Island har ikke noen hvalrosser i dag, men funn av beinrester forteller at dyrene må ha levd i landet tidligere. Forskere har ikke vært sikre på når hvalrossen forsvant, eller hvorfor.

Islandske og danske forskere har nå gjort en grundig undersøkelse for å finne svar. Det viser seg at vikingene nok hadde en finger og en øks med i spillet i hvalrossens bortgang.

Forskerne gikk igjennom skriftlige kilder, som sagaene, for å finne beretninger om jakt og for å lete etter gamle hvalross-inspirerte stedsnavn på Island. Videre gjorde de radiokarbondateringer av skjelettrester og tok ut DNA. De sammenlignet funnene med data fra andre hvalrosser fra samme tid.

Fant norrøne stedsnavn som viser til hvalross

Skjelettundersøkelsene viste at hvalrosser levde på Island i minst 7500 år før de første bosetterne kom, og at bestanden var genetisk unik.

Vikinger dro over sjøen og til Island på midten av 800-tallet. Senest i 870 hadde de begynt å slå seg ned der.

Forskerne fant flere stedsnavn nevnt i gamle tekster som forteller om plasser med mye hvalross. Dette viser at de svære sjøpattedyrene ikke kan ha dødd ut før menneskene kom.

Norrøne navn på hvalross er «rostungr» og «rosmhvalr». Vikinger regnet hvalrosser som hvaler og «hvallátr» betyr der hvaler ligger å hviler. Dette ordet kan også ha blitt brukt om plasser med hvalrosser.

Det var sparsomt med jakthistorier i sagaene og gamle skrifter. Men forskerne fant enkelte henvisninger. Den eldste, mest detaljerte beretningen fant de i sagaen om Hrafn Sveinbjarnarson. En skadet hvalross klarte å rømme tilbake til havet på Island, men høvding Hrafn fikk has på den. Han seilte til Canterburykatedralen i England med skallen og støttennene for å ære biskopen St. Thomas á Becket.

- Dette viser verdien av hvalrosselfenbein i vikingtiden, skriver forskerne.

Forsvant fra Island på 1200- 1300-tallet

De genetiske undersøkelsene ga ingen grunn til å tro at hvalrossenes forsvinning skyldtes at de flyttet på seg, da forskerne ikke fant genetiske spor etter islandske dyr i arvematerialet til andre, omkringlevende bestander.

Hvalrossene på Island ble borte noen hundre år etter vikingene gjorde sine entré. Det leder forskerne til å konkludere med at vikingene og deres etterkommere jaktet bestanden ned til den ble utryddet en gang på 1200 - 13oo- tallet. Vulkanutbrudd og varmere klima kan også ha bidratt, men trolig i mindre grad.

- Studien vår gir et av de tidligste eksemplene på lokal utryddelse av en marin art som følge av menneskets ankomst og rovdrift. Det føyer seg inn i debatten om menneskers rolle i utryddelsen av megafaunaen, og støtter et voksende bevismateriale som viser at hvor enn mennesker dukker opp, så lider nærmiljøet og økosystemet, sier Morten Tange Olsen, førsteamanuensis ved Globe instituttet, Universitetet i København i en pressemelding.

Skinnet ble til tau og tennene til kirkekust

Bjørn Bandlien er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge og forsker blant annet på vikingtid og middelalder i Skandinavia. Han synes den nye studien er interessant, og forteller at hvalrossens støttenner var en viktig handelsvare i vikingtiden.

- Det er funnet ganske mange gjenstander fra England og Nord-Tyskland som er laget av hvalross-elfenben. Du finner det for eksempel i kirkekunst, sier Bandlien til forskning.no.

Elfenben var svært ettertraktet i Europa. I tillegg til kirkekunst var spillebrikker, smykker og knivskaft av elfenben populære varer.

Huden til hvalrossene ble brukt til å lage skipsrep.

- Disse tauene var veldig solide. Vikingene trengte å stole på tauene sine når de var ute på havet i hardt vær.

Allerede i vikingtiden hadde folk lært seg at det gikk an å lage olje av hvalross og hval. Det er funnet spesielle groper i Finnmark som trolig ble brukt til å lage og samle olje, forteller Bandlien. Kjøttet spiste de.

Mange vikinger tjente godt på støttennene. Det finnes ikke skriftlige kilder om at engelskmenn eller tyskere dro helt opp til Arktis for å jakte så tidlig.

- Høvdingene i Nord-Norge ble rike på arktiske handelsvarer. En av de mest berømte kildene fra tiden er Ottars beretning. Han var en handelsmann fra Nord-Norge som reiste til England. Der forteller han kongen om sin jakt på hvalross. Det er en av de få samtidige kildene vi har fra vikingtiden, sier Bandlien.

Byttet til seg sverd og sølvsmykker

De norrøne innbyggerne på Island bestod av både fastboende og folk som var mye ute og reiste.

- Eliten hadde nok skip til å frakte varer til England, Norge og lengre avsted. De kunne kanskje dra frem og tilbake i noen år, for så å slå seg ned for godt på Island, sier Bandlien.

- Noe av det som kan ha trukket nordboere til Island kan nettopp ha vært jakten på hvalross. Det er ganske langt å dra til Grønland, Svalbard og andre jaktområder, så de har da utryddet stammen som var på Island. Hvalrossen hadde nok ikke noe særlig sjangs mot vikingene.

Hvalrossjakt var mest sannsynlig også grunnen til at norrøne slo seg ned på Grønland litt senere.

• Les også: Norrøne bosettere på Grønland dominerte elfenbenshandelen

Vikingenes skipsteknologi gjorde det mulig for dem å dra langt avsted på plyndringstokter og handelsreiser.

– Hva var det vikingene byttet til seg mot for eksempel hvalrosstenner?

- Det var gjerne luksusgjenstander. Mange av de fantastiske vikingskattene, som halsringer av sølv, smykker og glassperler, kom langveis fra. Silke var populært. Eliten ville også ha tak i gode sverd som de kunne vise fram når de kom hjem.

Den nye studien viser at allerede i vikingtiden så var kommersiell jakt og handelsnettverk omfangsrike nok til å føre til irreversible endringer i økosystemene i havet, fremholder hovedforfatter Xénia Keighley, ved Globe instituttet i København.

Referanse:

Xénia Keighley m.fl.: «Disappearance of Icelandic walruses coincided with Norse settlement». Molecular Biology and Evolution, 12. september 2019.