Arbeiderpartiet har medvind før valget i september. Så lenge innvandring ikke blir et hett tema i valgkampen, kan det gå bra.

De sliter nemlig veldig når innvandring kommer høyt opp på den politiske agendaen.

– Da blir Arbeiderpartiet utydelige. I stedet kommer Fremskrittspartiet inn og klarer å mobilisere deler av velgermassen gjennom å fortelle at de vil være tøffere i klypa, sier sosiologiprofessor Grete Brochmann ved Universitetet i Oslo.

Skulle det ikke skje noe dramatisk i verden rundt oss de nærmeste månedene, tror ikke Brochmann at innvandring blir et brennbart tema i årets valgkamp.

– Det kommer veldig få asylsøkere til Norge nå. Og det er jo gjerne asylsøkere som skaper temperatur i debatten, sier hun.

Innvandring et vanskelig spørsmål

Det er ikke bare i Norge at sosialdemokratiske partier har et vanskelig forhold til temaet innvandring.

– Innvandring er et komplisert spørsmål for sosialdemokratiske partier generelt, men særlig i Skandinavia, mener professoren.

Brochmann har nå bidratt med et kapittel i boka «Comparative Social Research».

Her har hun studert innvandringspolitikken til de sosialdemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark de siste 50 årene. Metoden er historisk analyse og dokumentstudier.

Ble forskjellig etter hvert

Innvandringen til Skandinavia begynte å skyte fart på 1960- og 1970-tallet.

Da hadde de tre sosialdemokratiske partiene i Norge, Sverige og Danmark en ganske samstemt politikk, finner Brochmann ut i studien sin.

De skulle bli mye mer ulike etter hvert.

I starten var innvandringen til Skandinavia stort sett arbeidsinnvandring.

Fagbevegelsen i de tre landene kom sterkt på banene. Mye handlet om bekymring for det vi i dag kaller «sosial dumping».

– De var redd for at det skulle danne seg et sjikt av reservearbeidskraft i arbeidsmarkedet. At disse nye innvandrerne ville bidra til å presse ned lønningene og svekke rettighetene arbeidere hadde kjempet seg til i Norden. Alle tre innførte innvandringsregulering på 1970-tallet for å håndtere slike utfordringer.

Da innvandringen etter hvert ble dominert av asylsøkere og personer som søkte familiegjenforening, ble situasjonen endret.

Da kunne ikke de politiske redskapene som var innført lenger brukes.

Sverige førte an i innvandringspolitikken

Sverige hadde en ganske omfattende arbeidsinnvandring før Norge og Danmark.

Dermed satte svenske sosialdemokrater tonen for innvandringspolitikken i Skandinavia.

På 1970-tallet hadde sosialdemokratene sittet med makten i Sverige i over 40 år.

Integrasjonspolitikken i Sverige fulgte to spor:

På den ene siden skulle nykommerne få tilgang til like rettigheter som de som bodde her.

På den andre siden skulle det skapes et rom for at de kunne bevare sin opprinnelige kultur og religiøse tradisjoner.

Svensk kultur ble nedtonet

Svenskene lagde en politikk som kombinerte regulering av innreise med likebehandling og integrasjon. Samtidig var de svenske sosialdemokratene opptatt av at innvandrerne skulle ha lik lønn og likebehandling med svensker.

Men det var også viktig at det svenske samfunnet ikke skulle forvente at innvandrerne ble «svenske» i kulturell forstand.

Tradisjonell svensk kultur ble nedtonet til fordel for verdier knyttet til demokrati og menneskerettigheter, skriver Brochmann i sin analyse.

Utviklingen var tydelig påvirket av ideologi, mener hun.

Sentrale aktører var politisk radikale byråkrater, interessegrupper og forskere. Alle var blitt inspirert av nye ideer om verdimangfold og kulturell toleranse.

Danmark var klart mer skeptisk

Fra starten av fulgte Norge veldig tett det som skjedde i Sverige. Slik var det helt fram til 1990-tallet, forteller Brochmann.

