Fortsatt er heteroseksualitet er den ønskede livsformen, til tross for den store toleransen for homofil i vårt samfunn.

Helle Mellingen ved Universitetet i Agder har analysert debatten om kjønnsnøytral ekteskapslov i Norge.

– Debatten viser at vi tviholder på én form for lykke som den mest riktige. Vi tolererer at folk av samme kjønn gifter seg. Men det virkelig lykkelige ekteskapet er mellom en mann og en kvinne.

Toleranse og sølibat

Mellingen har analysert et utvalg bøker og avisartikler som på forskjellige måter reflekterer et kristenkonservativt ståsted, blant annet Nina Karin Monsens debattbok Kampen om ekteskapet og barnet og Espen Ottosens Mine homofile venner.

− Jeg har først og fremst valgt å analysere kristne ståsteder, siden det er her motstand mot ekteskapsloven formuleres eksplisitt, sier Mellingen.

Hun mener Monsens bok er et eksempel på et særlig konservativt syn på ekteskap, familie og homofili. Den representerer en aktiv motstand mot homotoleransen som sjelden kommer frem i offentlig debatt, ifølge Mellingen.

− Samtidig har Monsen langt større nedslagsfelt og oppslutning enn man skulle tro, særlig etter tildelingen av Fritt Ords pris, sier doktoranden.

• Les også: Etter kampens hete

– Noen forholder seg til ytringene hennes som politisk relevante og meningsfulle, mens de av andre betraktes som dypt krenkende og absurde.

Monsens ytringer får en rekke effekter, mener forskeren.

– I ytterste konsekvens kan tekstene hennes gjøre skade fordi de innprenter et svært krenkende språk som omtaler homofile og lesbiske som uønskede og i noen tilfeller kriminelle borgere, sier Mellingen.

Ottosen er et eksempel på debattanter som posisjonerer seg som homotolerante i tråd med regjerende normer, samtidig som han forfekter et krav om at homofile skal leve i sølibat eller inngå heterofile ekteskap, ifølge forskeren.

− I motsetning til Monsen aksepterer han homotoleransen som verdi, og formulerer budskapet sitt deretter.

Heterohierarkiet

Selv om fokus for avhandlingen er kristenkonservative stemmer, ser Mellingen disse i sammenheng med majoritetens holdninger til homofile. Studier viser at en stor majoritet i Norge mener det er helt greit at homofile og lesbiske gifter seg.

Likevel mener Mellingen at denne toleransen for homoekteskap er uttrykk for at det beste er å være hetero.

− Homotoleranse som norsk verdi ikke står i motsetning til heteronormativiteten, men disse to er faktisk avhengige av hverandre, sier Mellingen.

– Problemet med toleranse er at det nødvendigvis innebærer et hierarki. Det viser at det er noe å tolerere, at noe er som det egentlig ikke burde, men som vi kan åpne litt for likevel. Det viser dessuten hvordan man fortsatt er farget av et syn man ikke vil vedkjenne seg, mener hun.

Aksept og avvik

− Både homotoleranse og den kristenkonservative motstanden er uttrykk for heteronormativitet – en antagelse om at det naturlige er å være heterofil. Homoseksualitet er da et avvik som man enten velger å tolerere eller ikke tolerere, sier Mellingen.

Hun viser blant annet til en levekårsundersøkelse om homofile gjort i Kristiansand i 2008, som presiserer at de homofile selv må ta ansvar for at de heterofile skal vise dem aksept gjennom å leve åpent og fortelle om sin seksualitet.

– Det innebærer at homofile har et behov for en spesiell form for aksept som bare kan vises idet den homofile definerer seg som en minoritet, sier Mellingen.

– Et samfunn der en minoritet formuleres som noe man er nødt til å avfinne seg med at finnes, er noe helt annet enn et samfunn med åpne muligheter og handlingsrom for ulike måter å leve på.

Mellingen understreker at dette på ingen måte betyr at alle egentlig går rundt og er homonegative.

– Mange som bruker begrepet toleranse tenker helt sikkert ikke på den måten. Men det ligger likevel et maktforhold i selve begrepet som vi må være bevisste på.

• Les også: Kritisk blikk på ekteskapsdebatten

I vår kultur representerer den klassiske kjernefamilien den øverste oppnåelse av lykke, ifølge forskeren. Og de homofile kan få lov til å bli innlemmet i denne lykken etter at de har kommet ut.

– Dette dreier seg om en toleranse som opprettholder hierarkiet.

Mellingen synes det er synd at diskusjon om ekteskap som fenomen var nesten fraværende i ekteskapsdebatten, særlig siden aktive røster i homobevegelsen tidligere har hatt tradisjon for å stille spørsmålstegn ved ekteskap og kjernefamilie som ideal.

− Jeg skulle ønske man i større grad begynte å diskutere og kritisere ekteskapet som institusjon igjen, fremfor å være så veldig opptatt av hvorvidt «de homofile» passer inn eller ikke. Det tror jeg ville være en veldig nyttig og interessant diskusjon nå, oppsummerer Mellingen.

Referanse:

Mellingen: Fra smertespråk til lykkenormativitet: Kjønn, seksualitet og religiøs identitet i et performativitetsperspektiv (pdf), doktorgradsavhandling, Universitetet i Agder 2013.