«Menn har vært så flinke til å vise de tingene i islam som er til deres fordel. De har lenge klart å skjule de rettighetene kvinner har i islam, for det hadde vært veldig farlig for dem om det kom fram. Sånn har det vært gjennom historien. (…) Det har alltid vært små feminister som meg, men de har aldri kommet så langt. Men jeg vil komme langt».

«Tasneem», som sier dette, er en av de unge norske muslimene som har vært informanter for Christine Jacobsens doktoravhandling i sosialantropologi Staying on the Straight Path.

Tasneem har tyrkisk bakgrunn, men har bodd i Norge mesteparten av sitt liv. Mot slutten av tenårene fatter hun en ny interesse for religionen hun er født inn i. Hun begynner med hijab og prøver seg i muslimske ungdomsorganisasjoner og kvinnegrupper.

En slik religiøs søken er noe hun deler med mange av ungdommene Jacobsen møtte i løpet av sitt flere år lange feltarbeidet i to muslimske ungdomsorganisasjoner, Norges Muslimske Ungdom og Muslimsk studentsamfunn.

- Mange av de unge oppfatter en slik religiøs søken som en slags tilbakevendelse. «Å vende tilbake til islam» karakteriserer en prosess som både er individuell og kollektiv, forklarer Jacobsen.

- Dels handler det om å utvikle et mer personlig forhold til islam, hvor det å være muslim er noe mer enn en identitet man har arvet fra sine foreldre. De ser også for seg at oppvekst i et ikke-muslimsk samfunn fjerner dem fra islam.

- Å vende tilbake betyr at de gjenfinner «den rette vei», en praksis i tråd med religionen.

Det kollektive prosjektet handler om å revitalisere religionen.

- Tanken er at den religiøse praksisen og fortolkningen har blitt uekte, og at man må gå tilbake til kildene for å finne det sanne og ekte islam. Revitaliseringen er en prosess som foregår i muslimske samfunn over hele Vesten, og også i muslimske land, sier Christine Jacobsen.

Kjønnsblanding

Organisasjonene Jacobsen har studert skriver seg inn i denne bevegelsen. De er startet opp med et nokså uttalt mål om å finne en ny måte å være muslim på.

I motsetning til andre muslimske miljøer, får nasjonalitet, språk og etnisitet relativt liten vekt i ungdomsorganisasjonene. Det samlende er en felles erfaring av å være muslim og minoritet i et vestlig samfunn, og da ikke minst opplevelser av bli ekskludert som «utlending» eller «innvandrer».

- Ungdommene har en sterk vilje til å videreføre religionen, men stiller samtidig spørsmål ved det de har lært hjemme, forteller Jacobsen.

- Hvilke deler av tradisjonen kan de forkaste eller gi avkall på og fremdeles være gode muslimer? Hva er kjernen i religionen?

- En viktig del av jakten på en ny muslimskhet er å utfordre kjønnsurettferdighet og enkelte kjønnede praksiser. Det gjelder særlig for kvinnene, men også for mange av mennene.

Både Norges Muslimske Ungdom og Muslimsk studentforbund har vakt oppsikt og til dels forargelse, kanskje særlig i foreldregenerasjonen, med sin kjønnsblandede organisasjonsform.

- At kjønnene er organisert sammen, er ganske unikt i muslimsk organisasjonssammenheng. Men ungdommene har jobbet aktivt for å skape aksept for sin måte, og delvis oppnådd slik aksept, sier Jacobsen.

Med Mohammed for likestilling

«På profetens tid var det radikalt at kvinner skulle ha lov til å ta utdannelse og arbeid utenfor hjemmet. Radikalt i forhold til vår tid er for eksempel radikal kjønnskvotering til høyere stillinger. Det er radikalt. Og da syns jeg på en måte at radikal kjønnskvotering kan være i Profetens ånd».

Som Haani gjør her, finner de unge muslimene argumenter for likestilling i profeten Mohammeds lære og praksis.

