For en time hos legen betaler du bare en liten egenandel.

En time hos tannlegen kan koste deg flere tusenlapper.

Hvorfor er det slik?

Og hvor forskjellig er egentlig tannhelsetjenestene i land vi ofte sammenligner oss med - slik som Sverige, England og Danmark?

Et dansk forskerteam undersøkte sammenhengen mellom kostnader i tannhelsetjenesten og etterspørselen etter tilbud. Rapporten fra 2018 er utgitt av KORA - Det Nationale Institut for Kommuners og Regioners Analyse og Forskning i Danmark.

Konklusjonen deres var at økt brukerbetaling hadde innflytelse på brukernes etterspørsel til tannhelsetjenester. Det vil si at å betale mer, ga færre tannlegebesøk.

Det samme viste en studie gjort på voksne svensker. Studien ble gjort av Anne-Kristine Åstrøm. Hun er professor ved Institutt for klinisk odontologi ved Universitetet i Bergen.

– Spesielt system i Norge

Åstrøms funn ble omtalt i en artikkel skrevet av UiB, publisert på forskning.no i mai.

– I Norge har vi et spesielt system for tannhelsetjenester for den voksne befolkningen, mener Åstrøm, og ser til Sverige.

I det legger hun at svenskene har støtteordninger for å sørge for at tannlegetimene ikke skal bli altfor dyre.

Per Lüdemann mener på sin side at det norske systemet ikke er så ulikt land vi ofte sammenligner oss med.

Han er seniorrådgiver ved avdeling for helserefusjoner i Helsedirektoratet, og har praktisert som tannlege i nærmere 40 år.

Han jobber med finansiering av helsetjenester i Folketrygden. Helsedirektoratets oppgave er blant annet å medvirke til utvikling av regelverket for stønad til tannhelsetjenesten fra folketrygden gjennom oppdrag gitt av Helse- og omsorgsdepartementet.

Organisasjonen Helfo er underlagt Helsedirektoratet. De foretar utbetaling av stønaden til behandlerne.

– Ganske like rettigheter i europeiske land

– I utgangspunktet er rettighetsomfanget likt i skandinaviske land. Todelinga er gjennomgående gjennom hele Europa, sier han til forskning.no.

Åstrøm er enig når det gjelder rettighetsomfanget, men understreker at prislappen utgjør forskjellen.

Med todeling mener Lüdemann skillet mellom de to gruppene barn og ungdom, og voksne. Barn og unge får gratis tannbehandling, mens voksne i hovedsak må betale regninga selv.

Hvordan har det blitt sånn? Hva er grunnen til at voksne må betale for tannlegen selv, mens andre deler av kroppen blir fikset gratis?

– Det er egentlig litt tilfeldig, ifølge Lüdemann.

Han tar han oss med litt over hundre år tilbake i tid, til før første verdenskrig.

Barn med råtne tenner

– Tannråte blant barn og unge var et stort problem. Dermed opprettet man skoletannpleie på kommunalt og privat initiativ. Den ble videreutviklet etter andre verdenskrig. Da fikk man også folketannrøkt. Det var en gradvis utbygging, forteller han.

For voksne ble det i 1909 innført en ordning der de kunne få stønad til trekking av tenner. Det fikk de gjennom Lov om sykesikring.

I 1914 ble det fremsatt forslag i Stortinget om stønad til konserverende tannbehandling. Det vil si fyllinger i tennene.

Forslaget hadde flertall i Stortinget, men det ble utsatt på grunn av første verdenskrig.

Etter krigen falt det helt ut av Lov om sykesikring. Blant annet fordi Den norske tannlegeforening motarbeidet forslaget. I stedet ble skoletannpleien bygget ut.

• Les mer om de historiske grunnene her: Hva med en fasttannlege?

Folketannrøkta ble opprettet i 1949. Det var den offentlige tannhelsetjenesten. Formålet var blant annet å spre tannlegene, slik Leif Arne Heløe skriver om i Den norske tannlegeforeningens tidende i 2015.

Det var nemlig et problem å skaffe tannleger på bygda. Det hjalp ikke på en allerede skrantende, norsk tanngard.

Barn og ungdom fikk gratis tannbehandling. Småbarn og voksne kunne få behandling mot betaling, og prisene var justert av det offentlige.

Fylkeskommunene fikk ansvar

Planen om desentralisering fungerte imidlertid ikke godt nok. Og i 1984 trådte Lov om tannhelsetjenesten i kraft. Nå fikk fylkeskommunene ansvaret.

– Fram til 1984 var det en todeling; det var både kommunal skoletannpleie og folketannrøkt, forteller Lüdemann.

Fra 1984 ble imidlertid kommunale tjenester og folketannrøkta slått sammen til Den offentlige tannhelsetjenesten. Den eksisterer fortsatt.

