FNs menneskerettigheter gir alle rett til den kunnskapen de trenger, argumenterer forskere i respektert tidsskrift. Andre mener de går for langt i fortolkningen. (Foto: HQuality / Shutterstock / NTB scanpix)
FNs menneskerettigheter gir alle rett til den kunnskapen de trenger, argumenterer forskere i respektert tidsskrift. Andre mener de går for langt i fortolkningen. (Foto: HQuality / Shutterstock / NTB scanpix)

Forskere: Fri tilgang til vitenskap er en menneskerett

En nærmest glemt paragraf i menneskerettighetene bør gi deg rett til å lese nye forskningsresultater og mye mer, mener dansk forsker.

Publisert

Det virker nesten for godt til å være sant.

Men langt nede på FNs liste over menneskerettigheter er det seg et punkt som har gått litt i glemmeboken:

«Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige fremgang.»

Punktet er en del av artikkel 27 i FNs menneskerettighetserklæring.

Selv det danske Institut for Menneskerettigheder vet lite om den:

– Det er ikke en del av menneskeretten vi normalt arbeider med, er beskjeden vi får.

– Gjelder stort sett all vitenskap

Artikkelen har blitt oppdaget av forskere andre steder. Danske Sebastian Porsdam Mann, som arbeider ved University of Oxford i England, har kastet seg over den glemte teksten.

Han er en av de forskerne som gir sin tolkning av artikkelen i et innlegg i det anerkjente tidsskriftet PNAS. I 1966 ble en rekke artikler gjort juridisk bindende gjennom FNs internasjonale konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

– Artikkelen er klar, den er moralsk bindende, den er støttet opp av 70 års diskusjon av menneskerettighetene. Den kan overføres rett på stort sett all vitenskap som er viktig for samfunnet, sier Sebastian Porsdam Mann.

Mann mener det betyr at all vitenskap skal være fritt tilgjengelig for alle. Men i dag blir de fleste forskningsartikler publisert i tidsskrifter som tar store summer for et abonnement.

Bare noen få unntak

Bare i helt spesielle tilfeller kan forskning unntas offentligheten, mener Mann.

– Hvis jeg har laget en medisin eller skrevet en vitenskapelig artikkel, tilhører den i dag meg. Men med «right to science» blir det endret. Alle har rett til alle vitenskapens fordeler. Det er bare mulig å unngå dette hvis man kan argumentere for at det er til samfunnets beste. Det har store konsekvenser, mener Mann, som er postdoktor ved University of Oxfords senter for anvendt etikk.

Han også knyttet til Københavns Universitets institutt for medier, erkjennelse og formidling.

Dette bør vi ha rett til

Her er noen områder som Sebastian Porsdam Mann mener burde bli endret:

  1. Betalingsmurer bør fjernes.

Det er vanskelig å argumentere for at det er til samfunnets beste at vitenskap, nye oppdagelser og oppfinnelser blir gjemt bak betalingsvegger.

(OA) Open Access – der vitenskapelige studier blir gjort fritt tilgjengelige – har blitt utropt til avløseren, men OA er faktisk ikke den optimale løsningen, sier Mann.

Forskere betaler ofte for å få utgitt forskningen sin under OA, og det kan være et problem for forskere i fattigere land. Det holder forskning tilbake og er derfor ikke optimalt. – Vi må ha den intuitive forståelsen av Open Access. Det skal også være gratis å få artikler utgitt.

2. Intellektuell opphavsrett og patenter skal bare brukes i unntakstilfeller.

Det er ingen evidens for en sammenheng mellom mer beskyttelse og mer innovasjon. Forestill deg at genredigeringsverktøyet CRISPR hadde blitt gjemt vekk bak et patent. Hvis beskyttelsen hadde vart i 20 år, hadde vi måttet unnvære masse kunnskap, sier Mann.

Genredigering blir blant annet brukt i forsøk til å bremse sykdommer. Les for eksempel artikkelen CRISPR brukt til å bremse muskelsykdom i valper.

