Både barn og voksne som stammer, har en mindre blodtilførsel til områder i hjernen som kalles Brocas, som er knyttet til det å snakke.

Det viser en studie ledet av forskere ved sykehuset Children’s Hospital Los Angeles.

At tendensen var ganske lik på tvers av aldersgrupper, tyder på at dette er en sårbarhet hos personer som stammer, som stammingen ikke ville ha oppstått uten, mener forskerne.

Eksperter vi har snakket med, mener minst ett av funnene i denne studien peker seg ut som spennende på dette forskningsfeltet.

Forskning har også tidligere koblet avvik i Brocas med stamming. Dette hjerneområdet er regnet som sentralt i nervecellenettverket som jobber med tale. Brocas viktigste oppgave er antakelig det å hele tiden planlegge de finjusterte bevegelsene vi gjør når vi snakker.

Men forskerne gjorde et annet funn, som ikke er sett tidligere:

Jo mer alvorlig stamming, dess knappere blodgjennomstrømming var det i Brocas. Det var også litt dårligere blodtilførsel til forbindelsene til de bakre områdene som jobber med tale.

Mindre blodgjennomstrømming, verre stamming

Dette er oppsiktsvekkende funn, mener Jay Desai, nevrolog ved CHLA og en av forskerne bak studien, ifølge en pressemelding om studien.

Det er Karsten Specht enig i. Han er professor ved Institutt for biologisk og medisinsk psykologi ved Universitetet i Bergen.

Han leder også den tverrfaglige forskergruppen Bergen fMRI Group.

– At de fant sammenhenger mellom alvorlighetsgrad og blodgjennomstrømming er faktisk et veldig spennende resultat, sier han.

I tillegg til dette, er også måten har gjort forsøkene sine på interessante, men vi må være forsiktig med å trekke konklusjoner fra studien, mener Specht. Hvorfor han mener det skal vi komme tilbake til.

Stammefri studie

Den nye studien er gjort på uvanlig vis. Det vanligste innenfor denne type forksning er å få deltakerne til å gjøre oppgaver mens de går gjennom en fMRI-skanning. For eksempel det å snakke, lese eller å tenke på det å snakke.

Da kan det blir sprikende resultater. Kanskje vil deltakerne løse oppgavene helt forskjellig. Da blir det vanskelig å sammenligne dem, ifølge Siv Andresen.

Hun har jobbet med taleflyt som klinisk logoped i mange år, men nå holder hun på med en doktorgrad ved samme institutt som Specht, og har ham som veileder.

I den nye studien trengte deltakerne ikke engang å åpne munnen mens de fikk hjernen sin undersøkt.

– Ved å studere hjernen i hvile, unngår man denne problemstillingen med at deltakerne håndterer oppgavene ulikt, sier Andresen.

Selv om personene ikke gjorde oppgaver som dreide seg om tale, fant altså forskerne forskjeller mellom de som stammet og de 36 kontrollpersonene som ikke stammet.

Samtidig kan det hende at blodgjennomstrømmingen hadde sett annerledes ut hvis deltakerne måtte gjøre oppgaver som handlet om snakking under forsøket.

Siv Andresen holder nå på med en studie av voksne personer som stammer, der hun ser på forskjeller i hjernen, både når hjernen er i hvile og når personene gjør oppgaver.

Hjernens veier er nesten uransakelige

Det er fremdeles mye som gjenstår før vi forstår årsakene til stamming, sier Andresen.

Men:  

– På bakgrunn av denne, og en rekke andre studier som viser avvik i hjernen til personer som stammer som gruppe, kan vi i hvert fall slå fast at den som begynner å stamme, er nevrologisk predisponert for å utvikle denne taleflytvansken, sier hun.

Men både Andresen og Specht er klare på at vi ikke kan være sikre på hva den reduserte blodgjennomstrømmingen kan fortelle oss.

Blodflyten er riktignok koblet til aktivitet i nervecellene, men det kan også hende at det bare er et mindre antall nerveceller i dette området, og at det dermed ikke trengs så mye blod, innvender Specht.

Det at forskerne fant en kobling mellom hvor alvorlig folk stammet, og hvordan blodgjennomstrømmingen så ut, er noe forskere skal fokusere mer på også i fremtidige studier, forteller han.

