Våren 1919 skjer det noe overraskende på Stortinget.

Plutselig godtar samtlige av de politiske partiene at det innføres 8-timers arbeidsdag. Vedtaket støttes til og med av Arbeidsgiverforeningen. Det er brått slutt på at arbeidere i Norge må jobbe 10 eller 12 timer lange dager.

Arbeiderbevegelsen sin viktigste kampsak var vunnet.

– Åttetimersdagen var et totalt brudd med de borgerlige partiene Venstre og Høyre sin politikk, sier Magnus Rasmussen som er forsker ved Universitet i Oslo (UiO) og ved Bjørknes Høyskole.

Ikke nok med det. Venstre-regjeringen i 1919 under statsminister Gunnar Knudsen, setter til og med i gang å utrede om all norsk industri bør sosialiseres. Om arbeiderne bør overta kontrollen med bedriftene i Norge.

Hvorfor skjedde dette så brått?

Den etablerte historiske fortellingen har handlet om liberal og sosialdemokratisk reformisme som førte til en rekke politiske reformer i Norge mellom verdenskrigene.

To statsvitere i Oslo har nå gjort flere funn som peker i en helt annen retning:

Det handlet først og fremst om frykt.

Revolusjonen i Russland

Åttetimersdagen – altså en 8 timer lang arbeidsdag – hadde helt fra 1880-årene vært et hovedmål for arbeiderbevegelsen. Men før første verdenskrig (1914-1918) hadde bare Australia og New Zealand innført lovfestet åttetimersdag.

Så i 1917 kommer revolusjonen i Russland.

I Norge går det revolusjonære Arbeiderpartiet i årene 1918-1921 enda lenger til venstre enn sosialistiske partier gjør i de fleste andre land. Med malersvennen Martin Tranmæl som leder er det den radikale og Moskva-tro fløyen i partiet som vinner fram.

– Det er nå godt dokumentert at den politiske eliten med partiene Høyre og Venstre i spissen, virkelig trodde at det kunne bli et revolusjonsforsøk i Norge, sier Rasmussen.

De trodde virkelig at de kunne bli drept av Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet ble kommunistisk

Det norske Arbeiderparti var tilstrekkelig radikalt til å bli et av få nasjonale sosialdemokratiske partier i Europa som ble håndplukket av revolusjonslederen Lev Trotskij til å få bli med i Den kommunistiske internasjonale (Komintern).

Arbeiderpartiet ble dermed utad klart revolusjonært.

Magnus Rasmussen og forskerkollega Carl Henrik Knutsen ved UiO har nå satt seg ned og gransket norsk politisk historie i de dramatiske årene 1915-1924.

Samtidig har de to i god statsvitenskapelig ånd gjort en empirisk studie. Der har de samlet og analysert data om politiske vedtak gjort både i Norge og andre land i det samme tidsrommet.

– Slik ser vi hvordan frykten for en bolsjevik-revolusjon bidrar til at den politiske eliten i Norge gir opp sin lange og sterke motstand mot åttetimersdagen.

– I stedet går de med på å lovfeste både dette og flere andre viktige sosialpolitiske endringer. Også valgloven blir endret, slik at den ikke lenger så grovt favoriserer partiet Høyre og spesielt partiet Venstre.

Rasmussen framhever at åttetimersdagen hadde blitt nedstemt av Høyre og deler av Venstre både i 1909 og i 1915. Høyre stemte faktisk så sent som i 1915 imot å regulere arbeidstiden i det hele tatt.

– Men i 1919 går altså samme lovendring unisont gjennom i Stortinget.

Så sterk var frykten for revolusjon. Ikke bare hos lederne i Høyre og Venstre, men også blant arbeidsgivere og ledere for politi og militære i Norge.

Arbeiderpartiet i Komintern

Det var i januar 1919 at den russiske revolusjonslederen Lev Trotskij inviterte revolusjonære grupper i Europa til å bli med i Komintern – Den kommunistiske internasjonale.

