Flere innvandrergrupper ligger riktignok lavt på kriminalitetsstatistikken – under gjennomsnittet for befolkningen ellers.

Det gjelder for eksempel innvandrere fra Kina, India og Filippinene.

Samtidig har det vært kjent en stund at noen innvandrergrupper ligger veldig høyt.

Det gjelder for eksempel innvandrere fra Irak, Kosovo, Somalia, Afghanistan og Iran.

Hva er forklaringen på det?

Befolkningsstruktur

Statistisk sentralbyrå (SSB) la nylig fram en rapport der forskerne justerer kriminalstatistikken for de ulike innvandrergruppene ut fra faktorer som kjønn, alder bosted og sysselsetting.

Dette er nemlig faktorer som være med å forklare overrepresentertasjonen på kriminalstatistikken for noen av gruppene.

Fra før vet vi for eksempel at unge menn statistisk sett begår desidert flest lovbrudd.

Kun 16 prosent av alle som ble straffet i 2008, var kvinner. Samme år ble 5,8 per 1000 innvandrerkvinne straffet, sammenlignet med 5,2 per 1000 kvinne i den øvrige befolkningen.

Innvandrergruppene fra land med høyest andel straffede er ofte kjennetegnet ved en høy andel unge menn. Vi vet også fra før at unge begår mer kriminalitet enn eldre.

Når forskerne justerer for befolkningsstruktur, dannes det derfor et tydeligere bilde av i hvilken grad enkelte innvandrergrupper egentlig er overrepresentert blant lovbrytere, sammenlignet med resten av befolkningen.

Resultatene viser at alder og kjønn kan forklare mellom 25-45 prosent av overrepresentasjonen hos gruppene med mest kriminalitet.

- Bortimot dobbelt

SSB-rapporten viser at i perioden 2004-2008 ble litt over 5 prosent av ikke-innvandrere i Norge idømt straff minst én gang.

Tallet for irakiske innvandrere var rundt 17 prosent. Av innvandrere fra Kosovo ble 16 prosent dømt, mens tallet var 15 prosent for somaliske og 14 prosent for afghanske og iranske innvandrere.

Justeringen for de fire faktorene kjønn, alder, bosted og sysselsetting sørger for en viss utjevning.

Kjønn og alder har mye å si, mens bostedskommune ikke spilte noen stor rolle, og sysselsetting bare hadde en liten effekt.

Når tallene justeres havner de på rundt 11 prosent straffede for Kosovo, 8 prosent for Somalia, 7 prosent for Afghanistan og 10 prosent for Iran (se figur nederst i artikkelen).

Selv etter justeringen er det altså store forskjeller mellom enkelte innvandrergrupper og den øvrige befolkningen.

- Flere land har bortimot dobbelt så høy andel straffede som den øvrige befolkningen, sier SSB-forsker Torbjørn Skarðhamar til forskning.no.

Mønsteret er gjeldende selv om forskerne deler opp statistikken etter type kriminalitet.

Rapporten Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning har Skarðhamar laget sammen med Kristin Henriksen og Lotte R. Thorsen. Den ble publisert i sommer.

Forskjellsbehandling

- Et vesentlig poeng er om innvandreres overrepresentasjon blant straffede kan skyldes at de har en høyere oppdagelsesrisiko, fordi de er mer utsatt for kontroll fra politiets side.

Det skriver Skarðhamar og Thorsen i en fersk artikkel i SSB-tidsskriftet Samfunnsspeilet.

- Det kan også tenkes at enkelte grupper blir lettere anmeldt, sier Skarðhamar.

SSB-forskerne har ikke selv undersøkt denne typen diskriminering som forklarende faktor, men refererer til annen forskning på feltet.

- Det kan være slik at innvandrere blir tilsiktet eller utilsiktet diskriminert av rettssystemet. Noen studier antyder at noe slikt kan være tilfelle, skriver de.

- At unge mørkhudede gutter lettere blir stoppet og sjekket tilfeldig av politiet, virker heller ikke usannsynlig – og det finnes en del historier om dette, fortsetter SSB-forskerne.

Én hypotese er altså at måten rettsvesenet møter innvandrere og deres norskfødte barn på, har konsekvenser for overrepresentasjonen i kriminalstatistikken.

Problemet er at det ikke finnes sikre, systematiske undersøkelser av dette, ifølge SSB-forskerne.