– Når du leser offentlige norske dokumenter, kan du kjenne igjen formuleringer som er direkte oversatt fra svensk.

Også Danmark adopterte mange av de nye ideene fra Sverige. Men pakken som svenskene utviklet, ble tatt mye mer kritisk imot i Danmark enn i Norge.

– Danmark var veldig skeptisk til å fire på nasjonens tradisjonelle tenkning. Ideen om «multikulturalisme» fikk ikke i nærheten samme gehør i Danmark som den fikk i Sverige og Norge, sier Brochmann.

Danskene var motstandere av særordninger og tilpasset politikk for innvandrere.

Svenskene var sjenerøse

Rundt år 2000 skilte innvandringspolitikken i de tre landene i Skandinavia lag.

På noen områder gikk Sverige og Danmark motsatt vei.

Fra 2006, da Fredrik Reinfeldt fra Moderatarna fikk regjeringsmakten, førte Sverige en svært liberal innvandringspolitikk.

Denne politikken preget Sverige helt fram til flyktningekrisen i 2015.

Da hadde svenskene tatt imot innpå 160 000 flyktninger. Flertallet kom fra Syria.

Men nå kom det en betydelig vending i politikken.

Sverige, under sosialdemokratisk ledelse, ønsket å signalisere en mye strammere linje, og plassere seg som ett av de mest restriktive mottakerlandene i EU.

Etter dette har langt færre fått asyl i Sverige.

Men sammenliknet med Norge og Danmark ligger Sverige stadig på et høyt nivå, i forhold til folketallet, sier Brochmann.

Danmark stadig hardere i klypa

Danmark startet sin restriktive innvandringspolitikk allerede tidlig på 2000-tallet.

Regjeringen til statsminister Anders Fogh Rasmussen fra det borgerlige partiet Venstre innførte i 2002 en ordning der innvandrere – og andre med kort botid – ikke lenger skulle motta sosialhjelp.

I stedet fikk de noe som ble kalt starthjelp, som innebar betydelig mindre støtte fra staten.

Dagens sosialdemokratiske statsminister, Mette Frederiksen, har ført denne restriktive linja videre.

Og hun viser seg å bli stadig hardere i klypa.

Nylig fikk 94 syrere beskjed om at de ikke lenger får opphold i Danmark. Det er ventet at langt flere får samme beskjed framover, skriver NRK.

Mest restriktiv i Europa

I dag fører Danmark – med Socialdemokratene i spissen – den aller mest restriktive innvandringspolitikken blant de tradisjonelle innvandringslandene i Europa.

– De danske sosialdemokratene har signalisert at de vil tilbake til sine røtter, der nasjonale grunnverdier og solidaritet skal ha større betydning enn menneskerettigheter og multikulturalisme.

På denne måten har partiet greid å utmanøvrere Dansk Folkeparti, sier Brochmann.

Svenskene, med Socialdemokraternas statsminister Stefan Löfven i spissen, har altså endret innvandringspolitikken sin siden 2015.

– De innførte grensekontroll og ønsket å legge seg på den mest restriktive linjen i EU. Blant annet når gjelder midlertidig beskyttelse og tildeling av rettigheter, sier Brochmann.

Dette var ment som en midlertidig løsning etter flyktningkrisen, for å signalisere at Sverige ikke lenger er det liberale asyllandet i Europa.

Også debatten I Sverige har endret seg

I årene som har gått etter 2015 er flere midlertidige ordninger i Sverige gjort permanente, forteller Brochmann.

Før sommerferien skal Socialdemokraterna lande en ny innvandringspolitikk for Sverige.

– Det er knapt noen som tror at de går tilbake til tilstanden før flyktningkrisen i det store og hele. Også den offentlige debatten i Sverige har endret seg. Ikke minst Sverigedemokraternas sterke vekst er en tydelig beskjed om at deler av befolkningen i Sverige er opptatt av at man skal stramme til.

Populismen kom sent til Sverige

Det norske Fremskrittspartiet ble etablert i 1973 og fikk under partileder Carl I. Hagen fra slutten av 1980-tallet en klarere profil mot innvandring.

