I filmen La elva leve møter vi en familie som er splittet mellom det samiske og det norske. Hovedpersonen Ester har samiske foreldre, men moren giftet seg på nytt med en norsk mann. Da ble alt det samiske ryddet vekk og bort. Språket også.

Ester kan samisk, men snakker bare norsk. Broren kan bare norsk.

Filmfamilien er ikke uvanlig i Nord-Norge.

Fra midten av 1800-tallet satte norske myndigheter inn en fornorskningspolitikk i nord.

Det påvirker fortsatt samiske og kvenske familier i dag.

Norsk i hele Norge

– I Nord-Norge snakket folk kvensk og flere samiske språk. Men et flerspråklig nord passet ikke inn i bildet av det ettspråklige Norge, sier Pia Lane. Hun er professor ved Senter for flerspråklighet på Universitetet i Oslo.

Målet med fornorskningspolitikken var at hele befolkningen skulle snakke og skrive norsk. Myndighetene satte inn flere tiltak.

I 1902 kom en ny forskrift til Jordsalgsloven. Der ble det slått fast at bare norske statsborgere som snakket norsk daglig, kunne få kjøpe jord i Finnmark.

Det kom innflyttere sørfra som bidro til et norskere nord.

Undervisningen i skolene var på norsk.

Hard språkpolitikk

Pia Lane vokste opp i Sør-Varanger. I kommunen snakket folk fire språk: norsk, kvensk, kystsamisk og skoltesamisk.

Hennes familie snakket mest kvensk, men også samisk og norsk.

Kvensk er et finsk språk som er nært beslektet med meänkieli, også kalt tornedalsfinsk.

– Mine besteforeldre kunne ikke norsk i det hele tatt da de begynte på skolen. Men all undervisning ble gitt på norsk, forteller Lane.

Språkpolitikken i skolen var hard, ifølge språkprofessoren.

Skiftet til norsk

– Det fantes lærere som lot elevene snakke sine morsmål, men mange lærere praktiserte norskkravet strengt. De tolket det som et forbud mot å snakke samisk og kvensk i skolen, sier Lane.

Dette førte til det som kalles språkskifte. I familiene begynte voksne å snakke norsk med barna.

«Den største suksessen med fornorskningspolitikken var at kvenene og samene fornorsket seg selv», skriver Lane i en ny studie.

– I min hjembygd, Bugøynes, skjedde språkskiftet rundt 1965. Både besteforeldrene og foreldrene mine snakket kvensk seg imellom, men ikke til oss barna. De brukte norsk, selv om det egentlig var et fremmedspråk for dem.

Best for barna

I familier med flere barn hendte det at de eldste ble snakket til på kvensk og de yngste på norsk.

– Jeg har spurt mange om hvorfor de ikke snakket kvensk med barna sine. De svarer at de gjorde det som var best for barna. Foreldrene ville ruste dem til å takle det norske samfunnet. Det betydde å snakke norsk, sier Lane.

Mange voksne hadde negative erfaringer fra skole og arbeid.

Fornorskningspolitikken påvirket synet deres på kvensk og samisk. De språkene tilhørte fortiden, norsk var framgang og framtid.

Fritt valg?

– Språkskiftet skjedde etter at fornorskning ikke lenger var offisiell politikk, men folk hadde tatt opp i seg verdiene og ideen om at Norge var et enspråklig land.

I innlandet av Finnmark, med Kautokeino og Karasjok, fortsatte de å snakke samisk. I resten av Finnmark og Troms gikk folk over til norsk.

– Vi kan diskutere hvor fritt valget var. Det sosiale handlingsrommet var begrenset, sier Lane.

For noen år siden gikk Lane gjennom et språkarkiv på UiT. Der fant hun et intervju med moren sin fra 1970-tallet. En språkforsker snakket med henne om kvensk. Trodde hun språket ville overleve, vil hun fortsette å snakke det? Moren var positiv til begge deler.

Underveis i intervjuet kommer sju år gamle Pia Lane forbi.

Fortsetter med norsk

– Intervjuet var på kvensk, men moren min byttet til norsk da hun snakket med meg. De sto midt i språkskiftet, men så det ikke selv, sier Lane.

Når barna ble voksne, fortsatte de å snakke norsk – også til sine barn.

Pia Lane forsto kvensk like godt som norsk, men hun begynte først å snakke kvensk da hun var i 20-årene.

– Jeg dro tilbake for å skrive hovedoppgave om språket på hjemstedet mitt. Da begynte jeg også å snakke det.

