Så farlig er musegift for andre dyr

De fleste som har bodd i et gammelt hus på høsten, har opplevd at det har kravlet i veggene når det blir stille på kvelden og natten. Når kulda kommer, søker også musa seg inn mot varme og mat.

De fleste huseiere setter svært liten pris på dette selskapet. Løsningen for mange er å legge ut musegift på loftet eller i kjøkkenskapet. I de fleste bygårder i store byer blir det lagt ut rottegift av profesjonelle. De fleste gårder som produserer mat legger også gift mot skadedyrene.

Etter at musa eller rotta har spist giften, dør den av indre blødninger. Dette er fordi muse- og rottegift inneholder antikoagulanter, det vil si blodfortynnende stoffer. 

Døden kommer ofte langsomt. Dette er selvsagt svært ubehagelig for den det angår. Men sjansen er også større for at det forgiftede dyret lever tilstrekkelig lenge til at det kommer seg ut og blir spist av andre dyr, som rovfugler, hund og katt.

Èn av fem hunder var forgiftet

Det har vært forsket lite på hvor stort dette problemet er. Nå begynner det imidlertid å komme studier. Disse gir urovekkende kunnskap.

Studenter som arbediet med en masteropgave ved NMBU Veterinærinstituttet samlet i 2014 inn og analyserte leverprøver av 60 hunder som hadde dødd av ulike årsaker. Den viste at én av fem hunder har rottegift i seg.

Dette gjorde professor Lars Moe ved NMBU, som veiledet studentene, bekymret. Han er selv kliniker og vet at det ikke er sjelden at hunder kommer til klinikken med blødninger, slapphet og blodmangel. Noen klarer veterinæren å behandle, andre ikke.

Med bakgrunn i disse resultatene fra mastergradsoppgaven er det nå satt i gang mer forskning.

Kristin Opdal Seljetun, stipendiat ved ved Folkehelseinstituttet og NMBU, er nå i gang med en studie der hun skal ta blodprøver av hunder som kommer inn til veterinæren med symptomer på forgiftning.

Hva med barn?

Foreløpige data bekrefter det studentoppgaven viste. Mange hunder er forgiftet med muse- og rottegift. Og det tar lang tid, ofte flere måneder, før giften forsvinner fra hundekroppen. 

Moe forteller at de i de fleste tilfeller klarer å behandle hundene med blodoverføring eller K-vitamin. Men det er fortsatt hundrevis av hunder som de ikke har klart å redde.

Forskerne er dels opptatt av hundehelse, men de er også svært interessert i å finne ut mer om kildene til denne giften. Det kan være at hundene spiser døende og døde mus og rotter som er forgiftet eller avføringen av disse. Det kan også være at de drikker av vannpytter som er forgiftet av døde dyr.

– Hvis dette er et problem for hund, kan dette også være et problem for barn. Dette vet vi ingenting om, sier Moe.

Ikke bare et problem i byen

I de fleste største byene legges det ut rottegift rundt store borettslag og steder der det serveres eller lages mat. Det er kun profesjonelle skadedyrutryddere som har lov til å legge dette ut.

Moe mener det kan være at dette arbeidet ikke gjøres forskriftsmessig og at det er lett å åpne boksene giften ligger i.

Men dette er ikke bare et problem i byene. De fleste store gårder som produserer mat legger også ut rottegift.

Nesten all hubro er forgiftet

Hubroen er en truet art i Norge og har vært fredet siden 1971. Det kan være flere årsaker til at verdens største ugle er truet. Nå viser det seg at storspiseren av smågnagere får i seg mye rottegift.

En norsk pilotstudie har tidligere funnet rottegift i fem av åtte hubroer.

Veterinærinstituttet har i en ny, større studie funnet rottegift i de fleste av de 64 hubroene de har analysert. Studien er ikke publisert, men kommer i løpet av kort tid, ifølge forskerne bak den. Resultatene viser at leveren til flere av de døde hubroene inneholder så store mengder gift at det kan ha hatt skadelige effekter, forteller seniorforsker Aksel Bernhoft ved Veterinærinstituttet.

– Vi har ikke tidligere vært klar over at disse giftstoffene har vært så problematiske for andre dyr enn gnagere. Nå begynner vi å få mer kunnskap om det, forteller han.

Ikke oversikt over salget

Lars Moe er enig i at dette er et mye større miljøproblem enn vi tidligere har vært klar over. Han mener det har vært vanskelig å få finansiering til prosjekter for å kartlegge hvor stort problemet egentlig er.

