Bading i havet kunne brukes som behandling av flere sykdommer og var herdende og styrkende for friske folk, som for disse barna ved Hankø bad i 1907. Det mente blant annet kurbadpioneren Heinrich Arnold (portrett t.v.) og den anerkjente badelegen Ingebrigt Christian Lund Holm (t.h.)
Bading i havet kunne brukes som behandling av flere sykdommer og var herdende og styrkende for friske folk, som for disse barna ved Hankø bad i 1907. Det mente blant annet kurbadpioneren Heinrich Arnold (portrett t.v.) og den anerkjente badelegen Ingebrigt Christian Lund Holm (t.h.)

Da bading var medisin:
Hva kan vi lære av fortidens badeleger?

Saltet stimulerte nervene og det kalde vannet satt fart på stoffskiftet, mente norske leger på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.

Publisert

«Et søbad bør være kort – ialmindelighed af faa minuters varighed; efter badet rask aftørring, paaklædning og saa motion», skriver legen Peter Andreas Munch Mellbye i 1903.

Legen anbefaler også at pasienten ikke bør bade i havet mer enn annenhver dag i starten av kuren. Senere kan den som får behandling øke til ett bad daglig. To bad om dagen er derimot forbeholdt robuste, velnærte individer.

Dr. Melbye var en av mange leger i Norge som så på bading som medisinsk behandling på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet.

Flere av disse legene jobbet ved de nye kurbadene langs kysten av Norge, hvor syke folk kunne ha mange ukers lange opphold. Det forteller Kristine Lillestøl, som har forsket på medisinsk historie ved Universitetet i Oslo.

Og bading i havet var ingen spøk for legene på den tiden.

− Hvilke pasienter som skulle foreskrives et bad, skulle jo vurderes på linje med at man vurderer hvem som skal få et medikament. Du kunne ikke bare plumpe uti havet og tro at alt skulle gå bra, sier Lillestøl.

Men selv om legevitenskapen har forandret seg mye siden den gang, har vi kanskje noe å lære av disse badelegene.

− En kvinne bader fra en bademaskin i Tyskland i 1893. Norske badeleger hentet inspirasjon fra reiser til kontinentet og England, hvor bading som medisin hadde høy status.
− En kvinne bader fra en bademaskin i Tyskland i 1893. Norske badeleger hentet inspirasjon fra reiser til kontinentet og England, hvor bading som medisin hadde høy status.

Hysteri og nevrasteni

Ved kurbadene som dukket opp langs norskekysten på 1800-tallet, kom pasienter med mange forskjellige diagnoser.

Legen Ingebrigt Christian Lund Holm nevner noen av sykdommene som kan behandles med bading i havet i et medisinsk tidsskrift i 1886:

«Svækkelsestilstande, der er begrundede i forudgangne akute Sygdomme, torpid Nervesystem, lettere Anæmier, der ikke er forbundne med Afmagring, aandelig Overanstrengelse, Hysteri etc.»

Han nevner også de som har skrofulose, som nå heter tuberkulose i lymfekjertlene. Og slapt hudsystem, revmatisme og disposisjon for å få forkjølelse.

På 1800-tallet var forventet levealder 40 år og mange av barnesykdommene var dødelige.
På 1800-tallet var forventet levealder 40 år og mange av barnesykdommene var dødelige.

Lillestøl har på sin side forsket på den gamle diagnosen nevrasteni, som var en slags utmattelsestilstand. I dag ville nok disse pasientene fått mange forskjellige diagnoser, forteller hun. Alt fra ME, angst og hormonforstyrrelser til utbrenthet eller at du var sliten.

Overstimulerende saltinnhold i havet

Nevrasteni er et godt eksempel på en sykdom hvor legene mente at bare noen av pasientene ville ha nytte av bading i sjøen. For selv om sjøbad i utgangspunktet ble sett på som en styrkende og stimulerende behandling, var individuell vurdering viktig.

− Pasientene som var mer robuste, velnærte og bare var lett overarbeidede kunne ta seg et bad, mens de ordentlig dårlige og underernærte skulle ikke ha kalde bad, sier forskeren.

Da kunne de nemlig få økt stoffskifte av det kalde vannet. Men også saltet i vannet kunne bli for voldsomt for noen, mente legene.

− Høyt saltnivå i kombinasjon med lav temperatur kunne stimulere eller irritere nervesystemet mer enn det som godt var. De mest utmattede og passive nevrastenikerne kunne ha godt av litt stimulans, mens for de som i utgangspunktet var veldig irritable, søvnløse og urolige så kunne veldig salt og kaldt vann gjøre vondt verre, forklarer hun.

− Det er litt fremmed for oss at det var så strengt, men de behandlet bading som legemiddel, sier lege og forsker Kristine Lillestøl ved Universitetet i Oslo.
− Det er litt fremmed for oss at det var så strengt, men de behandlet bading som legemiddel, sier lege og forsker Kristine Lillestøl ved Universitetet i Oslo.

Detaljerte målinger og tellinger

Det er vanskelig å vite hvor godt behandlingen ved kurbadene faktisk virket, sier Lillestøl.

Riktignok finnes det mange rapporter om pasienter som ble friske etter opphold ved kurbadene. Men legene manglet gode metoder for å måle effekten av behandlingen på pasientene sine.

Likevel brukte de vitenskapelige virkemidler for alt det var verdt, ifølge forskeren.

De målte nemlig alt fra mineralinnhold i havet og i jern- og svovelkilder til temperaturer og lufttrykk. Og alt ble notert.

− De var veldig orientert mot målinger og tellinger. Men de hadde fortsatt begrensede muligheter for å undersøke effekten på menneskekroppen, sier Lillestøl.

