Nå har en gruppe forskere i USA gransket 369 skjeletter etter personer som døde i årene før og etter spanskesyken.

Det var ikke de unge med god helse som døde, konkluderer forskerne.

De unge som døde under influensapandemien i 1918 og 1919, var allerede svekket av sykdommer som tuberkulose. 

Det var de mest sårbare i samfunnet som gikk bort. Ikke de friske.

Spania utenfor krigen

Spanskesyken kan ha kostet mellom 50 og 100 millioner mennesker livet.

Men fordi sykdommen rammet verden midt under 1. verdenskrig, fikk ikke datidens aviser eller folk flest med seg hva som hendte. 

Spania sto utenfor krigen. Bare her skrev avisene mye om den alvorlige pandemien. Dermed trodde mange at det var fra Spania at sykdommen kom, og den fikk navnet spanskesyken.

Var det de unge og friske som døde?

– Det stemmer at det i hovedsak var unge voksne mellom 20 og 40 år som døde av influensaviruset som rammet verden under pandemien i 1918 og 1919, sier Svenn-Erik Mamelund til forskning.no.

Professoren i pandemistudier ved universitetet OsloMet har selv forsket mye på spanskesyken.

Men for rundt 20 år siden fikk både Mamelund og enkelte andre forskere mistanke om at noe ikke stemte med fortellingen om spanskesyken:

Den som handlet om at det var de friske blant de unge voksne som døde.

Gransket 369 skjeletter

Forskerne ved McMaster University i USA har nå altså gransket 369 skjeletter som ligger oppbevart hos Cleveland Museum of Natural History.

Noen av disse døde før pandemien. Noen døde under og etter pandemien.

På skjelettene har forskerne lett etter spor av betennelser som de vet utvikler seg i sammenheng med ulike skader, sykdommer og infeksjoner i kroppen. Kronisk hjertesvikt og astma er to eksempler på hva folk led av den gangen.

Slik kunne forskerne si noe om hvert enkelt individs sårbarhet – og risiko for å dø.

Konklusjonen deres er at det nettopp var de mest sårbare individene i samfunnet som ofte døde av influensapandemien i 1918 og 1919.

Prins Eriks død

Svenn-Erik Mamelund trekker fram Prins Erik av Sverige som døde av influensa i 1918. 

Prinsen ble bare 29 år gammel.

– Han ble i årene etterpå brukt som eksempel på at spanskesyken like gjerne rammet de rike som de fattige i samfunnet.

Fortellingen om spanskesyken som en mer «demokratisk» sykdom, passet antakelig godt inn i de politisk radikale årene på 1920- og 1930-tallet. 

Siden ble denne fortellingen gjentatt av mange. Det ble den både i populærkulturen og i fagbøker skrevet av akademikere.

– Men det som ikke kom fram, var nettopp dette at de mange unge som døde under spanskesyken, var de allerede mest sårbare.

Disse menneskene var gjerne både sosialt, økonomisk og ernæringsmessig utsatte individer. Trolig hadde et flertall av dem ulike bakenforliggende sykdommer. En god del hadde tuberkulose.

– Prins Erik av Sverige var epileptiker, og han var lettere psykisk utviklingshemmet. 

De sårbare unge døde

Mamelund peker på at det finnes klare begrensninger rundt det å forske på skjeletter, slik de amerikanske forskerne har gjort i denne nye studien.

– Problemet med skjeletter er at de alle er døde.

Den norske pandemiforskeren minner om at det også var mange med alvorlige sykdommer som overlevde spanskesyken. De får ikke forskerne med seg om de bare ser på de døde.

Mamelund mener det er mulig å finne ut mer om spanskesyken gjennom å forske slik både han selv og flere andre har gjort. Gjennom å se på ulike datakilder som folketellinger, kirkebøker og dødsanmeldelser.

– Da finner vi for eksempel at tuberkulose var en bakenforliggende faktor hos mange av dem som døde av influensaen i 1918 og 1919. 

– Vi ser også at klart flere døde blant folk med ulike mentale lidelser.

Færre eldre døde

Det stemmer altså at mange unge døde under spanskesyken. Men de siste årene har pandemiforskere fått et klarere bilde av hvem disse unge var.

Svært mange av dem var altså sårbare individer.

OsloMet-forskeren bekrefter også at det var færre eldre enn det en kunne vente, som døde under pandemien i 1918 og 1919.

Blant dem som var over 70 år i Norge i 1918, så var dødeligheten faktisk lavere akkurat dette året enn i et gjennomsnittlig år med helt vanlig sesonginfluensa.

Hadde immunitet

– Sannsynligvis hadde det å gjøre med at det sirkulerte H1-liknende virustyper før pandemien som rammet i 1889. Den pandemien ble kalt russerinfluensaen.

De som var over 30 år da spanskesyken kom i 1918, hadde dermed ofte fått opparbeidet en viss immunitet.

– I tillegg hadde nok de eldste i Norge som var over 70 år i 1918, rukket å møte på H1-liknende virustyper flere ganger i løpet av livet. De hadde fått opparbeidet seg god immunitet.

Folk i byer og på bygda

Mamelund kan fortelle om nok et mønster som han og andre forskere nå ser stadig tydeligere, når de forsker på befolkningsdata rundt tidligere pandemier.

– Særlig blant eldre, så blir de som bor i byer mindre alvorlig syke enn andre.

– De eldre som bor svært isolert fra andre mennesker, blir mer alvorlig syke.

Dette mønsteret bekrefter igjen at opparbeidet immunitet spiller en viktig rolle for hvor syk du kan bli, når influensa og kraftige forkjølelsesvirus rammer oss gang etter gang.

Unge og eldre rammes hardest

Mange vil nok også kjenne igjen mønsteret med at både influensa og mer eller mindre kraftige forkjølelser, ofte rammer de unge og de eldre i samfunnet hardest.

Det finnes to forklaringer på dette:

De unge rammes hardt fordi de ikke har den samme immuniteten som voksne.

De eldre rammes hardt fordi de generelt har dårligere helse.

Referanse:

Amanda Wissle m.fl: «Frailty and survival in the 1918 influenza pandemic», PNAS, oktober 2023

LES OGSÅ:

Frisk luft var medisin mot spanskesyken

Russerinfluensaen i 1889-1891 kan ha vært en koronapandemi