– Det er også et stort problem at det ikke er noen som har oversikt over hvor mye som selges av disse giftstoffene i Norge. Sannsynligvis er det mye penger det er snakk om i salg. Jeg har forsøkt å finne ut av det, men ikke lykkes.

Smertefullt for dyrene

Muse- og rottegift brukes overalt i verden. Det finne lite internasjonal forskning på området men det som finnes bekrefter at dette er et stort problem.

Danske forskere har funnet høye konsentrasjoner i sine rovfugler. Amerikanske forskere har funnet en sammenheng mellom skabb og høye konsentrasjoner av rottegift i gaupe og prærieulv.

Aksel Bernhoft mener at forgiftninger fra muse- og rottegift kan være smertefullt for dyrene. Hvis blødningen skjer i hjernen, kan det gi en rask død. Hvis den skjer andre steder i kroppen, kan organer bli skadet men gir ikke akutt død. Noen dyr får blodmangel av giften.

– I de artiklene som beskriver sammenhengen mellom rottegift og skabb blir det antydet at giften har gitt dyret et nedsatt immunforsvar, forteller Bernhoft.

Skal studere rovpattedyr

Veterinærinstituttet er nå så vidt i gang med en ny studie som skal kartlegge hvor vanlig det er at ville rovpattedyr har gift mot mus og rotter i kroppen.

Bakgrunnen for prosjektet er at en avmagret ulv måtte avlives i Østmarka etter at den hadde blitt rammet av skabb. Da ulven ble nærmere undersøkt, viste det seg at den hadde flere rottegiftstoffer i leveren. Politiet mistenker at noen kan ha plantet rottegiften med vilje for å skade ulven.

De første leverprøvene som forskerne har tatt av rovpattedyrene viser at tre av sju ulver så langt har testet positivt på giften.

Hva med katt?

At katter forsyner seg kraftig av mus, er en kjent sak. Det er derimot ikke kjent hvor mange katter som blir skadet av musegift. Dette er det rett og slett ikke forsket på.

I den nye studien hadde forskerne ved Veterinærinstituttet et ønske om å også studere om villkatter har mye gift i seg. Dette har de ikke fått nok finansiering til å kunne gjennomføre i denne omgangen.

Skjerping av regelverket

Det lille vi av kunnskap om effekter av muse- og rottegift så langt har skjerpet regelverket noe, forteller Erlend Spikkerud, sjefingeniør i Miljødirektoratet.

Fra 2012 ble det skilt mellom produkter for private og profesjonelle brukere. Kun produkter som tar livet av mus, er nå godkjent til privatbruk. De er kun tillatt å bruke innendørs og skal legges i åtestasjoner, slik at ikke andre dyr eller barn skal få i seg giften.

All rottegift og all utendørs plassering av både muse- og rottegift må profesjonelle ta seg av.

Forbud rundt hjørnet?

Nå kan reglene bli enda strengere.

– Antikoagulantene har i år blitt strengere klassifisert i EU, og dette får betydning for hvilke produkter som tillates. Det vil da kunne bli ulovlig å selge mye av dagens musegift til privatpersoner. Et slikt forbud vil gjøres gjeldende senest i 2018, sier Spikkerud.

Antikoagulanter er blodfrotynnende midler som brukes som rotte- og musegift.

Ingen gode alternativer

Spikkerud mener at det ikke blir et tilsvarende forbud for profesjonelle brukere.

– Rotter er et stort hygieneproblem for de som driver restauranter, for eksempel. Det er i dag ingen gode alternativer på markedet.

For deg og meg som sliter med mus på hytta eller i gamle hus bør musefeller være førstevalget, mener Spikkerud.

Rotter i restauranter er mer utfordrende. Selv om det har kommet elektriske feller på markedet, er det i dag fortsatt behov for å legge ut gift mange steder for å bli kvitt skadedyrene, mener han.

Referanser:

Katherine H. Langford, mfl: The occurrence of second generation anticoagulant rodenticides in non-target raptor species in Norway,Science of The Total Environment,Volumes 450–451, 15 April 2013

Christensen, T.K. mfl: High exposure rats of anticoagulant rodenticides in predatory bird species in intensively managed landscapes in Denmark, Archives of Environmental Contamination and Toxicology, mai 2012

Sharon A. Poessel, mfl: Anticoagulant Rodenticide Exposure and Toxicosis in Coyotes (Canis latrans) in the Denver Metropolitan Area, Journal of Wildlife Diseases, januar 2015