‒ Menn bidrar med å kjøpe juletre, sier Kristine Warhuus Smeby.

‒ Noen få av dem, de som liker å lage mat, kan også ta ansvar for julemiddagen. Det er ikke sånn at de syns det er gøy å lage fiskeboller på en onsdag, men de liker å stelle i stand julemiddag. Og da tar de ansvar for hele planleggingen og utføringen.

Men bortsett fra juletreet og en og annen julemiddag, er det kvinnene som ordner til jul.

‒ Det er her jeg finner den største kjønnsforskjellen mellom parene jeg har forsket på, konstaterer Smeby, som er stipendiat ved NTNU.

‒ Julekortene, julebaksten, julegavene, pyntingen, adventskalenderen og organiseringen av det sosiale samværet – samlet sett så inneholder disse juleforberedelsene et betydelig arbeid. Det er kulturforvaltning som kvinnene gjør, som gjør livet til familien rikere.

Ansvar for planlegging

Smebys doktorgradsprosjekt handler om hvordan småbarnsforeldre balanserer jobb og hjem i hverdagen. Hun har intervjuet 13 småbarnsforeldrepar i 30-40-årsalderen.

Begge jobber fulltid, de har mellom ett og fire felles barn, og har uttalte idealer om å ha en likestilt arbeidsfordeling i familien.

Smeby har delt inn arbeidsoppgavene i familien i tre «skift». Det første skiftet er lønnsarbeidet.

Det andre skiftet er husarbeid, vedlikehold og omsorgsarbeid – det som måles i Statistisk sentralbyrås tidsbruksundersøkelser og som viser at vi går mot større likestilling mellom menn og kvinner.

Det tredje skiftet er tankearbeid; koordinering, planlegging og organisering.

‒ Det tredje skiftet er det usynlige skiftet, sier Smeby.

‒ Mye av likestillingen i familien blir styrt av dette tredje skiftet ved å delegere. Ting skjer ikke av seg selv, det er kvinnen som fordeler oppgaver og pusher på for å få ting gjort. Særlig i julen.

For Smebys forskning viser, som andre studier på feltet, at det er kvinnene som tar ansvar for planleggingen. Det er lite likestilling i det tredje skiftet; damene har regien i familielivet.

Det spesielle med julen er at her er det også mødrene som utfører nesten alt arbeidet – de jobber både andre og tredje skift.

Julegavene

Mødrene har ansvar for julegavene. Også gaver til hans familie, og hans venner.

‒ Mennene har en del strategier, sier Smeby.

‒ De sier gjerne at hun er så mye flinkere til det, hun har mer kompetanse. Og det har hun sikkert, for hun legger mer mening i det.

‒ Mennene kan gjerne kjøpe gaver hvis de har en konkret liste på hva de skal kjøpe, men tankearbeidet som kvinnene legger i det ser jeg ikke i samme grad hos menn.

Kalenderkravet

Julekalenderen er også helt klart kvinnens ansvar. Og det skal være gavekalender.

‒ Det er vanskelig å velge bort den gode, omsorgsfulle mor med den kyniske som gir barnet sitt kjøpekalender, sier Smeby.

Mens mange av mødrene koser seg med kalenderarbeidet, er det en av dem som har forsøkt å gjøre det til et likestillingsprosjekt.

‒ De kjøpte inn gaver begge to, men det var til syvende og sist hun som hadde ansvar for å pakke inn gavene, henge dem opp i tide, og for å involvere faren i arbeidet, sier Smeby.

Det ble så mye styr at paret har bestemt seg for å sløyfe gavekalender fremover.

En av fedrene mente at han ikke hadde ansvar for å lage gavekalender, fordi det ikke var en tradisjon han hadde med seg hjemmefra. Allikevel var det hans foreldre som lagde gavekalender til barnebarna.

Variert manneoppdragelse

Mødrene bestiller, skriver og sender julekortene. Også de som skal til hans familie. «Du må skrive dem for meg for du skriver så fint», mente en mann.

En av mødrene Smeby intervjuet fortalte om en venninne hvis mann hadde tatt fullt ansvar for julekortene: «Hun er flinkere til å kreve ting, til å oppdra han, så han mannen der er oppdratt på et annet vis enn det jeg har fått til med mannen min».

‒ Igjen ser du ideen om at det er kvinnen som står bak mannens initiativ, sier Smeby.

Kontroll over pynten

Mange i utvalget har gitt opp å få engasjert mennene i juleforberedelser. Da er det enkelte momenter som forsvinner, for eksempel at de velger bort julekort.

Men så er det et område der kvinnene ikke ønsker innblanding. Mannen kan få kjøpe juletreet, men pyntingen bør han ikke ha for mange meninger om.

‒ Det er mødrene som forvalter familiens smak, det er de som har ansvar for hvordan ting skal se ut. Og dette snakker de ikke noe særlig om, for her vil de ikke at han skal blande seg så mye inn, sier Smeby.

‒ Parene er enige i smaken, ingen av mennene er misfornøyde med pyntingen. Men det er hun som har ansvaret, og det vil hun også ha.

Kun en mann i utvalget prøver seg, og vil helst ha røde lys i adventsstaken. Hans kone insisterer imidlertid på lilla lys, og «han gir seg jo, selvfølgelig».

Likestillingsunntak

‒ Julen er noe helt for seg selv. Desember blir som en miniatyrverden på utsiden av en hverdag med likestilling. Hvis det skal bli en magisk jul med mening, så er det kvinnenes ansvar, sier Smeby.

En av fedrene kommenterer at dette med julen, det «ordner hun med, ting går av seg selv».

‒ Han ser ikke hvor mye arbeid det er, sier Smeby.

Samtidig mister arbeidet noe av sin mening når kvinnene føler at tiden ikke strekker til.

‒ Alle er i full jobb. Når tiden blir knapp forvandles lyst til plikt, det blir stress for mange, og omsorgen og meningen forsvinner, selv om man ikke ønsker at det skal bli sånn.

Mødre som var i permisjon i desember hadde god tid til juleforberedelsene og koste seg med arbeidet. Fedre i permisjon før jul tok imidlertid ikke ansvar for juleforberedelsene, til tross for at kona var i full jobb.

‒ Det blir ikke deres ansvar, i hvert fall ikke av seg selv, sier Smeby.

‒ Kvinnene er forvaltere av juletradisjoner, det er en mødrearv som de er kulturelt pliktet å videreføre. Kvinner er fremdeles forventet å levere jul til familien.