Vi er godt inne i årets høysesong for bryllup og alt det fører med seg av taler, god mat og lange sommerkvelder. 

Bryllup er en svært gammel tradisjon, og på 1800-tallet var feiringen på sitt aller største. De fleste av oss har hørt om gammeldagse bondebryllup, men hva var det nøyaktig som foregikk i disse bryllupene? 

Etnolog Linda Stewart har skrevet boken «Bryllup i Norge: om bondebryllup og dagens bryllupsfeiring». Hun kan fortelle at et bryllup på 1800-tallet var ganske annerledes enn i dag. 

- Det var stort, tre dager til ende, og mange flere regler enn vi har i dag. Det var blant annet regler for hvem som skulle bli invitert, hvor de skulle sitte, spise og hva gjestene skulle gi i gave. 

Tre dager til ende 

På første bryllupsdag, ofte kalt brudedagen, foregikk selve vielsen etterfulgt av en høytidelig middag, nokså likt det vi kjenner i dag. Dette var likevel bare starten på feiringen. 

Andre bryllupsdag var dagen for skåling og en nok en høytidelig middag. Denne dagen hadde navnet grautdagen, og det var også dagen da gjestene overrakte skålegaver til brudeparet. 

Den tredje og siste bryllupsdagen ble kalt avreisedagen, men før gjestene pakket sakene og dro hjem, var det tid for stabbedans. 

Stewart kan fortelle at det går rykter om at de mest overdådige bryllupene varte i opptil sju dager.

Det var ikke alle som hadde råd til slike fester, så disse bryllupene foregikk hos de mest velstående familiene på 1800-tallet. 

- Velstående bønder ville vise sin rikdom gjennom bryllupet, og det ga status å ha et langt bryllup. 

Hvis bryllupet varte i mer enn fire dager, ble det lagt inn hviledager. Da kunne brudeparet besøke venner, familie og syke som ikke hadde anledning til å bli med på feiringen. 

– Flere stakker over hverandre

Bruden skulle kles opp etter lokal tradisjon, og det var viktig at alt var korrekt. 

- Brudekrona var utvilsomt den mest uttrykksfulle delen av brudens antrekk. Den var selve symbolet på hennes renhet og jomfruelighet, forteller Stewart. 

Sølvkrona kom i bruk på slutten av middelalderen, med jomfru Marias krone som forbilde. Derfor var det regler om at ikke-jomfruer, gravide eller enker ikke fikk bære krona. 

Bruden skulle også ha en rekke andre smykker, som et sølvbelte og helst sølvspenner på skoene. 

- Det var vanlig å legge en sølvmynt i den ene skoen, som beskyttelse mot onde ånder. 

Det gjaldt å vise fram det aller fineste man eide, både når det kom til smykker, sølv og klær. 

- Det var også vanlig å bruke flere stakker over hverandre. I Sauherad i Telemark skulle bruden være så bred at hun nesten fylte ut kirkedøra. 

I løpet av 1800-tallet ble det mange steder slutt på den tradisjonelle folkedrakten som brudedrakt. Hvitt ble en populær farge i Europa, og rundt første verdenskrig ble den hvite brudekjolen introdusert i Norge. 

Brudgommen kunne ha stedets festbunad eller dress. Han skulle ha noe sølv på seg i form av knapper på vesten, buksa eller rundt hatten. 

Markerte maktforhold

I dag er det opp til brudeparet selv hvem som står på gjestelisten. 

Slik var det ikke på 1800-tallet. 

- Hver gård hadde noe som ble kalt et bearlag. Dette var et visst antall gårder rundt der man bodde, disse var man forpliktet til å invitere til bryllup. Slektninger og venner som hadde flyttet fra bygda, var det også vanlig å invitere.

Rang var et viktig stikkord i det gamle bondebryllupet. Gjestenes rangordning kom til uttrykk på flere måter i bryllupet. Hvor gjestene fikk sitte under middagene, sa mye om deres status, men også på den såkalte brudeferden til og fra kirken ble gjestenes rekkefølge tatt på alvor. 

- Disse bryllupene bidro i høy grad til å bekrefte og forsterke innbyrdes maktforhold i bygda, forteller Stewart og legger til at også de fattige i bygdene forsøkte å arrangere bryllup etter de velståendes mønster, bare i mindre målestokk. 

De mer velstående kunne også spandere hele bryllupet til gårdsgutten eller bidra med utstyr til tjenestejenta. Det var heller ikke uvanlig at fattigfolk fikk gifte seg etter brudeparet i et mer velstående bryllup. 

