Da den norske nasjonen skulle bygges og territoriet i Finnmark hevdes, ble de samiske stedsnavnene byttet ut med norske navn.

Mot slutten av unionstiden ble fornorskingen satt i gang, og den fortsatte langt ut på 1900-tallet.

Kolonisering

– Fornorskingen av de samiske navnene i Finnmark var en form for kolonisering. Det var et viktig politisk virkemiddel for å hevde herredømme over området, og hadde en spesiell rolle i assimileringspolitikken, sier Kaisa Rautio Helander ved Samisk Høyskole.

Hun har avlagt doktorgrad på temaet ved Uleåborgs universitet i Finland.

Fornorskingen av de samiske stedsnavnene begynte tidlig, men skjøt fart i 1870-årene da det ble nedfelt i regelverk at de norske navnene skulle brukes og prioriteres i offentlig sammenheng.

– I avhandlingen bruker jeg begrepene toponymisk undertrykking og toponymisk fortielse om navnepolitiske strategier.

- Ved toponymisk undertrykking ble det norske navnet gitt prioritet mens det samiske navnet ble brukt i parentes, og gjerne i mindre skriftstørrelse, forteller Helander.

Betegnelsen toponymisk fortielse bruker hun om tilfeller hvor det norske navnet rett og slett erstattet det samiske navnet.

Opprettholdt hierarkiet

– Disse strategiene ble brukt for å bygge en oppfatning av norsk bosetting på samiske områder.

- Det har oppretthold hierarkiet mellom norske og samiske stedsnavn og har ført til at norske navn fortsatt blir sett på som “riktige” navn i forhold til de opprinnelige samiske navnene som bygger på en muntlig tradisjon, sier hun.

I 1902 kom det en ny jordsalgslov som slo fast at navn på eiendommene skulle være norske. Etter at loven ble innført kunne ikke lenger samiske bosetningsnavn brukes i offentlige sammenhenger.

– Da var fornorskingsprosessen for eiendommer og bosetninger fullført. For naturnavn, altså navn på fjell, fjorder, elver og så videre, fortsatte fornorskingen utover til 1930-årene, forteller Helander.

Sør-Varanger og Nesseby

I doktoravhandlingen har hun spesielt sett på utviklingen i Sør-Varanger og Nesseby som er sentrale samiske områder i Øst-Finnmark. Sør-Varanger ble valgt fordi dette er det siste landområdet som ble norsk. Nesseby ble brukt for å sammenligne fornorskingspolitikken.

– Sør-Varanger ble ikke norsk før i 1826. Først da ble grensen mellom Russland og Norge trukket opp. Norske navn ble derfor en viktig del av en bevisst politikk for å bygge nasjonen og det norske territoriet, sier hun.

I sin forskning har hun ikke funnet forskjeller på navnepolitikken i Nesseby og Sør-Varanger.

Dekolonisering

– Etter andre verdenskrig har det etter hvert skjedd en forandring i navnepolitikken. Særlig etter stedsnavnloven i 1990 har en dekolonisering av navneforrådet blitt en viktig del av arbeidet med samiske navn i offentlig bruk.

- Men fortsatt er det tungt å få inn de samiske bosetningsnavnene i offentlig bruk, sier hun.

Helander har også tatt for seg de forskjellige språklige strategiene som ble brukt for å danne det norske navnet på stedene.