I alt 529 norske jøder ble deportert og sendt til konsentrasjonsleirene med skipet «Donau» torsdag den 26. november 1942.

Natten før hadde politiet hatt razzia mot jødiske kvinner og barn. Tidligere på høsten hadde jødiske menn blitt arrestert.

På den faste regjeringskonferansen som NS-regjeringen hadde på slottet hver torsdag, var det meningen at en lov om jøder skulle vedtas.

Men denne dagen ble saken lagt til side.

De fleste av jødene i Norge var da allerede på vei ut Oslofjorden. Fem dager senere ankom de Auschwitz. Bare ni av dem overlevde.

– Loven ble brutalt overkjørt av historien. Den ble overflødig, sier Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo.

Snakket om arbeidstider i julehelgen

Historikeren arbeider med en vitenskapelig artikkel om NS-regimet og jødene. Der har han blant annet studert hvilke saker som var oppe på regjeringsmøtet rundt klokka 14.00 denne mørke dagen i norsk historie.

Han presenterte noen smakebiter av hva han hadde funnet i arkivene på et arrangement om antisemittisme i Norge før og nå ved Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo mandag.

Blant sakene han finner, er arbeidstiden i regjeringens kontorer den kommende jule- og nyttårshelgen. Og at ble det utnevnt ny tollkasserer i Drammen.

Ikke tvil om at de hadde moralsk ansvar

Antisemittisme var en viktig og integrert del av det ideologiske grunnlaget for det nasjonalsosialistiske partiet NS, slo Sørensen fast i sitt foredrag.

– Det er ikke tvil om at NS-regimet og de som aktivt sluttet opp om det, hadde et moralsk medansvar for de norske jødenes skjebne under andre verdenskrig, uavhengig av hva det enkelte NS-medlem hadde av informasjon om denne skjebnen.

I NS-programmet fra 1934 sto det ingenting om jøder. Men siden partiet var styrt etter førerprinsippet, var det offisielle partisynet å finne i Vidkun Quislings taler og artikler.

Der tegner det seg et bilde av en rasebiologisk basert antisemittisme med betydelige konspiratoriske innslag, mener Sørensen.

Stolte på at Hitler ville finne en løsning

Mest programmatisk er det foredraget Quisling holdt på en konferanse i Frankfurt i mars 1941. Der malte han opp et stort bilde av jødiskinspirert verdenssammensvergelse som sto imot den europeiske sivilisasjonen.

Jødedommens mål var å bryte ned de andre folks naturlige nasjonale organisasjoner. Dette gjorde det nødvendig med en løsning av det han kalte «jødeproblemet».

Han tok konkret til orde for en felles lovgivning om jøder i det tysk-dominerte Europa, etter mønster av de tyske Nürnberglovene. Denne lovgivningen skulle forby raseblanding og nekte jødene statsborgerlige rettigheter.

I talen tok han også opp hva man kunne gjøre med jødene. Når jødespørsmålet ikke kunne løses med å utrydde jødene «må deres parasitt-tilværelse hindres i at de får sitt eget land», sa han. Men dette kunne ikke være Palestina, mente han, fordi dette hadde blitt arabernes land.

Han hadde ingen andre konkrete forslag og uttrykte i talen at han hadde full tiltro til at Hitler ville finne «praktiske løsninger».

Helst en egen øy

Mellom mars 1941 og desember 1942 skjedde det mye. Sovjet og USA hadde kommet inn i krigen og blitt Tysklands fiender. Quisling hadde fått dannet regjering i Norge og i november ble altså 529 jøder deportert.

Quisling fortsatte i det aggressive sporet da han holdt en tale i Trondheim i desember samme året. Jødene var fortsatt den store fienden, og nå kunne Quisling også koble dem til Stalin.

Les også

Holocausts tre verste måneder

«I dag er det jødene som bestemmer i USA, England og Sovjetunionen», hevdet han.

Løsningen hans var at de måtte fjernes fra Europa for godt. Det var en ideologisk begrunnelse for deportasjonen og for å fortsette å deportere de jødene som fortsatt oppholdt seg i Norge.

Han mente at den eneste løsningen var at jødene forlot Europa og til en annen del av verden, helst en øy.

Rasebiologien dukker opp

Quisling ville demonstrere overfor Hitler at NS hadde full kontroll og kunne styre Norge på egen hånd. Også når det gjaldt jødespørsmålet, sier Sørensen.

Etter 1. februar 1942 ble det mer systematikk inn i lovgivningsarbeidet mot jødene. Høsten 1942 kom meldepliktsloven og loven om inndragning av jødiske formuer.

Meldepliktsloven ga en utvidet definisjon av jøder. Den inkluderer det NS kaller fulljøder, halvjøder og kvartjøder. Denne loven var mer vidtgående enn nazi-Tysklands Nürnberg-lover.

– Dette må ses i sammenheng med den kraftig opptrapping i antisemittismen i NS høsten 1942.

En mindre kjent lov, som aldri ble realisert, var ment å være den store og overgripende loven om jøder, en norsk Nürnberglov. Det finnes lite historisk materiale om denne, men den er uhyre interessant og viktig, mener Sørensen.

Et utkast til en slik lov fra Innenriksdepartementet ble behandlet i Justisdepartementet og grundig slaktet. De kom med en sterk kritikk av Innenriksdepartements forslag.

To typer antisemittisme?

Justisdepartementet mente at lovforslaget gikk for langt både når det gjaldt hvem loven skulle omfatte og de mange diskriminerende tiltakene som skulle ramme jøder. De utarbeidet et noe mer moderat alternativt lovforslag.

Men loven ble altså aldri vedtatt - den ble overflødig etter at jødene ble deportert fra Norge.

Historiker Hans Fredrik Dahl kommenterte at han mente at det var to typer antisemittisme som kom til uttrykk i Norge på denne tiden. Den hadde rot to ulike steder.

Den gamle antisemittismen handlet om en gammel religiøs forståelse av jøders mentalitet. Det nye med Nasjonal Samlings forståelse at jøder var at de ble definert etter biologiske kriterier.

Den rasebiologiske forståelsen av jøder skapte store problemer for jurister i NS-Norge og for den saks skyld også i Nazi-Tyskland. For hvordan man skulle definere hva som var en jøde i et lovverk? Dette ble vanskelig for i det minste noen av dem, mener Sørensen.

Men denne loven ble altså overflødig etter den 26. november 1942.

Norske jurister var lojale

I Norge er det få spor å finne etter rettsliggjøring av jødeforfølgelse i Norge, i motsetning til i Tyskland, forteller Hans Petter Graver. Han er professor i juss ved Universitetet i Oslo og har studert dommere som må håndheve undertrykkende og autoritær lovgivning i et prosjekt som forskning.no skrev om tidligere i år.

Så tidlig som i 1936 kom det et nifst forvarsel til det som skulle skje i Tyskland.

Gjennom lov og rett ble jødene systematisk støtt ut av posisjoner som rettighetshavere i samfunnet.

Når ikke dette skjedde i Norge, skyldes det sannsynligvis ikke mangel på ideologi, men mangel på rettslige konflikter med opphav i jødespørsmålet.

Når det kunne blitt aktuelt med en rettspraksis var jødene allerede deportert.

NS fikk den juridiske rådgivning som de trengte, mener Graver. Han har bare funnet én protest fra juridisk hold på deportasjonen av jødene.

Les også

Da Quisling snakket pent om kommunistene i Russland