Torsdag 31. mars sto undertegnede som vert for “Vitenskapskafeen”http://www.vitenskapskafe.no/. Det var den typen kveld som ga en følelse av at forskningsformidling kan være både spennende og viktig.

Sju-åtte radioprogrammer hadde gitt oss godt med PR på forhånd, og huset var så fullt at vi var nær ved å måtte nekte folk inngang. Foredragene om Holocaust-benektelse og den påfølgende diskusjonen varte i to og en halv time, og temperaturen var tidvis ganske høy.

Dette siste var litt overraskende, for Holocaust er egentlig ikke et kontroversielt tema. En overveldende majoritet er enig om at denne historiske hendelsen fant sted, og særlig overveldende er enigheten i historiske fagmiljøer. Derimot diskuterer man selvsagt enkeltheter, slik man alltid gjør innen fag.

De eneste som synes det er kontroversielt å diskutere Holocaust, er Holocaust-benekterne. Deres argumenter får du en smakebit på i denne artikkelen. En god skildring av kveldens begivenheter finner du her.

Det er grenser for hvor mye tid man bør bruke på å gjendrive argumenter om at jorden er flat, at vann kan “huske” eller, som i dette tilfellet, at Holocaust er en propagandaløgn satt i scene av en jødisk elite som har detaljstyrt media, akademia og samfunnsliv både i vestmaktene og Sovjet etter krigen.

Dessuten er gjendrivelsesjobben allerede gjort bedre enn jeg vil makte, særlig i Michael Shermers bok Denying History: Who Says Holocaust Never Happened and Why Do They Say It.

Ett poeng er likevel verdt å ta opp, og det er Holocaust-benekternes terping på at de ikke slipper til med sine argumenter i den pågående prosessen når historien om Holocaust skal skrives.

Dette argumentet dukket, ironisk nok, opp da Holocaust-benektere ved flere anledninger fikk slippe til å ved mikrononen, etter at selve foredragene var over.

En sentral del av Holocaust-benekternes argumentasjon er at de er en forfulgt, kjettersk minoritet. Dette er et sterkt PR-kort, for anstendige mennesker får lett sympati med små utstøtte grupper.

En annen fordel med dette argumentet er at det er uimotsigelig. Hvis jeg sier at jeg er forfulgt, hvordan skal du da motsi meg?

Det verste er likevel at i Holocaust-benekternes tilfelle er påstanden om forfølgelse til en viss grad sann. Holocaust-benektelse er forbudt i en rekke land. Benektere bøtelegges og fengsles under lover som forbyr rasistiske ytringer, spredning av falske nyheter eller å vanære de avdøde.

Dette er uheldig, for det gjør at Holocaust-benekterne kan spørre: - Hva er det “etablissementet” er så redde for, siden de forfølger og forbyr oss?

Dette er selvfølgelig tullprat. Etablissementet er ikke redde for å bli “avslørt” av Holocaust-benekterne, og lovforbudene mot benektelse er lette å forstå. Det er ille hvis du har mistet din familie i en av nazistenes dødsleire, og i tillegg må høre på at historien om ditt tap er en løgn.

En ekstra fornærmelse blir det når beskyldningene kommer fra mennesker som vil renvaske og rehabilitere nazismen, og dermed legge til rette for et nytt folkemord.

Men så er det dette med ytringsfriheten, da. Både professor Øystein Sørensen og seniorforsker Rolf Hobson uttrykte under møtet på Vitenskapskafeen skepsis mot kriminalisering av Holocaust-benektelse. Jeg er enig med dem.

Skal vi ha ytringsfrihet, innebærer dette også retten til å ytre ting som er ubehagelige å høre på. Men at noen har rett til å ytre noe, betyr ikke at andre har plikt til å utbre disse ytringene.

Så selv om jeg syntes det var i orden å slippe benektere til når mikrofonen var åpen for publikum, var det aldri snakk om å invitere Holocaust-benektere til å sitte i panelet med foredragsholdere.

Grunnen er enkel: Hvis man inviterer en professor i historie til å diskutere med en Holocaust-benekter, skaper dette et inntrykk av at begge meninger er like gangbare - og er med på å legitimere benekterne ved å gjøre dem stuevarme.

Et vanlig motargument er at man må la alle meninger komme til overflaten på like premisser, og deretter la publikum bestemme seg for hva de skal tro på. Det ville kanskje fungert denne kvelden - jeg vil tippe at et normalt oppegående publikum ville satt sin lit til en historieprofessor fremfor en selverklært nazist. Men som panelets tredje deltager, Nils Roll-Hansen, påpekte: Det er vanskelig å skille vitenskap fra pseudovitenskap.

De fleste av oss har ingen forutsetninger for å vurdere hva som er faglig holdbart når diskusjonen beveger seg utenfor det opplagte. De fleste vil skjønne at det er noe rart når folk forsøker å dytte på dem påstander om at Holocaust aldri skjedde eller at jorda ble skapt for 10 000 år siden, men hva med de merkelige påstandene som presenteres i bøker som Hellig blod, hellig gral eller Thor Heyerdahls Jakten på Odin? Her er det vanskeligere å stole på magefølelsen, for påstandene kommer fra mennesker som ikke er eksentriske ekstremister.

Glem for all del ikke at Dan Browns bok Da Vinci-koden, som bygger på Hellig blod, hellig gral ble hyllet som et “researchmessig mesterverk” i en av Norges største aviser. Eller at Heyerdahls merkelige påstander om Odins opphav ble presentert i bredden på NRK i beste sendetid.

I en slik tid blir det ekstra viktig å skille mellom skitt og kanel, og skjære gjennom relativisme og påstander om at alle verdensbilder er like gyldige. Det er ikke sikkert man med full sikkerhet kan si hva som er sant, men man kan i mange tilfeller si at noe har større sannhetsverdi enn noe annet.

Det er fullt mulig å kombinere denne holdningen med full ytringsfrihet. La Holocaust-benektere og andre ekstremister si hva de vil, men sørg samtidig for å opplyse andre om hvordan de tar feil. Og gi dem ikke troverdighet ved å invitere dem inn i varmen.

Holocaust-benektere bør ha rett til å ytre seg, men de bør få omtrent like stor innflytelse på offentligheten som medlemmer av Flat Earth Society bør få på produksjonen av globuser.

*******

Som et post skriptum er det verdt å nevne pamfletten som ble delt ut av en av Holocaust-benekterne på møtet. I denne pamfletten ble advokat Horst Mahler omtalt som “advokat som slåss i den Røde armé under krigen”. Vel, Horst Mahler var kanskje “rød” i sin ungdom - han var med på å grunnlegge Rote Armé-Fraktion, den såkalte Baader-Meinhof-banden. Men med fødselsår i januar 1936 ville Mahler vært såpass liten at den sovjetiske røde armé neppe ville la ham slåss på deres side under krigen. At en Holocaust-benekter som påstår at han kan gjennomskue hele historikerstanden ikke vet forskjell på den sovjetiske hær og en vesttysk terrorgruppe, sier egentlig det man trenger å vite om hans faglige nivå.