Den 11. mars 1663 ble Gundelle Olsdatter dømt til ild og bål i en rettssak som foregikk på Vardøhus i Finnmark. Hun ble brakt for retten første gang dagen før, anklaget for utøvelse av trolldom, men nektet.

Så gjennomgikk hun vannprøven, ble kastet ut i Nordishavet med hender og føtter sammenbundet, for å se om hun sank eller fløt opp. Dersom hun fløt opp, var hun skyldig i trolldom, da vannet som rent element støtte det urene fra seg. Dette ble regnet som en gudsdom over trollfolk. Gundelle Olsdatter fløt som en dupp.

Etter det tilstod hun at hadde lært trolldom av en kvinne fra Ofoten, at Satan kom til henne i skikkelse av en kråke og ønsket henne i tjeneste, at hun overgav seg til sin gud, som het Morten, at han lovet henne lykke med fe og alt hun foretok seg, at hun sammen med andre kvinner jaget fisken fra land med tare og at hun i skikkelse av en kråke deltok på trollkvinnesamling på fjellet Domen på Sankthansaften, der den onde Satan, Gammel Erik, i skikkelse av en kråke var til stede.

91 ble henrettet i Finnmark

Gundelle Olsdatter var en av 20 kvinner som ble henrettet fra november 1662 til april 1663, da heksebålene fra henrettelsesplassen Steilneset ved Vardøhus ofte lyste opp vinterhimmelen. Hun ble anklaget i en kjedeprosess, mange rettssaker forbundet med hverandre i løpet av en konsentrert tidsperiode. I tillegg til 1662–1663 var det kjedeprosesser også i 1620-1621 og i 1652-1653.

De fleste dødsdommene ble avsagt i slike prosesser, som i Finnmark utelukkende omfattet kvinner. Også menn ble anklaget for trolldom i Finnmark, de utgjorde en femtedel av de tiltalte. De fleste mennene var samiske, mens de fleste anklagede kvinner var norske. I løpet av trolldomsprosessene i Finnmark, som varte fra 1600 til 1692, ble 135 personer rettsforfulgt. Av disse ble 91 henrettet.

Mange anklagede satt fengslet i ’troldquindehullet’ i Vardøhus festning. Tortur var vanlig, og som oftest utført på festningen. Typer av tortur brukt i Finnmark var strekkbenk, glødende tenger, hånd- og halsjern og svovel helt på brystet.

En skjult hær av djeveltilhengere

Kjedeprosesser var basert på en lærd europeisk doktrine, demonologi. En rekke demonologiske verker ble publisert i Europa fra sent 1400-tall til om lag 1600. Kjernepunktet var hvordan man skulle utpeke trollfolk.

Både rettslige og geistlige embetsmenn fryktet en skjult hær av djevelens medsammensvorne på jord, som det var maktpåliggende å få utryddet. Ifølge demonologien var evnen til å utøve trolldom basert på en overføring av makt fra djevelen gjennom inngåelse av djevlepakt.

De anklagedes bekjennelser av kollektiv karakter førte til at stadig nye personer ble angitt og brakt for retten. I periodene mellom kjedeprosessene ble personer anklaget enkeltvis for trolldom utført på individuell basis.

Forfølgelse av mistenkte trollfolk var del av et europeisk fenomen, som hovedsakelig gikk for seg på 15- og 1600-tallet. Jeg har studert trolldomsprosessene i Skottland og Finnmark, to områder der det foregikk streng trolldomsforfølgelse. I Skottland varte forfølgelsen fra 1561 til 1727. Mer enn 3000 mennesker ble anklaget, ca 80 prosent kvinner. Det var høyt antall dødsdommer i begge områder.

En skotsk lensherre

Hypotesen min er at trolldomsprosessene er et komplekst fenomen, der mange forklaringsfaktorer medvirker: det demonologiske element, statens rolle, lokale ting – der sentrale rettslige myndigheter hadde liten kontroll, kirkens rolle, nabokonflikter, det talte ord, folketro, det overtroiske nord, den personlige faktor, og til slutt en direkte forbindelse mellom Skottland og Finnmark gjennom en skotsk lensherre, John Cunningham, installert på Vardøhus festning i 1619.

