Har du noensinne tenkt over hvor flink du er til å gjenkjenne ansikter?

Det burde du gjøre. For kanskje hører du til blant en liten skare av mennesker som kalles supergjenkjennere.

En av dem er politibetjenten Andy Pope, også kalt «Memory Man», fra Birmingham i England.

I 2018 ble han tildelt en av de mest prestisjetunge prisene i det britiske politikorpset: The Chief Constable Award.

Popes prestasjon var snarere at han fra 2012 til 2017 hadde identifisert 1000 mistenkte ved å forbinde «mugshots» med bilder fra overvåkingskameraer.

Men Pope var selv skeptisk.

– Normalt vinner betjenter som har stått i veldig farlige situasjoner. Hører jeg virkelig til i dette lokalet? Jeg peker ut bare folk på overvåkingen og skriver det ned, sa han til The Guardian i 2018.

Men selv om Pope ikke selv opplever det som anstrengende, arbeider hjernen hans veldig effektivt når han ser på et ansikt. Han er nemlig en såkalt «supergjenkjenner».

– Supergjenkjennere kan kjenne igjen folk de bare har møtt i ganske kort tid mange år tidligere. Og de er veldig flinke til å se hvem folk er, selv om de har forandret seg. De kan for eksempel gjenkjenne barnebilder av mennesker de bare har kjent som voksne, sier Randi Starrfelt, som er professor ved Institut for Psykologi ved Københavns Universitet, der hun blant annet forsker på ansiktsgjenkjenning.

Et nytt fenomen

Betegnelsen «supergjenkjenner» ble første gang brukt i en studie i 2009 av den amerikanske psykologen Richard Russell. Han testet fire personer som viste seg å være mye bedre enn gjennomsnittet til å gjenkjenne ansikter.

Den gang anslo Russell at om lag 2 prosent av befolkningen var supergjenkjennere.

Men fordi fenomenet er så nytt, vet ikke forskerne helt hva som gjør at noen mennesker har disse evnene.

– De er spesielt flinke til å innkode de uforanderlige delene av et ansikt. De fanger selve identiteten på veldig kort tid og husker den veldig lenge. Mange sier de aldri glemmer et ansikt, sier Randi Starrfelt.

– De får liksom fatt i en eller annen essens som vi andre ikke kan se.

Det fusiforme ansiktsområde

Forskerne vet imidlertid at det er et spesifikt område i hjernen som spiller en viktig rolle for å gjenkjenne ansikter.

Når vi ser et ansikt, så sendes synsinntrykket først bakerst i hjernen, der nakkelappen behandler linjer, kanter, lys og skygger.

Etter hvert som informasjonen rykker lenger fram i hjernen, bygges et mer komplisert bilde av et ansikt.

– Man mener at det å se et ansikt er spesielt avhengig av et område som kalles «det fusiforme ansiktsområdet», som ligger bak på undersiden av hjernen. Det er aktivt når vi ser på ansikter vi kjenner og ansikter vi ikke kjenner, sier Starrfelt.

Det er forbundet til hukommelsen vår, som sitter i tinninglappen. Er det en match, gjenkjenner vi personen.

Gjenkjenner ansikter og gjenstander

Selv om forskerne er enige om at det fusiforme ansiktsområdet spiller en rolle for gjenkjenningen av ansikter, er det flere som mener det har en mer generell funksjon.

– Spørsmålet er om dette området er spesialisert til å gjenkjenne ansikter, eller om vi bruker det hver gang vi skal skille mellom ting som ligner hverandre mye. For de fleste ansiktene ligner. Det er noen som mener at området også er aktivt hos for eksempel bileksperter eller fugleeksperter når de ser biler og fugler, sier Starrfelt.

Hun står selv bak en studie fra 2019 som viste at de personene som var flinke til å gjenkjenne ansikter, også var flinke til å gjenkjenne gjenstander og til å lese.

– Det var litt overraskende. De klarte seg bedre i alle våre oppgaver som bygget på synet, forklarer Randi Starrfelt.

Forskerne kaller dette «en høy grad av perseptuell ekspertise».

– Det må jo innebære at det visuelle systemet er spesielt effektivt, sier Starrfelt.

Studien var et doktorgradsprosjekt for Rebecca Thea Kjærgaard Hendels, som er tilknyttet Institut for Psykologi ved Københavns Universitet, og det ble utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Neuropsychologia.

Datamaskiner gjenkjenner ansikter på en annen måte

Hvis vi skal vende tilbake til historien om politibetjenten Andy Pope, så er det ikke helt uvanlig at mennesker ser på overvåkingskameraer. I London sitter det for eksempel en spesiell avdeling for supergjenkjennere og sjekker overvåkingen for mistenkte, forteller Randi Starrfelt.

Men hvis du har en smarttelefon av nyere dato, vet du at datamaskiner også kan gjenkjenne ansikter. Så hvorfor skal mennesker gjøre det?

Ifølge Starrfelt har datamaskinene noen svakheter.

– Algoritmer gjenkjenner ansikter på en annen måte enn vi gjør. De har for eksempel store problemer når folk går rundt med munnbind. Vi mennesker får også litt problemer, men vi kan likevel gjenkjenne personer vi kjenner, sier hun.

Det skyldes at mennesker er spesielt flinke til å se ansikter som en helhet, forklarer hun.

Datamaskiner er til gjengjeld flinkere til å se på alle detaljene.

– Men det betyr også at de får problemer når bildet er dårlig, som for eksempel på overvåkingskameraer, sier Starrfelt.

Har du blitt nysgjerrig på om du selv er en supergjenkjenner, kan du ta en test på hjemmesiden til Greenwich University. Har du mer enn 10 riktige, er det mulig at du er en supergjenkjenner.

Referanse:

Rebecca K. Hendel mfl.: The good, the bad, and the average: Characterizing the relationship between face and object processing across the face recognition spectrum, Neuropsychologia, 2019. Sammendrag DOI: 10.1016/j.neuropsychologia. 2018.11.016

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no. Les originalsaken på videnskab.dk her.

Les også

Thatcher-effekten: Derfor ser du ikke hvor merkelige disse ansiktene er