Annonse
Elektronmikroskop-bilde av bakterien Y.pestis. (Bilde: Rocky Mountain Laboratories, NIAID, NIH

Har funnet flere varianter av bakterien som sto bak Europas første pest-pandemi

Varianter av bakterien som senere skulle forårsake Svartedauden herjet Europa mellom år 541 og 750. Den fikk navnet Den justitianske pesten.

Publisert

Den justititanske pesten er den første, store pandemien i Europa som har blitt beskrevet. Utbruddet begynte i Egypt og spredde seg til Konstantinopel, nåtidens Istanbul, som var hovedstaden i Østromerriket.

Pesten er oppkalt etter Justinian, som var keiser da pesten brøt ut i 541. Selv om det er uklart hvor mange som faktisk døde på grunn av sykdomsutbruddet, beskriver noen kilder at over 5000 mennesker døde hver eneste dag i Konstantinopel da pesten raste som verst. Opp mot 25 prosent av alle menneskene i de romerske områdene kan ha strøket med.

I løpet av de siste årene har det blitt klart at bakterien Yersinia pestis (Y.pestis) sto bak denne pandemien. Dette er den samme bakterien som forårsaket Svartedauden i Europa - byllepesten som tok livet av over en tredjedel av Europas befolkning på 1300-tallet.

Et maleri fra slutten av 1400-tallet som framstiller en scene fra Den justitianske pesten. (Bilde: Josse Lieferinxe)

Den første pandemien

Den justitianske pesten kalles den første pandemien. Den andre pandemien var Svartedauden, som gikk gjennom Europa på midten av 1300-tallet, og førte til mange, mindre pestutbrudd helt til 1700-tallet. På midten av 1800-tallet begynte den såkalte tredje pandemien, som tok livet av mange millioner i India og Kina, og som fortsatt forårsaker utbrudd i moderne tid.

I Europa har sykdommen vært borte siden 1950-tallet, ifølge denne saken om den tredje pandemien.

En stor, internasjonal forskergruppe har prøvd å avdekke mer om pestbakteriene som herjet i Europa den gangen. De har lett etter DNAet til disse fryktede bakteriene.

Forskerne har undersøkt levningene etter folk fra 21 forskjellige steder som levde under pest-perioden i blant annet dagens Storbritannia, Frankrike, Spania og Tyskland for å se om de kunne finne gammelt DNA fra Y.pestis.

Resultatet er at de har har klart å trekke ut åtte pestbakterie-genomer fra forskjellige steder i Europa.

Og det var små forskjeller mellom disse variantene. Men hva betyr det?

Evolusjon

Forskerne beskriver hvordan bakterien gikk gjennom en tilpasningsprosess under pestutbruddet i Europa. Disse variantene er tett i slekt med hverandre, og de kan ha eksistert samtidig i forskjellige regioner i Europa.

Men alle bakteriene er i samme slektslinje, så forskerne tror pesten holdt det gående i Europa i flere hundre år, istedenfor å bli reintrodusert fra utsiden i flere omganger.

Når pesten forsvant på 700-tallet, tok det over 600 år før den kom tilbake igjen - da som Svartedauden, sannsynligvis fra Asia.

De fant også det første bekreftede tilfellet i Storbritannia i den første pandemien, langt unna Konstantinopel. Dette ble datert til år 544.

Bakterie-DNAet ble trukket ut av tennene til mennesker som levde på denne tiden. Inne i tenner er det et hulrom hvor du finner blant annet nerver og levende vev.

Inne i disse hulrommene kan man finne spor etter for eksempel hva slags sykdommer personen hadde. DNA-spor etter Y.pestis ble for eksempel trukket ut fra tenner allerede i 1998, ifølge denne artikkelen, publisert i PNAS.

Forskerne har ikke klart å spikre akkurat hvor pesten oppsto. Forskerne mener det sannsynligvis er snakk om en importert variant fra Asia som oppsto flere hundre år før den første pandemien, ifølge forskeren og medforfatter av artikkelen Maria Spyrou ved Max Planck-instituttet. Hun har uttalt seg i denne pressemeldningen.

Forskerne har også sett at pestbakteriene fulgte en utvikling gjennom utbruddet som lignet på senere utbrudd. Dette kan bety at bakteriene tilpasset seg de samme forholdene, men i forskjellige utbrudd med flere hundre år mellom seg.

Referanse:

Keller mfl: Ancient Yersinia pestis genomes from across Western Europe reveal early diversification during the First Pandemic (541–750). PNAS, 2019. DOI: 10.1073/pnas.1820447116 .

Powered by Labrador CMS