Han kom fra et område i Skottland der det var sterk trolldomsforfølgelse på 1590-tallet, og kjente demonologiske ideer. Cunningham kom i tjeneste hos danskekongen like etter 1600, anbefalt av den skotske kong James VI, en ivrig heksejeger som selv gav ut et demonologisk verk.

Året etter at Cunningham ble lensherre på Vardøhus, startet den første kjedeprosessen i Finnmark. Det er min oppfatning at John Cunningham brakte med seg demonologiske ideer til Finnmark, ideer som ble satt i sirkulasjon fra toppen og nedover i lokalsamfunnet. Dette fikk betydning for trolldomsprosessenes utvikling der.

Svake kvinner

I studien undersøkte jeg trolldomsprosessene både kvantitativt og kvalitativt. Analysene baserer seg hovedsakelig på primærkilder. For Skottland finnes en internett-database med registrering av alle trolldomsprosesser, The Survey of Scottish Witchcraft. Materialet fra Finnmark er rettsprotokoller.

Hovedfunnet i de kvantitative analysene er en klar sammenheng mellom rettssaker ført ved lokale ting, bruk av tortur, djevlepaktbekjennelser, kjedeprosesser og kvinnedominans. Ut fra demonologisk tankegods var kvinner svake og lot seg lett friste av djevelen til å inngå djevlepakt, noe rettsutøverne tok svært alvorlig. Etter en djevlepaktbekjennelse var veien til bålet kort.

De samme funnene blir styrket ved nærlesning av rettsdokumentene, der målet var å fange opp de ulike stemmene som kommer fram i en trolldomssak: lovens stemme, skriverens stemme, den anklagedes stemme og vitnenes stemmer. Det blir tydelig at den lærde elite har stor betydning for introduksjon av nye demonologiske ideer.

Allmuen på 1600-tallet levde i overveiende muntlige samfunn, der forestillinger om djevelen ble spredt fra munn til munn. Sannsynligvis smeltet nye ideer sammen med allerede kjent tradisjonsstoff. Når anklagede personer under forhør ble presset og utsatt for tortur, gjenfortalte de stoff de hadde hørt om djevlepakt og samlinger.

Stor angst for trollfolk

Konklusjonen min er at et samspill av faktorer har betydning. Demonologiske ideer kom inn i lovverket og fikk dermed innflytelse på rettspraksis både i Skottland og Finnmark. Kirkens forkynnelse, med fokus på djevelens list for å skaffe seg herredømme over sjeler, hadde betydning.

I Skottland var kirkens påvirkning på prosessene større enn i Finnmark, da de første skritt for å utpeke en trolldomskyndig person ofte ble tatt av kirkens organer, som forhørte mistenkelige personer. Resultatet av et slikt forhør ble brukt for å starte en rettssak.

I Finnmark deltok prester under forhør før en rettssak startet, og de nevnes i forbindelse med sakrament til de dødsdømte. Bruk av tortur for å presse fram tilståelser hadde betydning både i Skottland og i Finnmark, det samme hadde press fra lokale rettslige representanter og fra lokalsamfunnet. Angsten for trollfolk var gjennomgripende.

Janet Morrison

Likhetstrekkene er mange på begge sider av Nordsjøen: I januar 1662 ble Janet Morrison innbrakt til forhør i kirkens regi sammen med fem andre kvinner. De bodde alle i Bute, på vestkysten av Skottland.

Janet Morrison nektet først å kunne trolldom, men etter en ukes bearbeidelse bekjente hun å ha vendt seg fra Gud til djevelen, blitt døpt på nytt av Den Onde, inngått djevlepakt og deltatt på trollkvinnesamling.

Janet Morrison kunne mye om tradisjonell trolldomskunst. Men forhøret ble tydelig ledet i retning av hennes relasjon til djevelen, og til slutt bekjente hun hva heksejegerne ønsket å høre. Dette ble innledningen til hennes rettssak, som endte med dødsdom. Hun ble kvalt og brent på bålet.

Referanse:

Willumsen, Liv Helene: Seventeenth-Century Witchcraft Trials in Scotland and Northern Norway, doktoravhandling, University of Edinburgh, 2008,