Det vises for eksempel til at Mohammed ikke overlot husarbeidet til sine koner, han stoppet sine egne sokker, og lekte med og oppdro barna. Slike fortellinger om Profeten brukes gjerne for å argumentere for at menn bør delta i arbeidet i hjemmet.

- Ungdommene baserer for en stor del sin kritikk av kjønnsurettferdighet i den islamske tradisjonen. Ikke minst i spørsmål angående ekteskapsinngåelse refererer de unge til at tvangsekteskap er forbudt i islam og at religionen gir både kvinner og menn rett til å bestemme hvem de vil gifte seg med.

Likeverd, men ikke feminisme

Organisasjonene tilstreber kjønnsbalanse og oppmuntrer kvinner og jenter til å ha aktive roller.

- Norges Muslimske Ungdom og Muslimsk Studentsamfunn ser på seg selv som framskredne når det gjelder kvinners deltakelse sammenlignet med tilsvarende organisasjoner i andre europeiske land. De tilskriver gjerne dette at de er norske og at likestillingen står sterkere i Norge enn andre steder i Europa, sier Jacobsen.

- Samtidig er aktive kvinner og diskusjoner om kjønn utbredt innenfor islamske revitaliseringsbevegelser både i Europa og i muslimske land. Så dette er ikke noe unikt norsk, legger hun til.

Det at de unge muslimene utfordrer kjønnede praksiser og kjønnsurettferdighet i egne liv, betyr ikke nødvendigvis at de slutter opp om de idealer som vanligvis knyttes til likestilling, eller at de ser måten kjønnsrelasjoner praktiserer på i det norske samfunnet som et ideal.

- Mange spør meg om og når muslimene vil nå opp til «vårt likestillingsnivå». Men man kan ikke ta for gitt at det er målet for ungdommene selv. De er kritiske til mange kjønnede praksiser i Norge og Vesten mer generelt, for eksempel den sterke seksualiseringen, sier Jacobsen.

De reserverer seg også mot et for sterkt fokus på likhet mellom kjønnene.

- Både de unge mennene og de unge kvinnene er opptatt av at kjønnene er forskjellige og utfyller hverandre. Det de opponerer mot er hierarkisering og urettferdighet, forklarer Jacobsen.

- En slags forskjellsfeminisme, med andre ord?

- Det kan du si, men de færreste kaller seg feminist. Feminismebegrepet oppfattes som veldig ladet, og blir i stadig større grad knyttet til paternalisme og rasisme. Her mener jeg det er grunn til å rope varsko:

Så lenge feministisk retorikk brukes i en kulturrasistisk retorikk, for eksempel for å legitimere krigføring i muslimske land eller strengere innvandringspolitikk, blir det svært vanskelig for unge norske muslimer å identifisere seg med en feministisk posisjon.

For feminister må det være en viktig utfordring å motsette seg at feministisk retorikk brukes til å undertrykke, oppfordrer Jacobsen.

Endrer praksis seg?

- En ting er å nytolke den religiøse tradisjonen, noe annet er å skape rom for endret praksis i eget liv. Får ungdommene gehør for sine nye måter å tenke på eller havner de i konflikt med foreldregenerasjonen?

- Noen opplever konflikter, men det er mye vanligere å innta en slags mellomposisjon. Selv om ungdommene er kritiske til noe av det foreldregenerasjonen står for, er de ikke revolusjonære. Som de fleste av oss har de stor forståelse for foreldrene sine, og foretrekker lirking og forhandlinger framfor åpen konflikt, sier Jacobsen.

Hun understreker at endring i kjønnede praksiser ikke bare dreier seg om islamtolkning og forholdet til foreldregenerasjonen, men også om hvordan kjønn, etnisitet og klasse skaper ulike betingelser for deltakelse og innflytelse i samfunnet ellers, for eksempel i utdanningssystemet, arbeidslivet og politikken.

- Sånn sett kan tilgang til arbeidslivet, trygge barnehageplasser og gode fødselspermisjonsordninger være vel så viktig, slår hun fast.