapt med den profesjonsideologiske ekspansjon?

”Kallet” er kanskje et ord av fortid, men også de moderne profesjoner trenger noe som kan gi tyngde i forhold til tidens uutholdelige letthet, og spenne en høyere etisk himmel enn den som er festet til den profesjonelles spesialiserte egeninteresse. Til denne diskusjonen burde teologene føle seg særlig kallet.

__________

Kronikken er en forkortet versjon av en forelesning gitt av Rune Slagstad i anledning rektor Vidar L. Haanes 50-årsdag. Haanes er professor i kirkehistorie og rektor ved Det teologiske Menighetsfakultet.