Avicii, Aretha Franklin og Kim Larsen er noen av kjendisene vi har mistet i 2018. Men hvorfor blir vi så sterkt berørt når folk vi aldri har møtt dør? (Foto: Jørund Føreland Pedersen)
Avicii, Aretha Franklin og Kim Larsen er noen av kjendisene vi har mistet i 2018. Men hvorfor blir vi så sterkt berørt når folk vi aldri har møtt dør? (Foto: Jørund Føreland Pedersen)

Spør en forsker: Hvorfor blir vi triste når kjendiser dør?

… vi kjenner dem jo ikke personlig.

Published

Nylig var det mange av oss som sørget over tapet av Danmarks «nasjonalskald», Kim Larsen, som gikk bort søndag 30. september.

Noen merket tapet som et lite stikk i hjertet.

For andre har det vært som å miste en nær slektning.

Men vi kjente han ikke personlig. Ikke Prince eller David Bowie heller. Så hvorfor blir vi så følelsesmessig påvirket?

Det har Anne Sofie spurt om. Hun har nemlig en venninne, Karina, som har vært Prince-fan i 33 år. Da han døde, lot hun seg tatovere på leggen. Det var som om en nær venn hadde forlatt henne.

De forskerne vi har snakket med, forteller at:

  • Sorgen er en måte å forholde oss til tap.
  • Vi føler at vi har kjent stjernene fordi vi vet så mye om privatlivet deres.
  • Noen betrakter kjendiser som familiemedlemmer og blir bekymret når de ikke hører fra dem på en stund.
  • Vi bruker kjendisenes død til å posisjonere oss overfor andre på sosiale medier.

Sorgen reflekterer våre egne tap

Mai-Britt Guldin er seniorforsker ved Aarhus Universitetshospital i Danmark. Hun har arbeidet mye med sorg og peker på hypoteser om fenomenet.

For det første gir sorgen oss følelsen av tap og vemod.

Det handler delvis om den avdøde, men det minner oss også om våre egne tap, forteller hun.

– Det kan minne om et dødsfall eller en skilsmisse, eller en gang du mistet en jobb du likte. Selv om en kjendis som dør, kan virke langt unna dine egne individuelle tap, vekker det minner og gir deg anledning til å uttrykke smerte i fellesskap med andre, sier Guldin.

Lettere å sørge når man er sammen

Når en kjent person dør, er det flere som sørger. Derfor er det ifølge Guldin lettere å dele sorgen.

Slik prøver vi å forholde oss til at døden og sorgen er et felles livsvilkår:

– Slike følelser kan det være vanskelig å vise ved individuell sorg. Man møter gjenkjennelse når man sørger over en berømt person, og det opplever de fleste som hjelpsomt, forklarer hun.

Mange som har vokst opp på 1970-tallet, vil sikkert kunne huske hvor de var den dagen David Bowie døde (Foto: AFP / JUSTIN TALLIS / painted by Australian street artist James Cochran, aka Jimmy C / Shutterstock)
Mange som har vokst opp på 1970-tallet, vil sikkert kunne huske hvor de var den dagen David Bowie døde (Foto: AFP / JUSTIN TALLIS / painted by Australian street artist James Cochran, aka Jimmy C / Shutterstock)

Bryter ned tabuer

I Skandinavia har vi ikke noen tradisjon for å dele sorg med andre.

Men når kjendiser dør, gir det en kulturell ramme for de følelsene.

– Denne sorgen er en måte å reagere på det kulturelle tabuet. Mange sørgende melder at andre har problemer med å forstå hvordan de har det. Det er lettere å samles om tapet av en kjendis, sier Guldin.

Hun arbeider med en antologi om ulike aspekter av sorgkultur, blant tapet når kjentfolk dør.

Hvor stor fan kan man være?

Vi har også spurt Karina, som er ihuga Prince-fan:

Karina Gaardsted Henriques er «veldig, veldig, veldig opptatt av Prince».

Det startet på ungdomsskolen, og da hun fikk høre at han var død, var hun 46 år gammel. Det var det et stort sjokk.

– Jeg gråt. Telefonen begynte å ringe og ringe. Det var vennene mine, som vet hvor mye Prince betydde for meg. De spurte om jeg hadde hørt det, forteller Karina.

I de neste fire dagene var Karina utilgjengelig – hun gikk bare rundt og hørte Prince-podcaster og Prince-musikk og delte sorgen med fans over hele verden via Facebook.

