Inkaenes vekst og fall fortalt av gjødselmidd

Lamamøkk og dyrking av mais høyt til fjells ga grunnlaget for inkaenes rike i Sør-Amerika.

Publisert
Lamaen var viktig for inkaenes sivilisasjon. Bildet viser beitende lama foran inkabyen Macchu Picchu. (Foto: Alex Cheptsow-Lusty)
Lamaen var viktig for inkaenes sivilisasjon. Bildet viser beitende lama foran inkabyen Macchu Picchu. (Foto: Alex Cheptsow-Lusty)

En liten innsjø høyt i Andesfjellene kan fortelle om imperiers vekst og fall.

De første jordbruks-pionerene, ødeleggende klimaendringer, inkaenes karavaner og spanjolenes ødeleggelser har alle satt spor som arkeologene kan lese.

Innsjøen Marcacocha ligger 3350 meter over havet ved en gammel ferdselsåre mellom høylandet i Peru og Amazonas-jungelen på den andre siden av fjellene.

Her, ikke så langt fra den gamle inkahovedstaden Cuzco, har arkeologer avdekket lag på lag med avleiringer fra fortida i det som en gang var bunnen av sjøen. I slammet finner de spor av fortidas klima, landbruk og handel.

Midd og pollen forteller

Sjøen har tatt vare på pollen - blomsterstøv - fra ulike tidsepoker. Men det er mer å finne.

Arkeologen Alex Chepstow-Lusty kombinerer pollen-studier med telling av døde midd, som også finnes i de samme avleiringene.

Siden midden trives i lamamøkk, kan mengde av døde midd i de historiske lagene brukes som en indikator på tettheten av husdyr og trekkdyr på et gitt tidspunkt.

I Andes var det lama og alpakka som var husdyra, og av disse ble kun lamaene brukt til transport.

Sammen avslører midd og pollen en lang historie om klima, landbruk, transport og bosetting i Peru, forteller Chepstow-Lusty.

Grunnlaget for inkaene

For rundt 1000 år siden ble klimaet varmere. Menneskene kunne bosette seg høyere opp i fjellene og igjen dyrke mais ved Marcacocha.

Sjøen ligger midt i kjerneområdet for det som skulle bli inkaenes imperium.

- Dette klimaet varte antagelig i 500 år, og tillot økt matvareproduksjon. Det gjorde at arbeidskraft ble frigjort fra arbeid med jorda og kunne brukes til å bygge veier og danne en stor hær. Dette forklarer hvorfor inkariket mellom år 1400 og 1533 var så vellykket, skriver Chepstow-Lusty i en epost til forskning.no.
[gallery:1]
De spanske erobrerne knuste inkaene i 1533.

Da hadde inkariket ekspanderte voldsomt i løpet av en hundreårsperiode. Det strakk seg fra dagens Colombia i nord til Chile i sør.

Karavaner

Et nett av veier utgjorde viktige ferdselsårer. Lamakaravaner på opptil 1000 dyr ble brukt til å frakte varer.

Det går en gammel inkavei forbi Marcacocha, langs en rute som allerede hadde vært brukt i århundrer. Marcacocha kan ha vært et viktig vannhull for karavanene.

I innsjøen kan oppblomstringen i karavanetrafikken under inkaene leses i en tydelig økning i antall gjødselspisende midd.

Etter spanjolenes invasjon synker antallet midd. Karavanene stoppet opp, det ble færre beitedyr og befolkningstallet i Andes kollapset – blant annet på grunn av sykdommer.

Sykdom

Den sterke økningen i antall husdyr kan ha gjort at befolkningen allerede før spanjolenes ankomst var mer utsatt for smittsomme sykdommer, mener Chepstow-Lusty.

Blant annet gjelder dette en sykdom kalt bartonnelose som overføres med sandfluer. Det kan ha vært denne sykdommen som tok livet av inkaherskeren Huayna Capac, forteller han.

Hans død førte til en borgerkrig i inkariket, som gjorde det enklere for spanjolene å ta over makten i regionen. Sykdommen finnes fortsatt i Peru.

Sped begynnelse

Inkariket var bare det siste i rekken av sivilisasjoner i regionen, og Marcacocha-sjøen kan også fortelle om menneskene som bodde her før inkaene skapte sitt imperium.

Flere kulturer kom og gikk, men de var alltid sårbare for endringer i klimaet.

700 år før vår tidsregning kommer de første spor av dyrking av mais ved Marcacocha. Mais hadde da allerede i flere tusen år vært dyrket i lavlandet i Mexico.

I Midtøsten var det utvikling av dyrkbare sorter av korn som var utgangspunkt for urban bosetting og etablering av større stater. I Andesfjellene, som i resten av Amerika, var det mais.

Lamaene har æren

Mais ga flere kalorier enn alternativer som den spinatlignende quinoa eller poteter. Klima og utvikling av mer hardføre sorter kan ha spilt en rolle, men det måtte mer til.

- Dette omfattende skiftet til landbruk og samfunnsmessig utvikling var kun mulig gjennom en ekstra ingrediens – organisk gjødsel i stor skala, påpeker Chepstow-Lusty.

Det var det lamaene som hadde æren for, og det er et tydelig samsvar i de arkeologiske lagene mellom mengden gjødselmidd og starten på maisdyrkingen.

Lamaflokker beitet ved sjøen og møkka var lett tilgjengelig for de første maisdyrkerne – på samme måte som den er for dagens bønder i området. Fortsatt samles lamamøkk til gjødsel og brensel.

Chepstow-Lusty, som har familie i Norge, vil gjerne samarbeide med norske forskere og ber interesserte ta kontakt.

I 2008 var han i Oslo og presenterte noen av sine funn.
 

Referanse:

Alex Chepstow-Lusty: ”Agro-pastoralism and social change in the Cuzco heartland of Peru: a brief history using environmental proxies,” Antiquity 2011, vol. 85, nr. 328. Se sammendrag.