Det vil de gjøre for å undersøke om den avvikende blodflyten er årsaken til stammingen, eller om den er en kompensasjon, eller om det har andre årsaker.

Hjernen er nemlig ganske fleksibel. Den kan for eksempel kompensere for en svekket funksjon i ett område ved å for eksempel flytte oppgaven til et nytt sted.

Og den kan omdisponere områder og bruke dem til andre oppgaver, som når blinde mennesker bruker et område som brukes til syn til å bearbeide det de hører og det de føler på huden.

Redusert blodgjennomstrømming til et område i hjernen trenger altså ikke være et dårlig tegn, ifølge Specht.

Det kan også være et tegn på såkalt optimering – hvor nerveceller og nervecellenettverk jobber bedre sammen, slik at det trengs mindre ressurser.

– Det ser man ofte under læring og terapistudier og det kan i denne studien antyde en kompensatorisk mekanisme, sier Specht.

Hjerneforskning mot feiloppfatning av folk som stammer

Martin Aasen Wright er styreleder for Norsk interesseforening for stamming (NIFS).

– De siste årene har det kommet mer og mer forskning på hjernens oppbygning og funksjon. Dette er noe vi er veldig positive til da stamming er ganske myteomspunnet og det verserer mange feilaktige oppfatninger og teorier om hvorfor noen stammer, skriver Wright i en e-post til forskning.no.

Han synes det er interessant at det er kommet mer forskning på barn innenfor dette feltet de siste årene – som for eksempel spørsmålet om hvorfor noen i det hele tatt begynner å stamme og hvorfor noen fortsetter med det inn i voksenlivet.

– Det spennende med denne studien er at den inkluderer barn ned til fem år og at når de kun ser på barn og ekskluderer voksne, er konklusjonen deres fortsatt gyldig. Allikevel nevnes det ikke i artikkelen hvor lenge disse barna faktisk har stammet.

– Funnene bekrefter for oss at stamming har et nevrologisk utgangspunkt, samt at hjernestruktur også kan påvirke hvor alvorlig stammingen fremtoner seg, sier Wright.

Barn og voksne i samme studie

Forskerne bak den nye studien studerte altså både barns og voksnes hjerner. Den store forskjellen på deltakerne i alder er noe som gjør Specht litt avmålt til studien.

For noen mennesker stammer som barn, men aldri igjen som voksne.

– Hos barn vet vi at språkutviklingen kan være forsinket hos enkelte, som kan føre til dysleksi og stamming, sier han og viser til en langtidsstudie som han og kollegaer nylig har gjort. Der fulgte de med utviklingen av leseferdigheter hos barn med høy og lav risiko for å utvikle dysleksi.

Forfatterne bak den nye studien mener at de samme funnene hos barn og voksne tyder på en sårbarhet felles for folk som stammer.

Men Specht mener derimot at det ikke kan utelukkes at stammingen hos barna skyldes forsinkelsen i utviklingen, og at det derfor er litt vanskelig å sammenligne barn og voksne.

Derfor er det også viktig å gjøre tids- og ressurskrevende studier der man følger personer over flere år, tilføyer han.

Høna eller egget?

I tillegg kan det være vanskelig å – ved å sammenligne blodgjennomstrømming hos stammende og ikke-stammende – å vurdere hva som er årsak til hva, ifølge Siv Andresen.

Akkurat her har forskere ulike syn, sier hun.

– Er det slik at avvikende hjerneaktiviteter årsak til at personen stammer, eller det er slik at det å stamme fører til avvikende aktivitet i hjernen? Dette er særlig vanskelig når man studerer voksne som har levd med stamming i mange år.

Andresen understreker at det ikke er en lurt å vente å se om et barn «vokser av seg» stamming, fordi en del ikke gjør det. Få hjelp av logoped så raskt som råd er, er oppfordringen hennes.

– Noe som er interessant og oppløftende i denne sammenhengen er ar forskning viser at tidlig innsats har god effekt for barn som stammer.

Referanse:

J. Desai mfl: Reduced perfusion in Broca’s area in developmental stuttering. Human Brain Mapping, 30. desember 2016.