– Jeg fikk faktisk lov til å spille Prince på jobben, forteller hun.

Sorgkulturen er i endring

Sorgkulturen har vært i endring i en årrekke fordi folk ikke blir konfrontert med døden like ofte som før, forteller Mai-Britt Guldin.

Siden midten av 1900-tallet har levealderen steget dramatisk.

– Det innebærer at det er lenger mellom hvert dødsfall vi opplever. Dermed blir døden og sorgen mer uvant for oss, og derfor mister vi tradisjonene, fellesskapet og det felles språket omkring døden, sier Guldin.

Før i tiden var det flere tradisjoner forbundet med døden. I de små lokalsamfunnene på landet, som det ble færre av etter industrialiseringen, visste folk mer om den sørgendes situasjonen. Dermed var det lettere å utvise forståelse, forteller hun.

Tidligere gikk folk for eksempel med sørgebånd eller svarte klær for å vise at de hadde mistet en nær slektning, og man hadde et «sørgeår» der andre utviste ekstra omsorg.

På vei mot mer åpenhet

I løpet av de siste ti årene har sorgen igjen blitt tydeligere i kulturen, forteller Guldin.

Vi har begynt å sørge mer offentlig og mer tydelig. Guldin mener at kjendiser som dør, spiller en rolle i den utviklingen.

Hun beskriver utviklingen i boken «Sorg», som blant annet handler om en ny offentlig sorgkultur.

I Danmark har det i flere tiår vært ganske tabubelagt å være åpen om sorg. (Foto: Stock-Asso / Shutterstock / NTB scanpix)
I Danmark har det i flere tiår vært ganske tabubelagt å være åpen om sorg. (Foto: Stock-Asso / Shutterstock / NTB scanpix)

Vi begjærer stjernene på avstand

Helle Kannik Haastrup, som forsker på kjendiskultur ved Københavns Universitet, har også noen ideer om hvorfor vi blir så berørt når kjendiser dør.

En forutsetning er adgang til privatlivet deres, forklarer Haastrup.

«Kjendiser er mennesker vi har til felles. De er offentlige personer, og vi kjenner privatlivet deres. En del av produktet de selger, er en personlig historie. Det er derfor vi knytter oss til dem. «

Den britiske sosiologen Chris Rojek beskriver det som et «abstrakt begjær».

Kort avstand mellom stjerne og publikum er avgjørende, forteller Helle Kannik Haastrup.

Kjendisene svikter oss aldri

Den britiske sosiologen John B. Thompson har også beskrevet vårt forhold til kjendisene. Han kaller det «intimitet på avstand», forteller hun.

Ifølge Thompson er det klare fordeler ved en slik relasjon. Man kan følge med på hva stjernene gjør når det passer.

– Kjendisene er stabile – de er der alltid og svikter aldri, sier Helle Kannik Haastrup.

«Det føles som et tomrom, og som om en god venn har forlatt oss»

Da Prince døde i 2016, rammet det Karina hardt. Hun dyrket kjærligheten til artisten sammen med søsteren sin, og de har snakket om hvordan dødsfallet påvirket dem.

– Det føles som et tomrom, og som om en god venn har forlatt oss, sier Karina.

Noe av det hun savner, er de tradisjonene hun og søsteren hadde, for eksempel å dra på Prince-konserter. De hadde en fast ramme for kvelden:

– Det er trist at den tradisjonen har forsvunnet, sier Karina.

14 dager etter at artisten døde, fikk Karina en tatovering av Prince-symbolet. Hun beskriver tatoveringen som en «sementering av den livslange kjærligheten som alltid vil være der.»

Kim Larsen var autentisk

De stjernene vi knytter oss mest til, er de som har framstått som mest ekte, forteller Helle Kannik Haastrup.

Hvis historien de forteller om seg selv, og innholdet i sangene, framstår som autentiske, får vi en følelse av at vi kjenner dem personlig.

– Kjendiskulturen er kommersiell, men autentisiteten går igjen hos noen av de største. Vi vet at kjendiser er kommersielle konstruksjoner, men autentisiteten overbeviser oss om at de har mer å by på, sier Haastrup.

Hun trekker fram Kim Larsen som eksempel. Han laget sanger alle kan synge med på, og han framsto som en kombinasjon av det vanlige og det ekstraordinære.

