Anatomisk samling. Ordene kan sette tankene i spinn, og bilder av en dunkel kjeller med plastbøtter fulle av hjerner og lunger dukker kanskje opp i hodet.

Virkelighetens versjon på St. Olavs hospital i Trondheim er et stort, lyst og fredlig rom – bare med et litt annet inventar enn vanlig. Blant plexiglassbeholderne med åreforkalkede hovedpulsårer og skrumplevere treffer forskning.no Ivar Skjåk Nordrum, professor i rettsmedisin og ansvarlig for samlingen.

Han er nok over gjennomsnittet vant med de delene av kroppen som vanligvis er gjemt på innsiden, men han lar seg fortsatt fascinere av samlingen vi vandrer rundt i.

Nordrum plukker opp en boks med det som ser ut som rødt spindelvev hengende fra taket på innsiden.

– Jeg synes dette er litt spennende, fordi det kommer jo fra et menneske, men det er ikke noe av selve mennesket igjen her, sier han.

”Spindelvevet” er nemlig den herdede innsiden av en eller annen persons hjerteblodårer.

Herdeplast og lut

Dette hjertet ble i sin tid donert av en person som ønsket å hjelpe medisinundervisningen og vitenskapen videre. Sannsynligvis visste han eller hun ikke hva som til slutt skulle skje med organet som var så essensielt i livet.

– Her har man pumpet rød herdeplast inn i starten av livpulsåren og ut i kranspulsårene som ligger utenpå hjertet. Denne herdeplasten stivner jo, og så har de puttet hele hjertet i lut, forklarer Nordrum.

Luten gjør at vevet løser seg opp, og vips! har du bare avtrykket av innsiden av blodårene igjen.

Når hjertet brister, på ordentlig

Hensikten er å vise de enkelte delene av hjertet tydeligere. Hjertet tenker vi nemlig ofte på som en stor klump – eventuelt den stiliserte versjonen barn i femårsalderen ofte liker – men ikke på hva et hjerte faktisk er.

– Med dette får vi for eksempel visualisert kranspulsårene utenpå hjertet, som går nedover her, sier Nordrum og peker.

– Det er disse som går tett når man får hjerteinfarkt, så det er de man opererer på når man utfører for eksempel en bypassoperasjon.

Under en bypassoperasjon henter legene en blodåre fra et annet sted på kroppen, for eksempel i leggen, og bruker den til å lage en ”omkjøring” – en skjøt som gjør at blodet kan passere rundt et tett område – på en av kranspulsårene.

– Det er en tosidighet i dette med hjertet, for det kan briste av sorg, men det kan også briste rent fysisk, forteller Nordrum.

Når en av kranspulsårene går tett, kommer det ikke blod til muskelen – for hjertet er jo egentlig en muskel – og da dør vevet.

Rundt hjertet ligger det som heter hjerteposen. Den er fylt med litt væske som skal hjelpe hjertet å utvide seg uten mye friksjon, og det er den som sikrer at hjertet har plass til å utvide seg mens det slår.

Men hvis muskelen som er skadet av et hjerteinfarkt blir ødelagt og svak nok kan den sprekke, og da vil det lekke blod ut i hjerteposen.

– Om det kommer tre eller fire desiliter med blod ut der, blir hjertet spjelket – det får ikke mulighet til å utvide seg og trekke seg sammen lenger. Da dør du. Det er det sprukne hjertet i ren fysisk forstand, sier Nordrum.

Hjerter i alle former og størrelser

Nordrum plukker opp enda en klump av forhenværende menneskevev  fra hylla under. Det er også et hjerte, men denne gangen er det blekt og hvitt og hardt – og helt greit å ta på.

– Denne er jo litt blass, men det er også et menneskehjerte. Forskjellen er at dette er impregnert. For eksempel er vann, som er i alt vev, byttet ut med silikon. Dermed er det blitt hardt og stivt og mulig å ta på, forklarer professoren.

Nordrum holder opp både de røde blodårene og det hvite silikonhjertet, og vrir dem begge slik at de vender fremover, slik hjertet sitter når det befinner seg inne i brystkassa til folk.

– Se, nå er de like, og du ser den fremre kranspulsåren her på begge. Jeg synes jo disse er litt fine, jeg da.

I tillegg til hjertet i plast og hjertet av silikon finnes det flere livspumper i den anatomiske samlingen. Målet er nemlig å vise frem anatomiens verden, og der er hjertene overraskende like, enten det er snakk om et vågehvalhjerte:

… eller pumpa til ei rotte:

En egenverdi i den fysiske disseksjonen

Det aller meste av vår indre verden kan i dag vises på bilder. Både vanlige mikroskopbilder, elektronmikroskopbilder av det aller, aller minste av oss og 3D-modeller kan gi et innblikk i kroppens indre.

Dermed kan man lure på om tiden for å samle organer på glass og dissekere kropper kanskje er over.

– Det finnes jo en del 3D-skannede kropper på data, og vi har lurt på om det kan erstatte det å stå på disseksjonssalen og skjære opp og så videre. Men det gjør nok ikke det, sier Nordrum ettertenksomt.

– Når man dissekerer på salen så lærer du om muskler og ledd og sener og senefester, det er vanskelig å vise ordentlig på en modell. Men i tillegg er det noe med det sakte og virkelige med det arbeidet.

– Det er et dødt menneske det er snakk om, så særlig studentene lærer en del andre ting med den typen arbeid – respekt for den avdøde, gruppearbeid og så videre. Det er viktig for oss at den biten fortsatt er med, sier Nordrum.

Neste år åpner et nytt medisinsk museum i Trondheim. Der vil hjertet i plast, hjertet i silikon, hvalhjertet og rottehjertet – og alt det andre på anatomisk samling – etter hvert havne, og du kan ta en titt på dem selv.

Har du selv kanskje lyst til å bli en del av utstillingen en dag?

Da kan du donere din kropp til forskningen. Det gjør du ved å ta kontakt med universitetet i enten Tromsø, Trondheim, Bergen eller Oslo.