Langt fra alle sosialistiske grupper fikk være med i denne internasjonale sammenslutningen av kommunistiske og venstresosialistiske partier. Det norske Arbeiderpartiet var blant dem som hadde unngått «ideologisk smitte fra reformistiske forrædere» og dermed passerte som sanne revolusjonære.

Dette skjer etter at den radikale fløyen i Arbeiderpartiet i 1918 hadde gått seirende ut av en konflikt med den mer parlamentariske delen av partiet.

Ledere i Arbeiderpartiet legger nå planer for en «rask maktovertagelse» og mye av kontrollen med landet skal overlates til arbeiderråd. Martin Tranmæl er tiltenkt rollen som revolusjonsleder.

– Den russiske revolusjonen i 1917 og den påfølgende radikaliseringen av Arbeiderpartiet i 1918 skaper mye frykt blant lederne i regjeringspartiene Venstre og Høyre disse årene, konstaterer Rasmussen.

Revolusjonen kunne komme når som helst

Våren 1918 er frykten for et kommunistisk statskupp så høy at statsminister Gunnar Knudsen (V) nedsetter den hemmelige Sikkerhetskommisjonen.

Politikerne fra Høyre og Venstre diskuterer hvem som kan overta styringen av landet om den valgte regjeringen blir «tatt ned».

– Revolusjonen kunne komme når som helst. Det var sentrale deler av den politiske ledelsen i Norge enige om i 1918, sier Rasmussen.

Men det er ikke bare revolusjonen i Russland som gjør inntrykk i Norge.

Rasmussen peker på at det i 1918 kanskje like mye er utviklingen i Tyskland som skremmer den norske politiske eliten. I dag er Novemberrevolusjonen i Tyskland i 1918 lite kjent. Men i Norge på denne tiden, oppleves Berlin som nærmere enn Moskva.

Novemberrevolusjonen betyr slutten for det tyske keiserdømmet. Den fører til en rad med politiske og sosiale reformer i landet som nettopp hadde kommet tapende ut av 1. verdenskrig.

Sommeren 1920 blir Høyre-mannen Otto Halvorsen ny statsminister i Norge.

I en tale til høyremedlemmer forteller han da om en avtale som er blitt inngått med lederne i partiet Venstre: Dersom lederne i Høyre blir satt ut av spill av revolusjonære, så skal Venstre overta kontrollen. Skulle Venstre-lederne lide samme skjebne, er det direktøren i Finansdepartementet som skal ta kontroll over landet.

– Dette er bare ett av mange sitater og eksempler som viser hvor reelt trusselen ble følt på borgerlig side i norsk politikk, sier Rasmussen.

Forskerne finner hele 12 timer forskjell i arbeidstid

Statsviterne Magnus Rasmussen og Carl Henrik Knutsen vil nå ta et oppgjør med den oppfatningen at åttetimersdagen og flere andre viktige sosiale reformer i Norge etter 1. verdenskrig, var et resultat av konsensuspolitikk. At uenige parter kom sammen, utvekslet oppfatninger og så ble enige.

Det var i stedet den norske politiske elitens frykt i kjølvannet av Den russiske bolsjevikrevolusjonen og deretter Novemberrevolusjonen i Tyskland, som drev fram disse endringene. Slik konkluderer forskerne nå.

For å undersøke hypotesen sin gjorde de to norske forskerne en kvantitativ studie med data fra mange land.

De to viktigste variablene i undersøkelsen har vært om landet (1) hadde en sosialistisk organisasjon som ble invitert av sovjetlederne til å være med i den revolusjonære Komintern-bevegelsen eller hadde lokale arbeiderråd og (2) om det ble gjort et lovvedtak om innføring av åttetimersdagen.

– Vi finner en sterk og robust sammenheng mellom revolusjonsfrykt, målt som invitasjon til medlemskap i Komintern eller lokale arbeiderråd, og et lovvedtak i landet om å innføre åttetimersdagen.