– Samtidig utviklet den private tannhelsetjenesten seg for voksne. Samtidig fikk man en del stønadsordninger, og de første stønadene for tannregulering og tannkjøttsykdommer.

I dag bruker de fleste voksne nordmenn den private tannhelsetjenesten.

Med tiden har imidlertid flere fått støtte. Det økte gjennom 90- og 2000-tallet, forteller Lüdemann.

To veier til stønad

Det er to hovedkilder til stønad for offentlig tannbehandling. Den ene er forankret i tannhelseloven.

Den offentlige tannhelsetjenesten kostet staten omtrent 3,7 milliarder kroner i 2018. Det viser tall fra SSB. Den offentlige tannhelsetjenesten finansierer blant annet barn og unge som får gratis behandling.

Det andre er folketrygdloven.

– Der gir vi i størrelsesorden 2,3 til 2,4 milliarder per år i stønad.

– Folketrygden har økt ganske betydelig de siste 20 årene. Fra 100-200 millioner opp til dagens nivå. Det er en voldsom utvikling, og regelverket har blitt mye enklere enn det var før 2009, mener han.

Men hvem mottar disse stønadene?

Fem grupper får støtte

Fem ulike grupper som får stønad fra Den offentlige tannhelsetjenesten. Stønadene gir ikke nødvendigvis full dekning, men for de første tre gruppene er tannbehandling helt kostnadsfritt.

De fem gruppene står listet i Lov om tannhelsetjenesten.

• Barn og ungdom fra fødsel til og med det året de fyller 18 år.
• Psykisk utviklingshemmede i og utenfor institusjon.
• Grupper av eldre, langtidssyke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie.
• Ungdom som fyller 19 eller 20 år i behandlingsåret.
• Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.
  
  Folketrygden gir støtte til 15 ulike tilstander. Blant annet disse fem:
• Tannkjøttsykdommen periodontitt
• Forstyrrelser i tannutviklingen
• Munntørrhet
• Tannskade ved godkjent yrkesskade
• Sterkt nedsatt evne til egenomsorg
  
  Det er i utgangspunktet ikke mulig å få refusjon for kostnader til tannlege på bakgrunn av lav inntekt, hverken gjennom Lov om tannhelsetjenesten eller folketrygden.

Unntaket er for personer som får sosialstønad. Tannbehandling kan inngå som en del av sosialstønaden. Dette går ikke inn i statens tannhelse-regnskap, men under regnskapet for sosial støtte.

– Den voksne befolkningen i Sverige har mye bedre støtteordninger for bruk av tannhelsetjenester enn i Norge, mener Anne-Kristine Åstrøm.

Hun understreker at hun snakker om støtte til den generelle befolkningen, altså de som i Norge faller utenfor støtteordningene. Det er det store flertallet.

– I Sverige har man et kostnadstak, slik at folk skjermes fra de høyeste kostnadene. Det samme gjelder i Finland.

Naboene våre får litt mer støtte

Ordningen i de skandinaviske landene er altså bygget på et skille mellom barn, ungdom og voksne. Hvordan fungerer de ulike ordningene? I en rapport fra VIVE er blant annet Sverige og England med.

I Sverige er tannbehandling gratis til og med året man fyller 23. Og i motsetning til i Norge har de et såkalt høykostnadsskydd. Dette skal bidra til at de med svak økonomi også skal ha mulighet til å opprettholde en god tannhelse.

Det betyr at svenskene betaler opp til 3000 svenske kroner selv. Mellom 3000 og 15 000 får de et tilskudd på 50 prosent. Over 15 000 kroner er tilskuddet på 85 prosent.

I England er noen grupper av befolkningen fritatt fra brukerbetaling. Dette er en ordning som skal skjerme mennesker med lav inntekt.

Alle personer under 18 er også fritatt.

I Danmark betaler pasientene 82 prosent av regninga selv, ifølge den danske Tandlægeforeningen.

De skriver også at det er en klar sammenheng mellom sosioøkonomisk status og antall bevarte tenner.

Hvordan står det til med norske tenner?

– Da jeg begynte som distriktstannlege for 40 år siden hadde 20-åringene mye mer hull, med tilhørende mange flere fyllinger enn i dag. Yngre mennesker har i dag færre hull og dermed færre fyllinger, sier Lüdemann.

Hverken han eller de to professorene forskning.no snakker med er spesielt bekymret for norske tenner, alt i alt.

– Hvis du bruker antall gjenværende tenner som et mål, er det en forsvinnende liten del av befolkningen som er tannløse. To prosent av den norske befolkningen er tannløs. Tannhelsen i den norske befolkningen er god. Det sier folk også om du spør dem, sier Åstrøm.

Noe av grunnen er at norske folk er oppdratt til å gå til tannlegen, mener Jostein Grytten. Han er professor i samfunnsodontologi ved Universitetet i Oslo.