– Han har omtalt seg selv som popsanger, gått på vanlige puber, sagt nei til ridderkorset og avvist tittelen «nasjonalskald». Slik han framstår, har han begge beina på bakken – men samtidig er han helt ekstraordinær fordi han er så berømt.

Balansen mellom det ordinære og det ekstraordinære kan ifølge Haastrup føres tilbake til en teori formulert av medieforskeren Joshua Meyrowitz. Du kan lese mer om den i boksen under artikkelen.

Kim Larsen døde, 72 år gammel, etter at han fikk diagnosen prostatakreft i desember. (Foto: Rod Clemen)
Kim Larsen døde, 72 år gammel, etter at han fikk diagnosen prostatakreft i desember. (Foto: Rod Clemen)

Er du en naiv eller en kynisk fan?

Det er nok ikke alle som blir like berørt som Karina.

– Noen har en naiv tilnærming, mens andre har en ironisk distanse, sier Helle Kannik Haastrup.

En nederlandsk studie fra 1995 tyder på at lesere av dameblader kan oppfatte kjendisene på to ulike måter.

  1. Noen oppfatter dem som en slags familiemedlemmer.
  2. Andre oppfatter dem som ren underholdning. Denne andre gruppen dyrker melodramaet og nyter skandalene, og når det går dårlig for kjendisene, synes de det er som fortjent.

Det samme framgår i en amerikansk studie fra 1994. Her skiller forskeren mellom «de troende» og «de antitroende».

De troende tar kjendisnyheter for god fisk. «De antitroende» er kynikerne som liker å gjennomskue konstruksjonen.

– De fleste plasserer seg et sted mellom de to polene, og endrer holdning ut fra hvilken kjendis det gjelder, sier Haastrup.

Den teknologiske utviklingen påvirker sorgen

De siste 20–30 årenes teknologiske utviklingen har endret sorgkulturen, mener Michael Hviid Jacobsen, som er professor i sosiologi ved Aalborg universitet.

– I dag uttrykker vi sorg via internett, selv over mennesker vi ikke kjenner personlig, sier Jacobsen.

Vi lever i et samfunn som dyrker kjendisene mer enn noen gang. Det kan gjøre at de føles viktigere i livene våre, mener han.

– Det innebærer at når de dør, føler vi at vi har mistet noe viktig. Selv om vi aldri har møtt dem.

Mediedekningen av Michael Jacksons død i 2009 har blitt kritisert for å ha vært overdrevet. (Foto: AP Photo / Misha Japaridze / Shutterstock)
Mediedekningen av Michael Jacksons død i 2009 har blitt kritisert for å ha vært overdrevet. (Foto: AP Photo / Misha Japaridze / Shutterstock)

Er det et selvforherligende prosjekt?

Helle Kannik Haastrup er enig i at den teknologiske utviklingen har påvirker sorgen når kjendiser dør.

Når vi deler en oppdatering om sorgen på for eksempel Facebook, er det fordi vi vil vise vår kulturelle smak, sier hun.

– Det er en måte å posisjonere og iscenesette seg selv.

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skrev om at vi ikke lenger definerer oss selv ut fra hvilken sosial klasse vi tilhører, men ut fra smaksfellesskap.

– Interessen for en bestemt type musikk eller en bestemt kunstner, er noe vi gjerne vil vise fram, og det gir sosiale medier muligheter for, sier Haastrup.

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.

Kjendiser er både ordinære og ekstraordinære

Kjendisene må mestre balansen mellom det ordinære og det ekstraordinære.

Dette kan ifølge Helle Kannik Haastrup føres tilbake til en teori formulert av medieforskeren Joshua Meyrowitz.

Ifølge teorien befinner vi oss på en sosial scene fra det øyeblikket vi går ut av huset. Vi må hele tiden spille roller fordi statusen vår hele tiden er til forhandling. Det er annerledes når vi er hjemme, der det er færre forventninger og normer.

Offentlige personer må skape en forbindelse mellom offentlige framtreden og privatlivet.

Dermed befinner de seg på en mellomscene. De posisjonerer seg selv og spiller en rolle, men samtidig prøver de å være personlige og autentiske.

De formidler informasjon om hvem de er som privatpersoner, men i en offentlig sammenheng.

– En kjendis kan være en offentlig person som vi beundrer både for prestasjoner og for en bestemt personlighet. Vi kjenner dem godt gjennom mange år – et intimt bekjentskap på avstand. Når en kjendis går bort, føler vi det som vi har mistet noe viktig, sier Haastrup.