- Det er også uklart om en eventuell diskriminering vil kunne forklare variasjonen mellom innvandrergruppene, sier Skarðhamar.

- Spørsmålet må derfor regnes som uavklart i norsk sammenheng, skriver SSB-forskerne.

Tilspisser seg

Men det finnes noe kunnskap på feltet. Ragnhild Sollund er professor ved Institutt for kriminologi og rettsosiologi ved Universitetet i Oslo, og har blant annet forsket på møtet mellom politi og unge innvandrere.

I motsetning til SSB-rapporten som er en tallmessig beskrivelse av situasjonen, har Sollund gjort en kvalitativ undersøkelse ved å intervjue ungdommer og politi, og ved å observere politiets adferd overfor etniske minoriteter når de var ute på patrulje.

I en studie som ble gjennomført i perioden 2004-2007 viser hun hvordan ellers trivielle møter mellom innvandrergutter og politiet lettere eskalerer fordi begge parter møter hverandre med mistillit. Funnene hennes er samlet i boka Tatt for en annen.

- Vi har ikke et rasistisk politi i Norge, men situasjoner eskalerer for eksempel når politiet møter minoritetsungdom med større mistanke enn norsk ungdom, fordi de vet at noen grupper er mer representert i kriminalstatistikken, sier Sollund til forskning.no.

Skeptiske til politiet

Hun understreker at politiet var seg svært bevisste at de ikke skulle forskjellsbehandle, men at det likevel kunne oppleves slik for ungdommene som ble stoppet, når de ikke forsto hvorfor de ble stoppet.

- Ett av poengene er at noen av minoritetene kan være mer synlige, og blir lettere tatt, fordi politiet er mer oppmerksomme på dem, sier hun.

Men det var ikke bare politiet som hadde et mistenksomt blikk. Innvandrerguttene møtte politiet med sin egen skepsis, og var raske til å stemple dem som rasister.

- Politiet kunne være litt tilbakeholdne på grunn av dette, og det kunne være vanskelig å oppnå en god dialog. Slike beskyldninger er jo noe som innvandrerungdom kan bruke strategisk, sier Sollund.

- Gjensidig mistillit kan føre til at situasjoner tilspisses, sier hun.

- Jeg syns Sollund viser til noen plausible mekanismer for hvordan situasjoner som involverer innvandrerungdom og politi kan eskalere på måter som kanskje ikke ville skjedd med andre, sier Skarðhamar.

Registrert vs. selvrapportert

NOVA-studiene Ung i Norge (2005) og Ung i Oslo (2007) peker også i samme retning. Her blir ungdommene selv bedt om å oppgi lovbrudd de har begått.

I Ung i Norge rapporterte 19 prosent av innvandrerguttene at de hadde begått kriminalitet, sammenlignet med 13 prosent av andre gutter. Tilsvarende resultater gjaldt for Ung i Oslo-undersøkelsen.

- Det kan dermed se ut som det er betydelig større forskjell mellom innvandrerungdom og annen ungdom når det gjelder registrert kriminalitet enn når det gjelder selvrapportert kriminalitet, kommenterer SSB-forskerne i sin rapport.

- En mulig forklaring på dette kan være at det er systematiske forskjeller i hva innvandrerungdom og annen ungdom er villig til å rapportere i et spørreskjema, men det kan også indikere at det foregår en eller annen form for forskjellsbehandling i rettsvesenet, skriver de.

Individuell bakgrunn

Det er usannsynlig at denne typen forskjellsbehandling er den eneste forklaringen på hvorfor noen innvandrergrupper er overrepresentert i kriminalstatistikken.

- Et annet spørsmål er i hvilken grad overrepresentasjonen skyldes situasjonen her i Norge eller personenes bakgrunn før de kom til Norge, skriver SSB-forskerne.

De tror noen mekanismer er innvandrerspesifikke og knyttet til situasjonen som innvandrer og grunnen til at folk har kommet til Norge.

- Folk kommer hit av vidt forskjellige grunner. Noen kommer på grunn av arbeid, noen kommer for gjenforening, mens andre flykter fra krig og forfølgelse, sier Skarðhamar.

- Noen har kommet hit lett, mens andre har vært gjennom ganske vanskelige reiser, og det er nærliggende å tro at disse tingene har betydning, sier han.