Men i Danmark hadde et parti med akkurat samme navn allerede på 1970-tallet markert seg som innvandringskritisk.

Det bidro til at innvandring tidlig ble et politisert tema i Danmark – også for de danske sosialdemokratene.

Brochmann peker på at Danmark i tillegg er mer ideologisk nasjonsorientert i innvandringspolitikken enn både Sverige og Norge.

I Sverige var innvandring i utgangspunktet mindre politisert og i sterkere grad et ekspertstyrt tema sammenliknet med i Danmark og Norge, sier Brochmann.

Så kom Sverigedemokratene

Men ved i valget i 2010 kom det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene seg over sperregrensen. Ved valget i 2018 ble partiet tredje størst.

Mye har endret seg.

Brochmann synes det er interessant hvor mye mer «innvandringsvennlig» den offentlige debatten har vært i Sverige sammenlignet med i Norge, og særlig sammenlignet med i Danmark.

– Det viser i hvor sterk grad offentlig diskusjoner er nasjonale, mener hun.

– Det er stor forskjell på debattklimaet i de tre skandinaviske landene, ikke bare når det gjelder innvandring, men også i andre spørsmål. Det har det vært lenge.

Norge fant en mellomposisjon

I Norge har Arbeiderpartiet plassert seg et sted midt imellom sine svenske og danske kolleger. Og har latt seg inspirere av begge, mener Brochmann.

Med et økende antall asylsøkere fra slutten av 1980-tallet og Fremskrittspartiets vekst fra 1990-tallet og fremover, ble Arbeiderpartiet mer splittet i synet på innvandring, påpeker hun.

Norge har altså ganske tydelig ønsket å plassere seg på midten i innvandringspolitikken. Men har vi begynt å la oss inspirere mer av Danmark?

– I velferdspolitikken har Norge etter hvert begynt å se mer og mer til det Danmark gjør, særlig etter at Solberg-regjeringen tok over, sier Brochmann.

Men hva som skjer videre, om Arbeiderpartiet kommer i regjering til høsten, er uvisst, mener hun.

Brochmann tror nok at både Stefan Löfven i Sverige og Jonas Gahr Støre i Norge følger tett med på det som skjer i det danske søsterpartiet.

Hun tror likevel ikke at Arbeiderpartiet kommer til å adoptere den restriktive vendingen som vi ser i Danmark.

– Den innvandringspolitikken som det ble flertall for på forrige Arbeiderparti-landsmøte, har i seg en del av den samme tenkningen. Men det er ikke dermed sagt at de vil følge i fotsporene til Danmark. For det som har skjedd i Danmark under statsminister Mette Frederiksens regjering er en ganske ytterliggående dreining, særlig i asyl- og flyktningpolitikken.

En dansk sosialdemokratisk suksess

Over hele Europa sliter sosialdemokratiske partier i motvind. Med ett stort unntak: Danmark.

De siste årene har Socialdemokratene under Mette Frederiksen vært en suksess, rent valgteknisk.

Det mener Peter Egge Langsæther. Han er statsviter og forsker ved Universitetet i Oslo. Han synes utviklingen i dansk politikk er veldig interessant:

– Mette Frederiksen har fått til en snuoperasjon. Hun henvender seg direkte til den danske arbeiderklassen. Hun sa til velgerne som forlot dem til fordel for det innvandringskritiske Dansk Folkeparti: «Det er ikke dere som har sviktet oss. Det er vi som har sviktet dere.»

Snuoperasjonen har ført til at Danmark har fått det mest sosialistiske folketinget på flere tiår.

Har klart å samle troppene

Snuoperasjonen hos de danske sosialdemokratene handler om å innføre en restriktiv pakke av reformer samtidig, både i innvandringspolitikken og i innvandrerens tilgang til velferdsgoder.

I velferdspolitikken forsøker de å gjøre inngangsporten for innvandrere mye smalere enn før.

Det er fordi de i bunn og grunn ikke ønsker innvandring av flyktninger, mener Brochmann.