– I dag går 85-90 prosent av den voksne befolkningen regelmessig til tannlege cirka en gang i året. Kjernen i dette er at når du går regelmessig, så får du oppdaget sykdom på et tidlig tidspunkt. Da rekker den ikke å utvikle seg til å bli veldig omfattende og kostbar å behandle, sier han.

Det får oss over på en av grunnene til at det norske systemet ikke er forandret på, ifølge Grytten.

– Det har egentlig ikke vært nødvendig å ha noe stort offentlig engasjement utover det vi allerede har for voksne på det feltet. Forbedringen i tannhelsen på befolkningsnivå har gjort omfattende trygdeordninger mindre aktuelt.

Vi har sunne tenner

På befolkningsnivå er altså tannhelsen ganske bra, oppsummerer Grytten.

– Og så finnes det noen som har behov for større behandlinger og restaureringer. Vi skal ikke underslå at noen faller utenfor, men det er nok under 10 prosent av befolkningen.

– Våre undersøkelser viser at økonomi ikke er hovedgrunnen. Det handler like mye om angst - eller at de ikke syns tenner er viktig. Noen få er også tannløse og har tannproteser. De har i liten grad behov for årlige kontroller.

Men hvordan skal vi fange opp de som faller utenfor? Det er et ganske omfattende spørsmål - og det har ikke nødvendigvis et enkelt svar, mener han.

– Inntektsforskjeller i bruk av tannhelsetjenesten er nesten fraværende i dag. Også fordi de med lav inntekt er oppdratt til å gå regelmessig til tannlegen.

Hvordan bør det være?

Så er spørsmålet:

Skal det være som det er, eller bør systemet organiseres på en annen måte?

Spørsmålet vekker strid. Noen mener det fungerer. Andre mener det er på høy tid at tennene sidestilles med resten av kroppen.

De to professorene Åstrøm og Grytten har litt ulike oppfatninger. Men begge mener det bør gjøres mer for dem som faller utenfor.

– Personlig syns jeg at den voksne tannbehandlingen burde vært mer statlig støttet, slik at man får igjen mer på trygden. Jeg mener det bør bli mer som å gå til legen. Det er veldig gode argumenter for - men også argumenter mot. Og alle argumentene er basert på forskning, sier Åstrøm.

Jostein Grytten mener på sin side det er et komplisert spørsmål.

– Jeg er rimelig sikker på at en universell ordning med gratis eller tilnærmet gratis tannbehandling til alle nordmenn ikke vil være fornuftig i dag. Vi bør heller få på plass en ordning som treffer de som faller utenfor. Et spørsmål som omfatter både offentlig og privat sektor, sier Grytten.

En del svarer at de ikke har råd

Det er imidlertid en gruppe som sier de ikke har råd, fortsetter han. Det samme sier Åstrøm.

– Jeg holder på med undersøkelse av den yngre delen av den norske voksne befolkningen. En høy andel svarer at de har unngått tannlegen fordi det er for dyrt.

Men andre undersøkelser viser at nordmenn går til tannlegen uansett hvor god eller dårlig økonomi de har, legger hun til.

– Nordmenn er vant til å bli regelmessig innkalt. Et argument i debatten er at man ikke ser behovet for statlig finansiering. Det er små forskjeller på inntektsnivå og hvor ofte folk går til tannlegen.

– Likevel, en gruppe oppgir at de ikke går tannlegen.

Jostein Grytten anslår at denne gruppa omfatter mellom tre og seks prosent av oss.

Hvordan hjelpe dem som ikke har råd?

Grytten er ikke overbevist om at det utelukkende er økonomisk kompensasjon som skal til for disse.

– Det er en liten gruppe. Mer det overordnede spørsmålet er: hvordan skal man fange dem opp? Er det penger som skal til, eller andre tiltak?

Han tror ikke gratis tannbehandling for alle er en god løsning.

– Det er ikke nødvendig, for tannhelsen er stort sett bra. For det første går hovedtyngden av befolkningen regelmessig til tannlegen allerede.

– For det andre er Norge blant de landene med det høyeste antallet private tannleger i den vestlige verden. Det er om lag tusen innbyggere per tannlege.

Han forteller at om lag en tredel av landets tannleger rapporterer om for få pasienter.

Bekymret for overbehandling

– Ved en universell trygdeordning er jeg redd for at det blir overbehandling, sier Grytten.

– Samtidig er ikke jeg motstander av å gi ekstra tilskudd til gruppa som trenger det. Man må finne innretninger som treffer denne gruppa.

Per Lüdemann forteller at det jobbes med å etablere et tannhelseregister. Det skal bidra med oversikt over nordmenns generelle tannhelse, sykdomsforekomst og behandlinger.

Stortingsvalget til høsten kan ha betydning for om du må betale for rotfyllinga om noen år.