Løsrevet

Her får Skarðhamar støtte av Sollund.

- Innvandrere er ofte mer sårbare sosialt sett ved at de kan ha problemer med språket, og med sosial utstøting, sier hun.

- De som kommer som flyktninger kan ha vansker med å finne seg til rette og mangle sterke sosiale tilknytninger. De må kanskje vente lenge på å få oppholdstillatelse, og kan være traumatisert på grunn av erfaringer fra krig og forfølgelse, sier Sollund.

- De blir liksom løsrevet fra sosiale og normative tilknytninger, sier hun.

I en studie fra 1999 intervjuet Sollund 16 voldsdømte menn med flyktningbakgrunn.

- De var dømt for alvorlige voldsforbrytelser, som drap og voldtekter. Mange hadde brukt mye alkohol, og noen var dels sinnslidende, sier hun.

- Et fellestrekk ved disse sakene var at innvandrerne var traumatisert, ikke bare fordi de var flyktninger fra krig og fangeleire, men også fra den påkjenningen det var å gå lenge i Norge og vente på avgjørelsen for asylsøknaden og ikke ha sosial tilhørighet, sier Sollund.

- Fellestrekkene psykiske problemer, sosial løsrevethet, alkoholmisbruk og dels sinnslidelser, knytter jeg delvis til deres bakgrunn som flyktninger, selv om det er vanskelig for meg å vite om enkelte av dem også kunne begått tilsvarende handlinger uten disse erfaringene, sier Sollund.

Integrering

Forskerne bak SSB-rapporten trekker dessuten fram en tendens hvor de innvandrergruppene som er mest overrepresentert på kriminalstatistikken også er de gruppene som har relativt kort botid i Norge.

- For eksempel kom flertallet av somaliere og irakere til Norge etter år 2000. Man har sett at integrering tar noe tid, og det kan tenkes at økt integrasjon kan virke kriminalitetsforebyggende, skriver de.

- Det er et interessant spørsmål om dette går seg til for gruppene over tid, sier Skarðhamar.

Han tror årsaksbildet er satt sammen av flere ulike faktorer som kan være viktige spørsmål for videre forskning.

- Det er slett ikke sikkert det er de samme grunnene til overrepresentasjon eller underrepresentasjon innen hver gruppe.

- Dette handler om at mennesker har forskjellige innvandringsgrunner, og at de kommer med veldig ulik bakgrunn fra forskjellige steder, sier Skarðhamar.

SSB-forskerne mener det er viktig å gi gode forklaringer på mønstrene i kriminalstatistikken.

- Gode forklaringer og mer kunnskap kan bidra til å gjøre det mulig å gjennomføre eventuelle tiltak på et mer faktabasert grunnlag, sier Skarðhamar.

Referanser:

Torbjørn Skarðhamar, Lotte R. Thorsen og Kristin Henriksen; Kriminalitet og straff blant innvandrere og øvrig befolkning; SSB-rapport 21/2011.

Ragnhild Sollund  (1999):Kan vold forklares? En undersøkelse av voldsdømte menn med flyktningebakgrunn. Oslo: Spartacus forlag.

Sollund, Ragnhild (2007 A): Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter  og politiet. Oslo: Gyldendal Akademisk

Sollund, Ragnhild (2007): ”Politikultur og ukultur. Politiets stereotypisering av etniske minoriteter.” I Grenser for kultur? (red. Fuglerud, Øivind og Eriksen, Thomas Hylland) Oslo: Pax.

Sollund, Ragnhild (2006): ”Racialisation in police stop and search practice – the Norwegian case” Critical Criminology. Vol. 14, No. 3, 265-292

Sollund, Ragnhild (2008): ”Tough cop - soft cop? The impact of motivations and experiences on police officers’ approaches to the public” Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention 9 (2) 119-140

Sollund, Ragnhild (2007): ”Canteen banter or racism? Is there a relationship between Oslo police’s use of derogatory terms and their attitudes and conduct towards ethnic minorities?” Journal of Scandinavian Studies in Criminology and Crime Prevention. Vol. 8, 1: 77-96

Tormod Øia: Ung i Oslo. Levekår og sosiale forskjeller; NOVA-rapport 6/07.

Lenker:

SSB: Stor variasjon i innvandreres kriminalitet

SSB: Torbjørn Skarðhamar

UiO: Ragnhild Sollund