Kombinasjonen av en streng innvandringspolitikk og en mer klassisk sosialdemokratisk sosialpolitikk har slått godt an blant de danske velgerne.

– Politikken hennes får sterkt gehør i den delen av befolkningen som Mette Frederiksen appellerer til. Men hun har også klart å samle troppene i partiet bak den plattformen som hun vant valget på.

– Etter valget har hun faktisk skrudd ytterligere til. Det siste som har skjedd i Danmark, med forsøksvis returpolitikk overfor syrerne, er også i europeisk sammenheng en ytterliggående linje, påpeker Brochmann.

Hva med velgerne?

Hvem stemmer på de sosialdemokratiske partiene i Danmark, Sverige og Norge i dag?

Velgermassen til de fleste sosialdemokratiske partier er en allianse av arbeidere og en del nye middelklassegrupper. De siste kan være alt fra sosionomer til lærere og professorer, sier Langsæther.

Men nettopp her ligger et stort problem for de sosialdemokratiske partiene: At velgerne deres er så forskjellige.

– Velgerne er stort sett enige om den økonomiske omfordelingspolitikken. Men de er ikke enige om verdispørsmål. De fleste slike partier har derfor falt ned på å være liberale i flere verdispørsmål, som for eksempel det som handler om innvandring.

Langsæther tror derfor ikke det er sannsynlig at Støre vil følge i Frederiksens fotspor.

Arbeiderpartiet fortsatt arbeidernes parti

Arbeiderpartiet er fortsatt det aller mest populære partiet blant norske arbeidere, minner Langsæther om.

Oppslutningen om partiet i denne gruppen ligger på rundt 30 prosent. Og ifølge Valgundersøkelsen 2017 er dette den gruppen i samfunnet som er minst positive til innvandring.

Foran høstens stortingsvalg er antakelig Senterpartiet og Fremskrittspartiet de største utfordrerne til Arbeiderpartiet i kampen om velgerne. Begge kan få mye av årets valgkamp til å handle om distriktspolitikk.

Peter Egge Langsæther synes derfor det er interessant at Arbeiderpartiet nå prøver seg på noe av det samme med norsk distriktspolitikk som Mette Frederiksen har greid i Danmark med dansk innvandringspolitikken: Å ta den – og velgerne som følger med – tilbake fra utfordrerne.

Arbeiderklassens innvandringsskepsis

– Hvorfor er arbeiderklassen så innvandringskritisk?

– Dette har vært forklart på ulikt vis, svarer Langsæther.

– Noen viser til at arbeiderne er mer utsatt for konkurranse fra innvandrere, både på arbeidsmarkedet og når det gjelder tilgang på velferdstjenester.

– Andre trekker fram fremmedfrykt og fordommer. De antyder at dette kan være knyttet til utdanningsnivå eller til og med kognitive evner.

En opphetet debatt

Forskeren i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo forteller oss at det nå pågår en opphetet internasjonal debatt i akademia om nettopp dette. Folk diskuterer også om støtten til høyrepopulister er knyttet til økonomi eller om det heller handler mer om kultur.

– Selv tror jeg ikke at det bare er én forklaring. Jeg opplever det dessuten som fordomsfullt å anta at andre folks holdninger skyldes at de er dummere enn oss selv. Man bør ha godt empirisk belegg for å si noe sånt.

Langsæther synes et stort og interessant spørsmål er om høyere utdanning gjør at folk blir mer forståelsesfullt innstilt til innvandring.

– Eller handler det heller om at det er de gruppene som er mest positive til innvandring, som tar mest utdanning?

– En tredje mulighet er at personer som tar høyere utdanning, stort sett havner i andre klasseposisjoner enn dem med lav utdannelse og dermed har ulike interesser knyttet til innvandring, sier han.

Kilde:

Nik Brandal, Øyvind Bratberg og Dag Einar Thorsen (red.): Social Democracy in the 21st Century, Comparative Social Research

les også

Hvorfor er heltene i den svenske sosialdemokratiske fortellingen blitt til skurker?

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?