3. Politikere har plikt til å ta hensyn til vitenskapelig kunnskap når de vedtar lover.

Mann nevner som eksempler klima, narkotika og sosiale områder der man i dag har solid kunnskap, men ikke handler etter dette.

4. Vitenskap skal være mer enn bare tilgjengelig.

Man kan faktisk argumentere for at forskning skal være formidlet i et språk som offentligheten kan forstå, mener Mann.

Plass til mer citizen science

Mann legger til at mer deling av kunnskap særlig omfatter u-land. Men det kan føre til at flere vanlige folk bidrar til vitenskapen, kjent som citizen science.

– Hvis for eksempel skoler kan legge til rette for det, ville det ha store positive effekter for vitenskap, mener han.

Mann mener også at menneskerettighetene krever blant annet akademisk frihet (forskere skal ha full ytrings- og forskningsfrihet) og at det skal være skikkelig utdanning av forskere.

Kritiker: De strekker det langt

Jacques Hartmann, som forsker på blant annet menneskerettigheter ved Dundee University i Skottland, er imidlertid skeptisk.

– Jeg synes de strekker det langt. Traktatene om økonomiske og kulturelle rettigheter nevner riktignok adgang til vitenskapelig materiale, men det står ikke noe om at det skal være gratis, sier han.

Hartmann har en doktorgrad i folkerett og er rådgiver for myndigheter og organisasjoner.

Han påpeker at ingenting i verdenserklæringen fra 1948 er juridisk bindende.

Det er en senere avtale som har gjort den juridisk bindende. Men i en rapport fra 2012 skriver FNs representant på området om «Open Access» i bred forstand, ikke direkte om gratis og fritt tilgjengelig adgang til vitenskap i mer snever forstand.

Derfor er det ingenting som tvinger verden til å gå i den retningen forskergruppen beskriver i tidsskriftet PNAS, mener Hartmann.

Likevel har han stor sympati for argumentene de framfører.

– Hvis mange jurister eller andre forskere blir overbevist om at denne fortolkningen er riktig, kan jusen flytte seg. Om 20 år mener vi kanskje at det er den riktige fortolkningen. Men det er det ikke i dag, sier Hartmann.

Vil starte en bevegelse

Ifølge Sebastian Porsdam Mann og resten av forskergruppen som står bak innlegget – blant annet flere ledende forskere på området – skal den nettopp leses som en veiviser for en ny norm på området.

Flere forskere står bak

På forfatterlisten til innlegget i PNAS er blant andre Matthias Mann, som ifølge Max Plancks biokjemiske institutt er den mest siterte tyske forskeren.

Helle Porsdam er professor ved Københavns Universitet og såkalt UNESCO Chair – en slags ambassadør – for forskning og kulturelle rettigheter.

Andre bidragsytere er George Church og Michael Chou; to høyt profilerte genetikere fra Harvard, mens Yvonne Donders er en anerkjent professor i menneskerettigheter.

– Hvis vi aksepterer de juridiske og moralske forpliktelsene i artiklene, kan det bli en bevegelse. Akkurat som det har skjedd innen koding, der åpen kildekode langsomt og utviklet seg til å bli en æressak, nesten en selvforståelse, som har gitt oss Linux og andre gode ting, sier Mann.

Hver forsker har et stort ansvar

Han understreker at hver forsker selv har et moralsk ansvar for å gjøre kunnskap og evidens tilgjengelig. Starten kan komme gjennom små initiativer:

  • Legg utkast til den vitenskapelige artikkelen opp på en hjemmeside, slik at folk kan finne den via Google.
  • Si ja hvis folk i Bangladesh vil bruke kunnskapen din eller noen i Thailand vil oversette boken din.

Mann påpeker at vitenskap tidligere har blitt delt med stor suksess.

Han nevner Jonas Salk, som delte sin medisinske kunnskap om polio, slik at vaksinen hans utryddet den dødelige sykdommen.

