”Koppesykdommen har satt meget sterke spor både i den medisinske og i den historiske litteratur. Ofte får man på grunnlag av disse skildringer et likefremt grufullt inntrykk av farsottens herjinger.”

Slik begynner Peter M. Holsts avsnitt om kopper i boken ”Våre akutte folkesykdommers epidemiologi og klinikk”.

Fra oldtiden og helt frem til forrige århundre var kopper en av de mest fryktede og dødelige sykdommene som rammet oss mennesker.

Men sykdommen er i dag en saga blott, for innsats fra Verdens helseorganisasjon (WHO) gjorde at kopper ble erklært utryddet i 1979. Fra 1980 sluttet vi å vaksinere mot kopper i Norge, og de aller fleste av oss har nok et heller fjernt forhold til virussykdommen.

Det er på tide med en oppfriskning på sykdommen har blitt kalt ”menneskehetens frykteligste svøpe”.

Smittsom og dødelig

– Kopper, altså variola major, var særlig fryktet av to grunner, forteller Ole Didrik Lærum, professor i medisin ved Universitetet i Bergen.

– Det ene var at det var en uhyggelig sykdom med høy dødelighet. På det verste døde opptil 60 prosent av de som ble rammet. Dessuten var den enormt smittsom, iblant kunne det være nok å være i naborommet til den som ble syk, så ble du selv rammet.

Ingen vet helt når viruset første gang kom til Norge, men man regner med det var en gang mellom 950 og 1200 e.Kr. Lærum forteller at viruset ble spredt med enorm fart, både gjennom luften og ved berøring.

– Dessuten var dette en virussykdom som satte seg i huden, og når koppene sprakk så føyk det virus rundt alle plasser, sier han.

Barnemorderen

I en artikkel i Tidsskrift for Den Norske Lægeforening skriver S.W. Brochmann at Norge ble rammet av intet mindre enn 28 koppeepidemier mellom 1676 og 1813.

Særlig på midten av 1700-tallet herjet sykdommen ofte og hardt, og det var barna som led. Guri Tuft har i sin bok om epidemier i Norge gått gjennom kirkebøkene, og funnet urovekkende tall:

I 1741 døde 1346 mennesker i Bergen, mens det bare ble født 495 barn. De fleste døde av kopper. I Trondheim meldte sognepresten året etter at over 200 barn hadde dødd av ”Smaakopperne”.

Sykdommen ble da også kalt barnemorderen.

Feber, brekninger, utslett, kramper

Men hva var det egentlig som drepte alle disse menneskene? Skal vi tro historiebøkene, var svaret både enkelt og grufullt:

Det var nesten alt du kunne tenke deg.

Først ble pasienten bråsyk med høy feber, og hun fikk gjerne brekninger og store smerter i mellomgulvet og verk i kroppen. Vondt i korsryggen var også veldig vanlig, og pasienten svettet voldsomt og ble omtåket. Kramper og feberfantasier fulgte som regel med.

På dette tidlige tidspunktet kunne man få utslett, en slags forløper til selve koppene. Det var slo ut på armer og bein og i ansiktet, og kunne i verste fall begynne å blø.

Blødde utslettet, skriver Holst at pasienten ofte døde kjapt – før selve koppene brøt ut.

Så, tre eller fire dager etter at pasienten først ble syk, så hun plutselig ut til å bli bedre. Feberen slapp taket, og det så gjerne ut til at hun var på bedringens vei.

Dessverre var det bare stille før stormen, for det var først på dette tidspunktet at koppene virkelig satte inn.

Uutholdelige smerter

Koppene, de små byllene fylt av væske som har gitt sykdommen navn, brøt vanligvis ut rundt seks dager etter at pasienten først ble syk. Først dukket de opp i pannen og på håndleddene, før de spredte seg og ble til verkende sår i svelget og i munnhulen.

Innen 24 timer var gått, dekket koppene hele kroppen.

Etter hvert endret væsken inne i koppene seg fra å være klar til å bli gul, pussaktig og ugjennomsiktig, og koppene ble så store at de stakk en halv centimeter ut av huden. Noen hadde så mange kopper at de gikk i ett, og pasienten ble dekket av det som så ut som én enkelt stor, gul kopp.

