Det begynte i 1945 på Aarhus Universitet.

Universitetet, som den gang bare var 17 år gammelt, hadde nettopp opprettet et medisinsk fakultet, og stjerneforskeren Lárus Einarson (1902–1969) skulle være Danmarks første professor i anatomi.

Samme år ble en ny overlege ved navn Erik Strömgren (1909–1993) ansatt på det psykiatriske sykehuset i Risskov, bare et langt steinkast unna. Begge var interessert i hjerner. Sammen fikk de en lys idé.

Den gang var psykiatrien ganske annerledes enn i dag:

Folk med psykiatriske lidelser skulle holdes vekk fra samfunnet, og det var markant færre behandlingsmuligheter, så kroniske pasienter var ofte innlagt til de døde.

Når pasientene døde, var det vanlig at legene obduserte dem, for å finne ut hva som egentlig hadde vært galt. Men man hadde aldri tatt vare på hjernene før. Det ville Lárus Einarson og Erik Strömgren gjøre om.

Verdens største hjernesamling

Siden 1990-tallet har det vært populært å si at vi lever i hjernens tidsalder, og siden den gang har fokuset på nevrovitenskapen bare blitt sterkere.

Det var det som fikk idéhistoriker Thomas Erslev, som i dag er vitenskapelig assistent ved Aarhus Universitets Institut for Kommunikation og Kultur, til å velge Danmarks hjernesamlings historie som emne for sitt doktorgradsprosjekt.

– Det var overskrifter over alt om at nå har vi funnet kjærlighetens kjemikalier i hjernen. Det er en idé om at man kan finne en formel for følelseslivet, forklarer Erslev, som forsvarte doktorgradsavhandlingen sin ved Aarhus Universitet i mars i år.

Målet hans var å skrive en litt «kjedelig vitenskapshistorie», forteller han. Men fortellingen om de 9479 hjernene er ikke det.

I årene 1945 til 1982 ble hjernene skåret ut fra kraniet hos psykiatriske pasienter mens de var innlagt, uten noen form for samtykke, og pakket hensynsfullt ned i plastspann med formalin.

Hjernesamlingen er verdens største, og det er ikke bare de makabre omstendighetene som gjør historien verdt å fortelle.

Samlingen har 75-årsjubileum i år, og den er et vitnesbyrd om hvilke kvantesprang vitenskapen og vårt forhold til den – for hjernesamlingen spiller også en stor rolle i Danmarks etikkhistorie – kan ta i løpet av noen tiår.

To menn med en lys idé

I 1945 hadde Lárus Einarson og Erik Strömgren nærmest uinnskrenket makt – og en lys idé:

– Det var ikke noe som het informert samtykke den gangen, forteller Thomas Erslev, som var forbløffet over hvor enkelt det var for de to forskerne å etablere hjernesamlingen.

Nærmest fra den ene dagen til den andre stiftet de Hjernepatologisk Institut i 1945.

– De tar ut hjerner, ser på dem og begynner å lagre dem. Det er det første grenseoverskridende skrittet, forteller Erslev.

Det var – i tillegg til Lárus Einarsons forskningsprosjekt – heller ikke noen overordnet strategi. De samlet de hjernene de kunne få fatt i, og begrenset seg ikke til noen spesifikke grupper.

– I dag ville man nøye definert hvilke «typer» hjerner man samler inn, sier Erslev, og legger til at det nettopp dette som gjør samlingen unik i dag:

– Det er denne allsidigheten som er et av samlingens største fortrinn.

Viktige poeng i den kjedelige vitenskapen

Gjennom 1950-tallet og 1960-tallet vokste samlingen seg større og større, og det er egentlig slående hvor mye av arbeidet som er hverdagslig og «kjedelig», forklarer Erslev.

For eksempel bestod en stor del av forskernes arbeid i korrespondanse med glassprodusenten Holmegaard og andre firmaer om innkjøp av instrumenter og utstyr, noe som man som historiker kan være fristet til å hoppe over.

– Men det er et viktig poeng at vitenskapen også er kjedelig, at det er noe som tar lang tid, krever omhu og ikke skjer over natten, sier Erslev.

Man kan ha forestillinger om at vitenskap er noe vågalt og dramatisk som skjer i avanserte laboratorier. Men laboratoriet har bare en funksjon hvis man har patologiske samlinger, biobanker og arkiver, påpeker han:

– Man vet aldri hva man kan få ut av et arkiv. I takt med at man får ny teknologi, eller man stiller nye spørsmål, kan man få ny kunnskap når man går tilbake til arkivet.

