Minoritetskvinner taper kampen om jobbene

Minoritetskvinner med høyere utdanning fra Norge har vanskeligere for å få seg jobb og tjener dessuten dårligere enn etnisk norske kvinner. Svake nettverk og skeptiske arbeidsgivere kan være noe av årsaken.

Published

- Høyere utdanning er ingen garanti for en relevant jobb. Det er bare inngangsbilletten for å få være med i kampen om de aktuelle jobbene.

- Og den kampen ser det ut til at minoritetskvinner ofte taper, til tross for at de har samme kompetanse som majoritetskvinnene. Mange arbeidsgivere kvier seg nok for å ansette en person med minoritetsbakgrunn.

Det konkluderer sosiolog Ida Drange, som har skrevet masteroppgave om arbeidsmarkedet for høyt utdannede minoritetskvinner.

Ved hjelp av data fra prosjektet “Educational Careers: Attainment, Qualification and Transition to Work” har Drange undersøkt forskjeller i arbeidstilknytning og inntekt mellom majoritetskvinner og høyt utdannede minoritetskvinner med bakgrunn fra Øst-Europa, Afrika, Sør- og Mellom-Amerika, Asia og Tyrkia.

Drange finner at innvandrerkvinnene som har høyere utdanning fra Norge, sjeldnere har fulltidsjobb enn etnisk norske kvinner med samme kvalifikasjoner.

- Forskjellen blir mindre jo lenger kvinnene har bodd i Norge. Men den jevner seg ikke ut, selv innvandrerkvinner med over ti års botid i Norge ser ut til å ha vanskeligere for å få seg kvalifisert jobb, forteller Drange.

Gjelder også etterkommere

Økende språk- og kulturkompetanse hjelper altså, men det er ikke tilstrekkelig for å stille minoritetskvinner likt med etnisk norske kvinner.

"Ida Drange"
"Ida Drange"

- Overraskende nok har selv høyt utdannede etterkommere av innvandrere svakere tilknytning til arbeidsmarkedet enn majoritetskvinnene. Dette er kvinner som er født i Norge, eller i hvert fall har bodd her siden førskolealder.

- Man må kunne regne med at de snakker godt norsk og kjenner det norske samfunnet relativt godt. Likevel er det vanskeligere for dem å få seg fulltidsjobb, sier Drange.

- Kan forskjellen forklares med at færre minoritetskvinner ønsker å jobbe fulltid?

- Den forklaringen kan selvsagt ikke utelukkes. Men ett av mine funn er at minoritetskvinner i mindre grad enn majoritetskvinner får svekket arbeidstilknytning etter å ha fått barn.

- Det kan tyde på at høyt utdannede minoritetskvinner er mer motivert for fulltidsjobb enn majoritetskvinnene, når de først har fått seg jobb, svarer Drange.

På den andre siden vil nok motivasjonen for en tettere tilknytning til arbeidsmarkedet også avhenge av hvilke type jobber minoritetskvinnene opplever som tilgjengelige for dem.

- Det er nok demotiverende å være økonom som bare får tilbud om å være telefonselger. For noen framstår kanskje det å melde seg ut av arbeidsmarkedet som et mer attraktivt alternativ enn å jobbe i en ikke-relevant jobb, sier Drange.

Hun har ikke hatt tilgjengelige data om hva slags type jobber de fulltidsjobbende høyt utdannede minoritetskvinnene har. Men undersøkelsen viser at disse kvinnene tjener betydelig mindre enn majoritetskvinnene.

Dette tyder på at de ender opp i jobber de er overkvalifisert for, mener Drange.

Ikke bevisst diskriminering

- Minoritetskvinnene er kvalifiserte og motiverte, likevel har de vanskelig for å få seg jobb. Hva er forklaringen?

- Problemene ligger nok mer i arbeidsmarkedet enn hos individene. Selv om jeg velger å tro at det er lite bevisst og aktiv diskriminering blant arbeidsgiverne, tror jeg veldig mange vil velge en majoritetsperson framfor en minoritetsperson, dersom de to er like kvalifiserte, sier Drange.

