Heksebålene lyste opp den mørke middelalderen. Millioner av kvinner ble anklaget for ond magi av prester og andre mektige menn, og kastet på bålet. Mange av de som ble brent var mennesker som holdt i hevd guder og gudinner som kristendommen hadde fortrengt, mens andre bare var frigjorte og fritt tenkende kvinner. Ja, det er godt det er lenge siden vi forfulgte hekser.

Det er lov å håpe at du skjønner at noe av det som står i avsnittet over ikke stemmer. Men var du klar over at alt det som står ovenfor er populære myter og kvartsannheter - og at noe av det er det reneste pølsevev?

Få historiske perioder er mer omspunnet av feilinformasjon enn hekseforfølgelsene. Heldigvis holder forskere nå på å sette skapet på plass.

Eksplosiv utvikling

Siden slutten av 1980-årene har det nærmest vært en eksplosjon av forskning på hekseforfølgelsene. Det forskes over hele verden, og det forskes på nye måter.

Nytt er stadig større vekt på tverrfaglig forskning. Det er fremdeles historikerne som utgjør kjernen i forskning på hekseforfølgelsene, slik det gjerne vil være når det skal forskes på fortiden. Men viktige bidrag fra antropologer, kjønnsforskere, folklorister, psykologer, kunsthistorikere, litteraturvitere og omtrent alle andre fagfelt man kan tenke seg, bringer stadig nye tanker til torgs.

Et nytt hekseleksikon er nettopp utgitt, og en journal for hekseforskning er på trappene. Kjennere sier at hekseforskningen er i ferd med å modnes.

Moderne mytologi

Men så var det dette med millioner og den mørke middelalderen og sånt, da. Mytene, altså.

Til å begynne med: De europeiske hekseforfølgelsene har ikke så mye med den mørke middelalderen å gjøre. Mesteparten av forfølgelsene fant sted mellom 1570 og 1670. Altså etter renessanse og rasjonalitet og alt det som forhåpentligvis skulle gjøre at man ikke fikk for seg at nabokona red til Bloksberg på en sopelime.

Hekseforfølgelsene begynte i 1420-åra og forsvant like plutselig i løpet av de første tiårene av 1700-tallet. For de fleste land var hekseprosessene over innen utgangen av 1600-åra, mens land som Ungarn hadde de verste prosessene rundt 1720-1730.

Kanskje er det ikke så vanskelig å forstå at historikere har fått et mye lysere syn på den mørke middelalderen de siste årene?

Millioner av kvinner?

En vanlig myte om hekseforfølgelsene er at antallene som ble drept er i millionklassen. Så høye tall som ni millioner er blitt brukt, også i norske leksika. Og i Dan Browns Da Vinci-koden, som av minst én stor norsk avis ble kalt et “researchmessig mesterverk”, brukes tall som fem millioner.

Forskjellen med hvilke tall seriøse forskere operer med kunne knapt vært større. Hekseforskeren Brian P. Levack regner med at 45 000 ble henrettet, og rundt det doble ble satt under tiltale. Man var altså ikke helt sjanseløs dersom man ble anklaget for hekseri.

Tallene krymper stadig. I Polen antok man tidligere at opptil 15 000 kunne ha vært tatt av dage. Etter grundig gjennomgang av arkiver mener man i dag at det totale antallet ikke overstiger 2 500.

Dette er selvsagt grusomt for dem det gikk utover, men ikke så ille som det enorme folkemordet mange snakker om.

Det var forresten ikke alle som ble brent, heller. I England ble de hengt.

Tvilende jegere

Så på den ene siden hadde du på den tiden liten sjanse for å noensinne oppleve en heksejakt. På den annen side var det ikke alle som trodde at hekser fantes, heller. Det er fristende å tro at verden har kommet langt nå som vi kan se Idol på jobben, men folk før i tiden hadde sunt folkevett de også.

Traktater skrevet av hekseforfølgere bruker påfallende mye plass på å rettferdiggjøre det de gjør. Nyere forskere peker på at de nok ikke bare forsøkte å overbevise andre om at det var riktig å drive med denne heksejakten, men også seg selv.

Ujevn fordeling

Den geografiske spredningen er også annerledes enn mytene vil ha det til. For eksempel tror mange at den katolske kirkens kjetterjegere, Inkvisisjonen, var det verste man kunne bli utsatt for. Kanskje har det noe med boken og filmen Rosens navn å gjøre?

Men faktum var at det var omvendt. Inkvisisjonen hadde strenge krav til bevisførsel, og lot seg derfor ikke hisse opp til å slenge hvem som helst på bålet. I Roma, der inkvisisjonen hadde hovedsete, var tallet på henrettede hekser et fint og rundt tall: 0.

Tvert om fant de verste forfølgelsene sted der sentralmakten var svak.

Halvparten av all forfølgelsen foregikk i tyskspråklige områder, men det var også andre steder det gikk hardt for seg. I Skottland, der det var ille, ble de verste forfølgelsene konsentrert rundt Edinburgh. I Norge var det i Finnmark og i Bergen by. Strilene ser ut til å ha sluppet lett unna.

Teologer og bønder

Så hva var det folk trodde hekser var for noe? Bildet er uoversiktelig, men to hovedtendenser er det likevel.

Universitetsutdannede teologer så hekseriet som avgudsdyrking eller frafall fra kristendommen. Så opplysning og vitenskap stoppet ikke troen på hekseri. Tvert i mot.

Den jevne befolkningen, på sin side, var redde for heksenes magiske krefter.

Nyere forskning peker på fellestrekkene i disse to måtene å tenke på, som gjorde at de kunne ha så fæle resultater: Nemlig at heksene dyrket Djevelen.

Feministiske hekser?

Hele 80 prosent av dem som ble henrettet var kvinner. Det har ikke rart at mange har ment at heksejakt var kvinnejakt, og en klassiker innen feministisk historieskriving fra 1970-tallet har vært at heksejakten var et utslag av mannsjåvinisme. Det har vært vanlig å spekulere med hva som skjer i hodene på menn som lever i sølibat.

At hårreisende mannssjåvinisme forekom er selvsagt sant, men ved nærmere ettersyn viser det seg at det ikke er forkvaklede, kirkelige maktmennesker som har vært drivkreftene bak hekseanklagene.

Tvert om viser det seg at de fleste heksesaker oppsto som resultat av anklager fra vanlige folk som trodde naboene var hekser. Og det var mange kvinner som anklaget. Et vanlig motiv var at de hekseanklagede ble anklager for å være dårlige mødre av andre kvinner. Særlig utsatt var hushjelper og tjenere. Psykologer har spekulert på om her snakker om kvinner over overgangsalderen som var misunnelige på yngre kvinner.

Forresten var det ikke alle steder det gikk verst ut over kvinner. På Island og i Russland var flesteparten av de anklagete heksene menn.

Den mest uheldige myten er likevel at hekseforfølgelsene er et tilbakelagt stadium i historien. For i Afrika brenner heksene fremdeles.