- De deltok da i feiringen, men fikk ikke noen skålegaver. 

LES OGSÅ

Mer humor og mindre krangling etter hvert som ektepar blir eldre

Klare regler for gavene 

For skålegaver var datidens bryllupsgaver, Men i motsetning til i dag, hvor vi registrerer gaveønsker i butikker eller ønsker oss penger til flotte bryllupsreiser, var det rammer for skålegavene. 

I tillegg til en kurv med mat til feiringen, hadde gjestene med seg penger i gave til det nygifte paret. 

Brudeparet satt i høysetet ved langbordet med en fint dekorert bolle eller et silketørkle foran seg. Etter rang kom gjestene opp til brudeparet med en pengegave. Dette forgikk andre bryllupsdag. 

En spillemann spilte for å få folk i den rette giverstemningen. Summen som ble gitt, ble også ropt opp. Som takk fikk gjesten en dram. 

- Ikke alle var helt fornøyde med det de fikk i skålegave, forteller Stewart som har hørt en historie fra rundt 1867 i Nesna i Nordland. 

En tjenestejente var invitert til bryllupet, men hadde ikke anledning til å komme før på kvelden. Hun ga da én krone i skålegave, mens det var vanlig at jenter som deltok på hele festen, ga to kroner. 

- Brudgommen skal ha blitt så sint at han reiste seg opp og sa: «Har du ikkje meir, så ska du berre hut å ha dæ sjøl.» Også kastet han kronen tilbake til henne. 

Pengene brudeparet fikk, var viktige for parets evne til å overta en gård. Før bankens tid var dette den vanligste måten å skaffe seg et langsiktig lån på. 

Mat mot fyllesyke 

Mat har en sentral rolle i et bryllup, og slik var det også for 200 år siden. 

Under disse bryllupene som gjerne varte i flere dager, var det så klart en rekke måltider. 

Det var vanlig å servere tørr mat, som brød, smør, ost og eventuelt kjøttpålegg, før brudeferden første bryllupsdag. Til middag fikk gjestene gjerne kjøttsuppe og hjemmebrygget øl til maten. 

Andre dag hadde bruden skiftet til ny-konekjolen og et hodeplagg som skulle markere at hun nå var gift. Håret kunne ikke lenger være løst, nå som kvinnen var gift. Det måtte gjemmes under hodeplagget eller settes opp. 

Til frokost fikk gjestene lefser og brødskiver, som ble stablet høyt på store tinnfat. Pålegget stod på bordet i fine oppsatser, sammen med vafler og kaker. Det ble også servert øl til frokosten. 

- Noen steder ble det servert det som ble kalt «småttkjød» til frokosten, som var hakket kalvekjøtt, som visst skulle hjelpe mot fyllesyke. 

Rømmegrøt eller smørgrøt ble servert til middag andre dag. Maten som ble servert den siste og minst høytidelige dagen, var gjerne rester fra de tidligere måltidene. 

Stjal sko om natten

Bryllupsdagene var ikke bare preget av mat og gaver, men også dans og lek. 

Som i dag var det brudeparet som tok den første dansen, og det ble danset mye utover kveldene. Det ble ofte laget egen drikke til de ivrigste danserne. De fikk servert kaffe med sukker og konjakk eller «pons», oppvarmet hjemmebrent med sukker. 

- Det var også vanlig å ha ulike rollespill, spørreleker og ordspill for å underholde gjestene. 

Noe annet som var svært populært, var om noen av gjestene kledde seg ut som bukker og underholdt de andre gjestene med viltre krumspring. 

Når gjestene sov om natten, var det vanlig at ungdommen snek seg rundt og stjal med seg sko. Disse skoene hang de opp i et tre, og neste morgen auksjonerte de dem bort. 

En tradisjon som ble gjennomført i nærmest alle bondebryllup, var stabbedansen tredje bryllupsdag. 

- En stor hoggestamme ble dratt inn i stua eller ut på tunet om sommeren. Brudeparet måtte først opp på stubben, ta en dram og danse. 

Deretter gikk parene opp etter tur.

Etter stabbedansen var det gjerne på tide å takke for seg og vende hjem. 

------

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

Få med deg ny forskning

MELD DEG PÅ NYHETSBREV

Du kan velge mellom daglig eller ukentlig oppdatering.

LES OGSÅ – forskerblogg:

Fyllekalas i borgerskapet rundt år 1800

LES OGSÅ

Hvorfor velger noen unge nordmenn å gifte seg?