I landene i Europa der det fantes grupper som ble ansett som tilstrekkelig revolusjonært rettroende nok til at de fikk delta i Lenins og Trotskijs internasjonale bevegelse for å skape en verdensrevolusjon, så finner de norske forskerne at arbeiderne i 1919 jobber hele 12 timer mindre per uke enn i sammenlignbare land uten Komintern-revolusjonære.

Noe kan selvfølgelig ha skjedd også i årene før. Men så sent som i 1916 hadde forskjellen i ukentlig arbeidstid mellom de samme landene bare vært på 3 timer.

Dette øker til 6 timer i revolusjonsåret 1917. Og altså til 12 arbeidstimer hver uke når revolusjonen i Russland er et faktum i 1919 – og verdensrevolusjonen truer gjennom Komintern.

Revolusjonens paradoks

Når den kalde krigen mellom Øst og Vest endelig er over rundt 1990, så finner de to forskerne at det fortsatt er en forskjell i ukentlig arbeidstid mellom de samme landene på mellom 3 og 5 timer.

Det forteller oss noe om de langsiktige konsekvensene av revolusjonene i Russland og Tyskland.

Leo Trotskijs og Lenins plan om å eksportere den russiske revolusjonen til resten av verden, mislyktes i deres egen tid. Ikke ett eneste annet land i verden blir kommunistisk de nærmeste årene etter at Russland ble det.

Men Rasmussen og Knutsen finner altså likevel at revolusjonen fikk svært omfattende konsekvenser for arbeidere i mange land.

– På den måten er frykten for revolusjon et langvarig «sjokk» som skaper store forskjeller mellom de statene som følte seg truet og de som ikke gjorde det, sier Rasmussen.

Eliten tok på seg silkehanskene

Både i Norge og mange andre land tar den politiske eliten på seg silkehanskene i møtet med arbeiderklassens opprør etter 1. verdenskrig. De kunne ha tatt i bruk langt kraftigere virkemidler.

I stedet blir altså arbeidstiden kraftig redusert og det blir tatt flere andre skritt i retning av den velferdsstaten vi har i dag.

– Vi ser klart hvordan ledende norske politikere den gangen ønsket å komme den norske arbeiderklassen i møte. De ønsket å binde arbeiderklassen nærmere til seg.

– Retorikken fra sosialistisk hold på denne tiden, var på sin side veldig hard.

Arbeiderpartiet splittes i to

Partiene Venstre, Høyre og Arbeiderpartiet har alle vært sentrale i oppbyggingen og utformingen av Norge.

Venstre ble stiftet i 1884 og partiet ble en umiddelbar suksess. Allerede året etter får Venstre hele 63 prosent av stemmene ved stortingsvalget. Partiet fortsetter å være størst helt fram til første verdenskrig.

Men fra rundt 1900 begynner også arbeiderbevegelsen å få sitt gjennombrudd i Norge, med det sosialistiske Arbeiderpartiet i spissen.

I tiden etter revolusjonen i Russland i 1917 havner Det norske Arbeiderparti i en særstilling om vi sammenligner med arbeiderbevegelsen i nabolandene våre. I 1918 blir det de uttalt revolusjonære som tar over ledelsen av partiet i Norge.

Arbeiderpartiet vedtar at vi må innføre proletariatets diktatur og partiet slutter seg altså til Den kommunistiske internasjonale (Komintern). Slik plasserer Arbeiderpartiet i Norge seg klart mer til venstre om vi sammenligner med de svenske og danske broderpartiene.

Frykten for hva arbeiderklassen i Norge kan gjøre er sterk – fram til 1923.

Da splittes Arbeiderpartiet. En gruppe vil gå den parlamentariske veien. En annen gruppe vil fortsette langs den revolusjonære veien. De siste vil ha massestreiker og de mener fortsatt at borgerkrig i Norge er uunngåelig. De vil organisere norske soldater i soldatråd som kan delta i revolusjonen.