I dag forsker hun på de som har gjort som hun selv: lært seg eller begynt å bruke foreldrenes språk.

Hva skjer etter opplæring?

I noen kommuner har barn rett til undervisning på samisk. I tillegg har samiske barn rett til å få opplæring i samisk språk, uansett hvor de bor i Norge.

I dag har mange unge samer lært seg samisk på skolen. Noen har hørt samisk hjemme, andre har kanskje også snakket litt samisk.

– De har god språkkompetanse, men det varierer hvor godt de snakker samisk. Jeg forsker på hva som skjer etter opplæringen. Begynner ungdommene å snakke samisk til daglig?

Lane skal nå undersøke dette i Sør-Varanger, Tana, Nesseby og Alta. På kysten har språket hoppet over en eller to generasjoner.

Lane tror foreldre nå er positive til at barna vil bruke samisk.

Samisk gjennomslag

– For bare ti år siden var det vanskelig for de som ville finne tilbake til en samisk identitet i de veldig fornorskede kystområdene. Det kunne det føre til uro og splittelse innad i familiene når ungdommer tok på seg en kofte eller ville snakke samisk, sier Lane.

Mange eldre ville ikke vedkjenne seg sin samiske bakgrunn.

Nå er mye annerledes. Samisk musikk, film og kultur har fått bredt gjennomslag de siste årene.

Arvet stillhet

– Det har vært en utrolig språklig og kulturell revitalisering, sier Lane.

Nå skal hun finne ut hva som skal til for å ta i bruk samisk og kvensk. Hvordan oppleves det praktisk, følelsesmessig og språklig?

Lane vil utforske den nedarvede stillheten. Hun samarbeider med forskere som undersøker det samme for språkene ojibwe i USA og zapotek i Mexico. Det er flere likhetspunkter i hvordan språk blir undertrykt og funnet fram igjen.

– Noen begynner å snakke samisk når de får barn, forteller Lane.

Hvisket samisk til babyen

Jovnna gjorde det. For hvis ikke han snakket samisk til barnet sitt, hvem skulle gjøre det da?

«Det var veldig vanskelig i begynnelsen. Når vi var alene, hvisket jeg på samisk, slik at jeg ble vant til lydene og ordene,» forteller Jovnna. Han er en ny bruker av samisk som er intervjuet i en studie av Sini Rasmus og Pia Lane.

Forskerne delte erfaringene til nye samisktalende inn i tre faser.

I første fase vil de bare snakke samisk på språkkurset. Der er det trygt. Ute blant folk blir de usikre: tenk om de sier noe feil. De frykter kritikk fra andre eller å ikke bli forstått.

Da Pia Lane begynte å snakke kvensk, var hun redd for å snakke feil.

Kan føle skam

– Jeg var redd for at folk skulle le av meg eller at de skulle rette på meg. Jeg følte meg mindreverdig i forhold til de som kan språket ordentlig. Da får man masse sperrer.

Etter hvert blir de sikrere. I andre fase snakker nye språkbrukere med folk de er trygge på. De sliter fortsatt med samisk og bytter til norsk når det blir for vanskelig. Men de er motiverte og fornøyde med at de snakker mer og mer samisk.

Siri forteller:

«Hvis jeg blir usikker på hva som blir sagt, jeg kan bli flau. Jeg har lett for å slå om hvis jeg oppdager at jeg misforstår. Hvis jeg er usikker så går det automatisk over på norsk. Vet ikke, jeg kan også føle skam. For at jeg burde vite, jeg burde kunne.»

Bryr seg ikke

I tredje fase snakker de så mye samisk de kan. De bryr seg ikke om de gjør feil. De er stolte over å mestre språket.

Inga forteller:

«I begynnelsen gikk det veldig sakte. Så plutselig åpner alt seg. »

Siri:

«Når jeg føler at jeg behersker så blir jeg fryktelig glad. Når jeg kan flire med andre. Så skjønner jeg at yes! Da blir jeg litt stolt.»

Ester i La elva leve finner tilbake til sin samiskhet. Filmen viser at språk bygger identitet. Ester går fra norsktalende lærer til samisktalende aktivist. Ikke uten motstand i familien.

Referanser:

Pia Lane: From Silence to Silencing? Contradictions and Tensions in Language Revitalization. Applied Linguistics, 2023

Sini Rasmus og Pia Lane: New speakers of Sámi: From insecurity to pride. Linguistic Minorities in Europe Online, 2021.