Opphavsrett beskyttet av foreldede årsaker

Et opplagt argument mot å frigi all vitenskap er at det kan skape et marked der alle stjeler fra alle, og der ingen blir belønnet for sitt arbeid.

Man kan for eksempel forestille seg at det vil skje med grunnforskning.

Retten til å tjene på eller høste æren av arbeidet er beskyttet i andre del av artikkel 27, som beskytter ideen eller produktet:

«Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig.»

Sebastian Porsdam Mann mener formuleringen er skrevet i en helt annen ånd enn det som blir praktisert i dag.

– Ideen var å stimulere folk til å lage flere produkter, flere medisiner og så videre. Siden 1948 har den industrien nådd et helt annet nivå, der ingen lenger kan argumentere for at opphavsrett er nødvendig for å fremme innovasjon.

– Det finnes andre verktøy enn betalingsvegger som er bedre egnet til å skape innovasjon, mener Mann.

– Åpenhet kan være nyttig for selskaper

Sebastian Porsdam Mann mener åpenhet og tilgjengelighet kan være nyttig for både bedrifter og vitenskapen på to fronter:

  1. Selskaper med sterk sosial ansvarlighet får godt rykte, mer investeringer og høyere profitt.
  2. Åpen kildekode innen programmering har ikke gjort det umulig å tjene penger. Man lar andre bygge på det arbeidet man gjør, men beholder noen rettigheter.

– Tilgang er helt sentralt

En del av innlegget i PNAS er en metaanalyse av 52 studier som har omtalt retten til vitenskap.

Samtlige 52 studier mener tilgang er et sentralt element. Det er det eneste emnet som er favnet i samtlige studier.

– Man kan fortsatt bli beskyttet. Men det skal ikke være det bærende argumentet på alle områder og hele tiden, påpeker Mann.

Det samme gjelder forskning.

– Det er mange andre måter å støtte forskning på enn det vi bruker i dag. Andre forskere har foreslått at man oppretter et fond som utbetaler støtte til medisinske framskritt i proporsjon med hvor mye det forbedrer folks liv, og ikke hvor mye andre kan betale for produktet, sier han.

– Det kunne sette i gang viktig forskning på en mye bredere måte enn opphavsretten ansporer til for tiden. Alt i alt er dette fornuftig, uansett om man snakker økonomi, politikk, moral eller jus, mener Mann.

Regjeringen ville bli dommer

Men hvem skal avgjøre hva slags forskning som skal gjemmes bak patenter, opphavsrett og betalingsmurer?

Svaret er enkelt, ifølge Mann:

Det skal de nasjonale regjeringene gjøre. De har forpliktet seg til å håndheve den vitenskapelige friheten i menneskerettighetene.

– Kritikerne mener man bare kan gå til regjeringen hvis man synes det er et problem. Regjeringen kan få et rapp over fingrene av FN, men en sak om åpen vitenskap kan ikke ende hos politiet. Right to science er et ideal, sier Mann.

Framtidens viktigste spørsmål

Sebastian Porsdam Mann legger til at disse rettighetene bare har blitt viktigere siden de ble vedtatt i 1948:

– Det er det viktigste spørsmålet for framtiden. Det kommer til å ha enorm innflytelse på forskjellene i status, livslengde, livsglede og alt mulig annet. Tilgang til data er helt sentralt, sier han.

Forskergruppen som står bak innlegget i PNAS, oppfordrer verdens forskere om å få øynene opp for retten til vitenskap:

– Faktisk er retten til vitenskap en grunnleggende menneskerett med klare konsekvenser for verdighet, trivsel, helse og utdanning over hele verden. Det legger til en viktig juridisk og moralsk dimensjon til viktige emner i vitenskap og politikk. La oss gjøre alt for å gjøre det solid og ansvarlig.

Referanse:

S. Porsdam Mann mfl: «Opinion: Advocating for science progress as a human right», PNAS (2018). https://doi.org/10.1073/pnas.1816320115

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.