Tuft skriver at smertene ble beskrevet som uutholdelige.

I motsetning til vannkopper spredte koppene seg også til håndflatene og fotsålene, og pasienter som ikke fikk stell kunne sulte i hjel i sengen sin fordi de ikke klarte å reise seg for å finne mat.

En cocktail av dødelige ekstrasykdommer

En hel rekke andre komplikasjoner fulgte med koppene. Feberen steg igjen, og Holst nevner væskeansamlinger og infeksjoner under huden i ansiktet. De kunne være så alvorlige at pasienten ikke lenger var til å kjenne igjen.

Ble gravide kvinner rammet, var det vanlig at hun enten aborterte eller fødte for tidlig.

Videre var encefalomyelitt, betennelser i hjernen og i ryggmargen, vanlig. Det samme var luftveisinfeksjoner, mellomørebetennelse, øyekatarr, hudinfeksjoner, koldbrann, lammelser og hjertesvikt.

Hva som til slutt tok livet av pasienten er nesten umulig å vite – sannsynligvis var det ofte en cocktail av forskjellige infeksjoner og plager som til slutt tok knekken på de arme sjelene som ble rammet.

Hyppige epidemier drepte færrest

På grunn av skipshandelen med resten av Europa ble Bergen arnestedet til kopper i Norge. Derfra spredte sykdommen seg både nordover til Trøndelag og Nord-Norge, sørover til resten av Vestlandet og Sørlandet, og over fjellet til Østlandet.

– Ble det meldt om kopper, gikk alarmen for fullt i by og bygd, men folk visste jo veldig lite om smitte på den tiden, forklarer Lærum.

– Helt opp til 1800-tallet trodde folk på de underligste ting, for eksempel at koppene spredte seg som dunster i lufta. De kalte det miasmer, men det var jo selvsagt bare tull.

Etter at en epidemi hadde rast fra seg var store deler av befolkningen immun, for kopper er som den mer ufarlige fetteren vannkopper: den rammer stort sett bare én gang. Kom det derfor koppesmitte over havet relativt hyppig, døde det også færre for hver gang.

I slike tilfeller kunne dødeligheten være helt nede i 10 prosent.

Var det derimot lang tid mellom hver gang koppene brøt ut, rammet sykdommen hardere. Befolkningen hadde ingen immunitet, og både fattig og rik døde som fluer. Dette er også grunnen til at de små barna ble rammet så hardt.

De rakk aldri å opparbeide seg noen immunitet, selv om det bare var noen få år siden forrige koppeutbrudd, og dermed døde de oftest av alle.

Dronning med koppearr

Prøvelsene var heller ikke over for de som overlevde sykdommen.

Koppene etterlot seg nemlig skjemmende arr, særlig i ansiktet, og flere av pasientene ble blinde på ett eller begge øyne etter at viruset forlot kroppen.

Dronning Elizabeth I av Storbritannia er blant annet kjent for å alltid ha sminket seg med tykke lag av likhvitt pudder. Det var et forsøk på å skjule koppearr.

– Var du derimot sjørøver, var det jo om å gjøre å bli rammet av kopper, og så selvsagt å overleve. Da ble du vansiret av koppearrene, og du så skikkelig skummel og farlig ut, forteller Lærum.

Pokker’n ta deg!

Koppene dukker fortsatt opp i dagligtalen i dag, selv om du kanskje ikke er klar over det selv.

Et gammelt ord for sykdommen var nemlig også småpokker. Og ”pokker’n ta deg!”, det var opprinnelig en oppfordring om at vedkommende skulle dø en smertefull død av kopper.

Nå som du vet litt mer av hva akkurat dét innebærer, er du kanskje hakket med forsiktig før du bruker forbannelsen på kjente og kjære i opphetede øyeblikk.

I motsetning til spedalskhet, syfilis og tuberkulose – tre av de andre virkelige mordersykdommene fra norgeshistorien – er imidlertid språkarven den eneste resten av kopper vi trenger å forholde oss til i dag.