– Så jeg vil slå et slag for å holde arkivene i live. Det er kanskje en tendens til at folk overser nytten av arkivarbeidet. Men arkivene og det «kjedelige» arbeidet skaper grobunn for utrolig mye forskning, poengterer Erslev.

Stengt og åpnet igjen

Det poenget glemte man imidlertid på 1980-tallet, da samlingen plutselig ble stengt, i 1982. Laboratoriene, som hadde sin storhetstid på den tiden, ble betraktet som mer interessante.

– Jeg har snakket med noen som var med på å stenge samlingen, og de kunne knapt huske det, forteller Erslev.

Fra 1982 lå hjernene i Risskov og samlet støv. Men allerede i 1990, i hjernens tiår, gjenoppstod samlingen, og ble omdreiningspunktet i en vitenskapsetisk debatt.

På grunn av nye teknologi, særlig de nye MRI-skanningene, ble samlingen gjenoppdaget.

Men tiden var en annen. Det danske Etisk Råd ble grunnlagt i 1987, og samlingen ble betraktet som et klart brudd på grunnleggende rettigheter.

– Problemet var blant annet at hvis man fant tegn på en psykiatrisk sykdom med høy grad av arvelighet, skulle for eksempel et barnebarn få den informasjonen? Det er et vanskelig etisk dilemma, påpeker Thomas Erslev.

Det endte med at den danske helseministeren krevde at Etisk Råd skulle ta stilling, og rådet åpnet for bruk av hjernesamlingen forutsatt en viss forsiktighet.

– Det er ikke så mange pårørende, for dette var personer som var innlagt på livstid og ikke fikk mange barn, påpeker Erslev.

I tiårene som fulgte var det flere etiske debatter om hjernesamlingen, men hver gang ble den reddet. De vitenskapelige mulighetene var viktigere enn etikken.

Funn om schizofreni og demens

Til syvende og sist viste det seg å være en fornuftig beslutning. Gjennom 1990-tallet ble hjernesamlingen brukt til flere store forskningsprosjekter.

Blant annet studier som kobler demens og arvelighet. Det ble også forsket på schizofreni, fordi samlingen inneholder hjerner fra schizofrene, og mange av dem har ikke blitt medisinert.

– Med tiden blir de fleste enige om at siden vi nå har hjernene, kan vi like godt bruke dem. Slik var det helt til 2017, da det plutselig ikke var penger til dem, forteller Erslev.

Det psykiatriske sykehuset i Risskov skulle flyttes til det nye supersykehuset i Skejby, og det ville kreve en helt ny bygning. Derfor skulle samlingen kastes ut.

Det skapte et ramaskrik blant danske og utenlandske forskere. «Katastrofe», «visjonsløst» og «uhyrlig» var reaksjonene fra en rekke hjerneforskere.

– Det er uhyrlig rent vitenskapelig. I USA har de en samling med 17 hjerner som de er enormt stolte av, men her har vi mer enn 9000, sa professor og overlege ved Psykiatrisk Center Glostrup Poul Videbech den gang til videnskab.dk.

Etisk Råd advarte også.

Samlingen fortsetter å levere

I 2018 ble samlingen, og hjernene ble flyttet til Syddansk Universitet og Odense Universitetshospital. I Odense er man i dag fornøyd med den beslutningen, forteller Kate Lykke Lambertsen, professor i nevrobiologi ved Syddansk Universitet:

– Ingen andre har så mange hjerner i en samling. Det er glimrende materiale for en hjerneforsker, sier Lambertsen.

– Noe av det som gjør det spennende, er at mange av pasientene ikke har fått medisiner. Dermed kan vi bruke dem til å sammenligne med hva som skjer i hjernen under medisinsk påvirkning, sier hun.

Lambertsen forteller også at man er i gang med å planlegge katalogiseringen av de nesten 10 000 hjernene, men at de likevel brukes til både dansk og utenlandsk forskning.

– Alle kan søke om å gjennomføre forskningsprosjekter, og vi å katalogisere den løpende etter hvert som vi får henvendelser. Vi har en forsker som har et prosjekt om epigenetikk, og det er noen fra Bispebjerg som har et prosjekt med schizofreni, forteller Lambertsen.

Det altså lagt opp til at hjernene, noen av dem opptil 75 år gamle, fortsatt vil bidra til vitenskapen. Og nå har de altså også fått en liten plass i historien.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

les også

Hjerneforsker: − Det er vanskelig å skille det fysiske og psykiske fra hverandre