Manetbehandling i Sandefjord

Om kurbadene faktisk helbredet folk, så er det uansett ikke lett å vite hva det var som hadde en effekt.

Behandling ved et av landets kurbad var nemlig så mye mer enn havbading.

− De hadde også massasje og mosjonsregimer og mer eller mindre strenge diettregimer. Det gjaldt å leve et strengt regelmessig liv. Akkurat hva som virket når folk ble bedre av å være på kurbad visste de jo ikke helt, sier Lillestøl.

Ved Sandefjord bad kunne du få enda mer eksotiske behandlinger. Alt fra stryking med maneter, bading i finkornet slam fra havbunnen og både drikking av og bading i svovelrikt vann.

Disse behandlingene var det legen Heinrich Arnold Thaulow som var hjernen bak. Han grunnla Sandefjord bad i 1837 og regnes som pioneren innen bademedisin i Norge.

Mot slutten av 1800-tallet åpnet mange kurbad i Norge. Noen av de viktigste som åpnet etter Sandefjord bad var Larvik bad og Hankø bad, forteller Lillestøl.

Forskremte og forfrosne stakkarer

Men selv om sjøbad var en populær behandlingsform, gikk enkelte leger langt i å advare mot farene ved dette kurmiddelet.

«De Syge og Lidende har troet, at Havet skulde gjemme deres Sygdom og Savn, og de Friske har ved dets styrkende Evne villet forøge sin Kapital af legemlig Sundhed», skriver Holm, etterfulgt av en advarsel om at havet «altid krævet sine Ofre, om end ikke alle der har fundet sin Grav.»

Han retter også en pekefinger mot foreldre som lar barna bade for mye i sjøen fordi de har hørt at det er sunt:

«Enkelte finder det da som sin Pligt daglig at føre de smaa forskræmte og forfrosne Stakler, endog under ugunstige Veirforhold, ud i den skrækindjagende Sø; under saadanne Forhold er selvfølgelig Organismen lidet skikket til at modstaa Chokket og Varmetabet, og det maa regnes som et Held, om Barnet slipper vel derfra.»

Jenter lærer å svømme på Moss kurbad cirka 1910.
Jenter lærer å svømme på Moss kurbad cirka 1910.

Har inspirert moderne medisin

Lillestøl presiserer at flere behandlingsprinsipper fra denne tiden har blitt tatt videre inn i moderne medisin.

− Det er viktig at vi ikke skal latterliggjøre den gamle kurbademedisinen, for badelegene kan ha hatt rett for alt vi vet. Og det er jo en del sunn fornuft her. Et kuropphold varte jo gjerne i flere uker og da var du borte fra jobb og levde sunt, sier forskeren.

Og flere pasientgrupper får den dag i dag en behandling som ligner litt på regimet ved kurbadene.

Nemlig de som drar på behandlingsreiser til varmere strøk.

Det gjelder blant annet voksne som har hudsykdommen psoriasis og barn og unge med atopisk eksem, ifølge Teresa Løvold Berents. Hun er hudlege og forsker ved Regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet ved Oslo universitetssykehus.

− De kan få tilbud om en tre ukers lang behandlingsreise med strengt opplegg med tanke på bading og soling, sier Berents.

I tillegg er et sunt kosthold, trening og undervisning og opplæring en viktig del av oppholdet.

Det er bestemte kriterier for hvilke pasienter med psoriasis og atopisk eksem som får dekket behandlingsreiser, sier hudlege Teresa Løvold Berents. Andre sykdommer som kan kvalifisere for et slikt opphold er de som har revmatisk inflammatorisk leddsykdom, senskader etter poliomyelitt eller kronisk lungesykdom.
Det er bestemte kriterier for hvilke pasienter med psoriasis og atopisk eksem som får dekket behandlingsreiser, sier hudlege Teresa Løvold Berents. Andre sykdommer som kan kvalifisere for et slikt opphold er de som har revmatisk inflammatorisk leddsykdom, senskader etter poliomyelitt eller kronisk lungesykdom.

Usikker effekt av havbading

Det finnes flere norske studier som viser at disse behandlingsreisene både hjelper fysisk og gir pasientene bedre livskvalitet.

Men vet vi om selve badingen i havet har noen effekt?

− Nei, det vet vi ikke helt, sier Berents.

Kanskje løser saltvannet opp hard hud og flass. Og kanskje bedrer salt på huden effekten av solingen.

Teresa Løvold Berents har selv forsket på små barn med atopisk eksem.
Teresa Løvold Berents har selv forsket på små barn med atopisk eksem.

Sol og oppmerksomhet

Berents utelukker heller ikke at kuroppholdene på 1800- og starten av 1900-tallet kunne hjelpe pasienter med mange ulike sykdommer.

Men istedenfor å forklare det med bading tror hun sola kan ha hatt mye av æren.

− Sola påvirker oss på mange måter. Det er blant annet vist at den har innvirkning på mange fysiologiske mekanismer i kroppen. Solas effekt på menneskekroppen har vi ikke forsket nok på, sier hudlegen og forskeren.

Og som for dagens behandlingsreiser kan det godt hende at det ikke var én ting – men heller helheten − som gjorde fortidens pasienter friskere.

− Et opphold hvor man får mye oppmerksomhet kan jo føre til en bedring av tilstanden. Psyken påvirker jo det fysiske også, sier Berents.

Referanser

A. Lund, Kort fremstilling af de norske kursteders udvikling og kurmidler, 1880.

P.A.M. Mellbye: Norges kursteder og deres kurmidler, 1903.

I.C. Holm: Faren ved Anvendelse af kolde Søbad, navnlig hos Børn. Norsk Magazin for Lægevidenskaben 1886.