Kopper er nemlig den første og eneste menneskeepidemien som noensinne har blitt utryddet.

Vil du ha litt koppegrøt?

Allerede i gamle dager visste folk om mer eller mindre gode løsninger for å beskytte seg mot kopper.

I Østerdalen tok de for eksempel skorpene fra gamle kopper, og blandet de inn i grøten til friske folk. Det skulle beskytte mot sykdommen. En prest i Spydeberg kunne på sin side fortelle om folk som ”kjøpte kopper” mot slutten av 1700-tallet.

De tok en toskillingsmynt og strøk den over åpne koppesår. Så rispet man opp huden til et friskt barn, og festet mynten over såret. Det skulle gjøre at barnet bare ble lett angrepet.

Hvor ekkelt eller usannsynlig det enn høres ut – remediene var ikke så langt unna det som til slutt ble koppenes bane, nemlig inokulasjon og til slutt vaksinasjon.

Tidlig immuniseringsforsøk

Inokulasjon er metoden der et friskt barn innpodes med kopper fra et annet menneske, ved at materiale fra et sykt menneske blir gnidd inn i huden på den friske. Dette ga som regel et mildere utbrudd av sykdommen, og så ble personen immun.

Den første inokuleringen i Norge skjedde i 1755, og metoden hadde relativt stor suksessrate. Inokuleringen var imidlertid ingen garanti.

Én av dem som døde på tross av innpoding var Johan Nordahl Rolfsen, barnebarnet til presten Johan Nordahl Brun fra Trondheim. Lille Johan ble bare syv måneder gammel, selv om familien forsøkte å redde ham fra koppene ved å inokulere ham.

Det var mislykket, og Brun skrev diktet ”Over Johan Nordahl Rolfsen, fød den 22de August 1796, død den 29de Marts 1797, i Kopperne inoculeret” til minne om sitt barnebarn. Diktet kan du lese i faktaboksen til høyre.

Budeiene ga den endelige løsningen

Etter hvert viste det seg imidlertid at det fantes en enda mer effektiv beskyttelse enn inokulering: vaksinen. Den britiske legen Edward Jenner så nemlig at budeier som kom i kontakt med kukopper, så å si aldri døde av menneskekopper.

Kunne kuenes versjon beskytte oss mennesker mot våre egne kopper?

Svaret var ja, og i 1801 utførte kirurgen Magnus Andreas Thulstrup den første vaksinasjonen mot kopper i Norge. Ordet vaksinasjon, som vi i dag bruker om immunisering mot alle typer sykdommer, kommer fra ordet vacca, som er latinsk for nettopp ku.

• Les mer om Jenners bragd på forskning.no: Den første vaksinen

I 1954 skrev Peter M. Holst at ”Da vi ikke kan tenkte oss med vaksinasjon til enhver tid å holde hele befolkningen 100 % uimottagelig for kopper, går vi ut ifra at sykdommen leilighetsvis kan bli importert og vinne utbredelse.”

Han tok feil:

Bare 25 år senere, etter en enorm innsats fra WHO for å både vaksinere, og å identifisere og isolere hvert enkelt tilfelle av sykdommen, ble kopper erklært utryddet. I dag finnes kopper kun i prøveskåler i to laboratorier i verden, fryst ned og oppbevart i tilfelle koppene igjen skulle komme tilbake og vi trenger materiale for å lage vaksiner.

La oss krysse fingrene for at det aldri blir behov for dem.

Kilder:

S. W. Brochmann (1936) Bidrag til epidemienes historie i Norge i eldre tider. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, nr. 7-24

P. M. Holst: Våre akutte folkesykdommers epidemiologi og klinikk. Oslo: H. Aschehoug & Co., 1954

G. Tuft: Kopper – menneskehetens frykteligste svøpe. I boken ”Epidemier før AIDS”. Oslo: Cappelen, 1989

M. Tryland (2001) Kopper og koppevirus - 200 år siden første vaksinasjon i Norge. Tidsskrift for den Norske Lægeforening, vol. 121, side 3546-3550

A. Eriksen (2010) Koppeinokulasjon i Norge. Historisk tidsskrift, bind 89, side 345-366 (les sammendrag)