De er i 70- og 80-åra nå, flesteparten av de gjenlevende amerikanerne som vokste opp med norsk som morsmål. Mange av dem er annen- eller tredjegenerasjons norskamerikanere, og i dag er det engelsk som er dagligspråket.

Men norsken sitter i. Når anledningen byr seg, slår de over på klingende dølamål eller trøndersk, gjerne ispedd noen amerikanske ord:

- Jeg meiner du skulle vente til sisten på uka, jeg, før du mowa denne lawnen. 
- Ja men vi blir ikke her sist på uka
- Å, ja det er sant. Vi får vel ta care av det i morgen da.

De siste åra har professor Janne Bondi Johannessen og kollegaene hennes fra forskningssenteret Multiling ved Universitetet i Oslo vært på flere rundturer for å gjøre opptak av disse avleggerne av det norske språket.

Et annet språk

Forskerne rigget opp kamera og mikrofon i stuene til gammelt folk, og tok opp mens praten gikk.

Noen ganger gikk det trått, i jau, jau og hm, hm. I begynnelsen var det rett og slett vanskelig å kommunisere med de gamle amerikanerne på norsk, forteller Bondi Johannessen.

- Språket deres er den dialekten de vokste opp med, og de har ikke noe forhold til oslomål. De skjønte for eksempel ofte ikke hva vi mente hvis vi spurte «Når er du født?» De ville sagt «Å tid er du født?»

- Og vi skjønte først ikke da de spurte oss urbane språkforskere om vi var skyldte. Det viste seg at de bruker begrepet skyldfolk om slektninger, og de lurte rett og slett på om vi var i slekt.

Men i andre anledninger trillet perlerader av gamle minner og glemte gloser inn på lydopptakeren. To av informantene tuller om den første tida som kjærester. Han begynner:

- Ja, så vi gikk ihop da, en fire år sikkert cause du gikk på college i Viroqua.
- Du hadde vel ikke nok penger til å gifte deg før? 
- Nei, men hun dreiv og fløy med andre da veit du, så…
- Hahaha! Nå må du passe deg!

Barna kan ikke norsk

Da er det noe annet med barna til disse norsksnakkende amerikanerne. De er ofte både bevisste på og stolte over sin skandinaviske bakgrunn, men ingen av dem snakker språket. Derfor haster det, forteller Bondi Johannessen.

Skal disse spesielle eksemplene på språk i eksil dokumenteres, må det gjøres nå.

I tillegg jobber forskerne med å samle inn og bevare gamle opptak fra tidligere forskerturneer. Ingen har hatt oversikt over alt materialet. Glemte lydbånd kan godt ligge å støve ned på kontorer rundt omkring, forteller forskeren.

Eller på ukjente rom i kjelleren.

- For en tid siden ble vi kontaktet av noen som drev og ryddet et lagerrom nede i kjelleren. De sa de hadde funnet noe vi kanskje kunne være interessert i.

- Vi visste ingenting om dette rommet. Men det første vi så var lydbånd fra Oslo på 1970-tallet, som vi hadde lett etter. Og så fant vi kista.

Stemmer fra 30-tallet

Mellom støv og gjenglemtheter i kjelleren stod den gamle reisekista til språkprofessorene Didrik Arup Seip og Ernst Westerlund Selmer som dro til USA i 1931, for å dokumentere norske dialekter.

- Kista hadde fortsatt merkelappen på, og inneholdt lydopptak på voksruller – grammofonplatas forgjenger.

Nå er kista blitt pynt på møterommet til forskerne på Multiling. Mye av lydmaterialet var ødelagt, men noen av professorenes gamle opptak er nå gjort tilgjengelig på nettsidene til Tekstlaboratoriet, som jobber med tekniske løsninger for både gamle og nye opptak.

Igjennom skurr og knitring klinger en høytidelig stemme fra 1931. Det er midt i forbudstid og depresjon, og framskrittet legger siste hånd på Empire State Building i New York. Men mannen på voksrullen er mest opptatt av nordmenn:

- Vi sitter i dag i en liten by i Amerika og taler i denna Vitaphone som vi kaller det her i Amerika. Og denna recorden kan kanskje bli hørt av mange både store og små både i Norge og over hele verden. Og jeg ville ønske det at dei som hører detta kunne få veta at norskere er dei storeste folka og dei beste folka i hele verden.

Et språk i eksil

Forskerne ved Tekstlaboratoriet jobber for at alle de gamle og nye opptakene av norsktalende amerikanere skal bli tilgjengelig for forskning, som videoopptak, lydfiler og transkribert tekst. 

Men hva skal vi egentlig med slike hverdagslige samtaler om livene til tilfeldige norskamerikanere? Hva nytt kan de lære oss?

Bondi Johannessen mangler ikke svar:

- For det første kan vi finne ut mer om hvordan et språk endrer seg i møtet med et større språk. Hva forandrer seg og hva endrer seg ikke?

Det er for eksempel tydelig at noen amerikanske ord kommer inn og erstatter de norske. Norskamerikanerne kan godt si tren (train) i stedet for tog, og råd (road) for vei. Men grammatikken ser ut til å være nærmest immun mot innflytelsen utenfra.

[gallery:1]

- Dette sier noe om hvordan språk som system fungerer og om selve systemet i den menneskelige hjernen.

- Det finnes jo også etterkommere av utvandrede svensker i Amerika. Dersom vi sammenligner hva som har skjedd med deres svensk med norskamerikanernes norsk, så kan det si oss noe om minoritetsspråk generelt, sier Bondi Johannessen.

Minoritetsbarn

Dessuten kan de gamle amerikanernes opplevelser med språket gi oss nyttig kunnskap om barn med minoritetsspråk i Norge.

For hvordan er det egentlig å vokse opp med et annet morsmål enn det som snakkes i samfunnet rundt deg? Bør foreldre med utenlandsk bakgrunn slutte å snakke gamlemålet hjemme, og heller konsentrere seg om det nye språket?

Forskerne er slett ikke enige. Noen mener to språk bare forvirrer.

Bondi Johannessen tror på sin side at det er helt greit at barna lærer flere språk, og at det uansett er viktig å lære i hvert fall ett språk skikkelig, også om dette er et minoritetsspråk.

- Flere undersøkelser viser at for å få et godt språk så må du lære et språk skikkelig, med alle nyansene. Alle språk er perfekte, med grammatikk og et variert og nyansert begrepsapparat.

- Hvis det eneste språket du lærer er en ufullstendig og fattig variant av et majoritetsspråk, er dette et svært dårlig utgangspunkt for senere språkforståelse.

De gamle norskamerikanerne kan lære oss noe om hvordan dette virker, og om hvordan foreldre velger språk for sine barn. Hva gjorde at den nå aldrende generasjonen norskamerikanere uten unntak lot være å lære ungene norsk?

Og hvordan har dette påvirket barna?

- De gamle som vokste opp som enspråklig norske slet ofte fælt da de måtte begynne i amerikansk skole. Dette har nok gjort noe med beslutningen om at barna deres skulle lære bare engelsk, sier Bondi Johannessen.

- Men dette har også ført til sorg for generasjonen som ikke fikk lære norsk.