At hukommelsen ikke er som et videoopptak, er et understatement. Folk blander drømmer, dagdrømmer, ting de har lest, ting andre har fortalt dem - og ekte minner sammen til en salig graut.

Hvis de senere skal gi en sannferdig fremstilling av noe som skjedde i fortiden, er de i urovekkende liten grad i stand til å skille det som virkelig hendte fra det de tror hendte.

Til bruk i straffesaker?

Men hvis vi går med på at det finnes en virkelighet, er det av og til viktig å kjenne denne. For eksempel i straffesaker.

Falske minner er et problem, for eksempel i saker med seksuelle overgrep, i de tilfellene man ikke har fysiske bevis, men må forholde seg til partenes ulike fremstillinger. Mange uskyldige menn har fått livene sine ødelagt fordi retten ikke har kunnet skille de ekte fra de falske minnene, og derfor valgt å forholde seg til “offerets” versjon av saken.

Nå har to forskere ved Harvard, Daniel Schacter og Scott Slotnick funnet at når hjernen husker noe som virkelig har skjedd, aktiviseres ikke bare den delen av hjernen som spesifikt jobber med hukommelse, men også en annen del, nemlig den delen av hjernen som jobber med sanseinntrykk. Det er New Scientist som melder dette.

Scannet hjernen

Forskerne lot sine forsøksobjekter se en samling gjenstander med ulike former. Når de senere ble bedt om å huske om en gjenstand med en bestemt form var blant de de fikk se, scannet de samtidig hjernene deres.

Når folk husket riktig, og for eksempel sa at en gjenstand ikke var blant de som ble vist, registrerte forskerne aktivitet i en del av hjernen som vanligvis befatter seg med visuelle inntrykk. De som husket feil, altså for eksempel “husket” en gjenstand de ikke hadde sett, hadde mindre aktivitet i dette området.

Forskerne fant samme fenomen ved lyd.

- Det virker som om det er en tilleggsegenskap ved hukommelsen som brukes for ting du allerede har opplevd, sier Schacter til New Scientist.

Underbevisstheten

De av oss som er opptatt av intuisjon, kan i tillegg merke oss at hjernens underbevisste hukommelse kan synes å være mer nøyaktig enn vi tidligere har hatt grunn til å tro. Foreløpige resultater kan tyde på at den ekstra responsen i hjernen var tilstede, selv om folk ikke klarte å gjengi minnene korrekt.

For eksempel: Hvis en person ble spurt om han husket en gjenstand som virkelig var tilstede da han tidligere ble vist samlingen av gjenstander, og han sa at han ikke husket den - kunne forskerne likevel se av scanningen at hjernen hans registrerte den som noe den hadde sett før.

Man kan selvsagt spekulere på om disse oppdagelsene en dag kan utvikle seg til en eller annen avansert form for løgndetektor, men forskerne roer entusiastene ned med å påpeke at de ennå ikke kan skille et enkelt falsk minne fra et ekte. Resultatene er bare basert på gjennomsnittlig hjerneaktivitet, fordelt over mange forsøk.