Men så i 1923 bryter venstrefløyen i Arbeiderpartiet ut og danner Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Nå står Martin Tranmæl igjen fram som Arbeiderpartiets leder. Men denne gangen som talsmann for de moderate kreftene.

Forskerne og revolusjonen i Norge

I en artikkel i tidsskriftet Arbeiderhistorie (nummer 1/2018) forteller Finn Olstad (71), tidligere professor i historie ved Norges idrettshøgskole, om hvordan revolusjonstiden for hundre år siden og radikaliseringen av den norske arbeiderbevegelsen var et populært tema å studere på Blindern (Universitetet i Oslo) i hans egen studietid på 1970-tallet.

Statsviteren Magnus Rasmussen – som selv «bare» er 34 år – mener at man med noen få unntak, i dag må lete en del blant norske historikere for å finne noen med særlig interesse for dette forskningstemaet. De som finnes er stort sett pensjonerte akademikere.

Finn Olstad skriver i sin artikkel at han mener tida nå er inne for å ta opp igjen tråden fra 1970-tallets revolusjonsinteresse i norsk akademia. Men da gjerne med et nytt blikk. Et blikk som setter oss i stand til å forstå mer av spørsmålet om revolusjon i Norge den gangen.

Det er altså nettopp dette de to statsviterne Rasmussen og Knutsen nå har forsøkt å gjøre.

Moteriktige Blindern-studier

Når Olstad ser tilbake på 1970-tallets moteriktige studier av revolusjonshistorie på Blindern, konstaterer han at mye den gangen handlet om ulike ideologiske posisjoner og konflikter blant de radikale og revolusjonære i Norge og utlandet.

Det vi fortsatt vet for lite om, mener Olstad, er hvordan vanlige folk tenkte og oppfattet verden rundt seg i 1917. Vi vet også for lite om hvilke politiske planer som ble lagt disse årene og hva som foregikk i det skjulte.

Selv tror ikke Olstad at norske arbeidere rundt første verdenskrig nødvendigvis var mer radikale eller revolusjonære enn sine skandinaviske kolleger. Ser vi på hva som hendte, var de snarere mindre protesterende og voldelige. Det finnes for eksempel ingen paralleller i Norge til de dramatiske arbeideropptøyene i Sverige i 1917 og i Danmark i 1918.

Revolusjonstiden over i 1923

I 1923 er revolusjonenes tid over i Europa.

Arbeiderpartiet var blitt kastet ut av Komintern fordi partiet ikke ville lystre Sovjetunionen. Partiets venstrefløy hadde brutt ut og dannet det Moskva-tro Norges Kommunistiske Part (NKP).

Arbeiderpartiet legger bak seg ideen om væpnet revolusjon i Norge. Partiet blir demokratiske sosialister. I 1927 svarer velgerne med å gjøre Arbeiderpartiet til det aller største på Stortinget.

Komiteen lederne i Venstre og Høyre satte i arbeid i 1919 med å utrede om arbeiderne bør overta kontrollen med bedriftene i Norge, er det ikke lenger brukt for.

Men komiteer kan være ugreie å få nedlagt.

Derfor beslutter man enkelt og greit, mot Arbeiderpartiets stemmer, å droppe bevilgningen av lønn til komitemedlemmene. Dette ser forskerne i stortingsdokumenter fra den gangen. Da sluttet ganske enkelt folkene som skulle diskutere hvordan arbeiderne kunne ta kontroll over norsk industri, å møte hverandre.

– Slik kunne man kvitte seg med en komite for hundre år siden, ler Magnus Rasmussen.

Referanser:

Magnus Bergli Rasmussen og Carl Henrik Knutsen: «Reforming to Survive: The Bolshevik Origins of Social Policies», Cambridge university press, mars 2021. Sammendrag.

Finn Olstad: «Spørsmålet om revolusjon i Norge og Skandinavia 1917–21», Arbeiderhistorie, 01/2018.

les også

Knuser myten om det fattige Norge