Hun tror ikke det nødvendigvis er rasisme som ligger bak.

- Å ansette høyt kvalifisert arbeidskraft innebærer jo en større risiko enn ufaglært arbeidskraft gjør. Man er avhengig av at den man ansetter faktisk er i stand til å gjøre jobben.

- Dessuten er jobbene det er snakk om vanskelige å overvåke, og behovet for tillit til den ansatte blir ekstra stort. I en sånn situasjon tror jeg mange arbeidsgivere velger det de har mest erfaring med, nemlig majoriteten, sier Drange.

Svake nettverk

En annen mulig forklaring på minoritetskvinnenes problemer på arbeidsmarkedet kan være at de har svakere nettverk enn majoritetskvinnene.

- Forskning viser at gode nettverk er vel så viktig som formell utdanning i en jobbsøkerprosess. Som minoritet er du til en viss grad avhengig av å ha nettverk inn i majoritetsbefolkningen, siden arbeidsgivere stort sett er etnisk norske.

- Mange minoritetskvinner mangler nok slike nettverk. Det er interessant å se at mannlige etterkommere av innvandrere ikke har noen inntektsforskjell til etnisk norske menn, kontrollert for arbeidstilknytning.

- Kanskje henger dette sammen med at minoritetsgutter har høyere deltakelse i fritidsaktiviteter enn jentene, og dermed knytter flere nettverksbånd til majoritetsbefolkningen.

Forskjell på landbakgrunn

Selv om alle ikke-vestlige innvandrerkvinner og etterkommere av slike kommer dårligere ut enn etnisk norske kvinner, oppdaget Drange store forskjeller mellom de ulike gruppene.

Kvinner med landbakgrunn fra Bosnia-Herzegovina, Vietnam og Polen klarer seg best. Dårligst går det for kvinnene fra Pakistan og Russland. Drange mener det er sammensatte årsaksforklaringer bak disse forskjellene.

- I tilfellet med de bosniske kvinnene tror jeg mye av forklaringen ligger i at de aller fleste kom til Norge på 1990-tallet, etter en omlegging av den norske flyktningpolitikken.

- I motsetning til flyktninger fra Chile og Iran som kom tidligere, ble bosnierne raskt flyttet ut av mottak og ut i kommuner. De fikk også mer norskundervisning.

- I tillegg har det nok hatt betydning at de ikke ser spesielt fremmedartet ut, og at sympatien med bosnierne var stor blant nordmenn mens den jugoslaviske borgerkrigen pågikk.

De vietnamesiske kvinnenes relative suksess er vanskeligere å forklare, ifølge Drange.

- Disse kvinnene har liten kontakt med majoritetsbefolkningen, men har trolig godt fungerende nettverk innenfor sin egen etniske gruppe.

- Forskning har også vist at vietnamesere, både kvinner og menn er mer arbeidsmarkedsorienterte sammenlignet med for eksempel pakistanere og chilenere. Det kan bety at kvinnene møter større aksept for å arbeide fulltid i sine miljøer.

Russiske og pakistanske kvinner sliter

Også Drange er overrasket over at de russiske kvinnene kommer så dårlig ut når det gjelder arbeidsdeltakelse, når andre østeuropeere klarer seg relativt bra.

- Forklaringen her kan være at mange russiske kvinner er bosatt i områder med høy arbeidsledighet. Det er en kjent sak at innvandrere er mer sårbare for konjunktursvingninger enn majoritetsbefolkningen.

- De er gjerne sist inn i oppgangstider og først ut i nedgangstider.

Kvinner med pakistansk bakgrunn ser ut til å ha spesielt store problemer. Drange tror det er sannsynlig at disse kvinnene møter mer diskriminering enn andre grupper.

- Pakistanere som gruppe har vært veldig “synlige”, på godt og vondt. Synligheten kan ha resultert i stereotype holdninger til pakistanske kvinner blant arbeidsgivere.

- Flere studier viser også at pakistanske kvinner selv vurderer det å være muslim og bære hijab som et hinder for yrkesaktivitet, sier Drange.